Bokelskere.no

Jeg er i Montreal, nylig ankommet fra NYC, faktisk, sammen med Linnet som leter etter sannheten om fortiden sin -- i Mavis Gallants novelleantologi Varieties of Exile. Det er ålreit, hun bryter seg vei langs fortau hun trodde hun husket.

The Road var en skikkelig rystende opplevelse på alle mulige måter. Språket, atmosfæren, fortvilelsen, kjærligheten mellom far og sønn, desperasjonen. Og ikke minst håpet? Jeg syns du skal lese boka og heller vurdere om du skal se filmen. Jeg har fortsatt ikke hørt om noen som har vært likegyldig til The Road, men vil anbefale deg å lese den på engelsk hvis du har mulighet. Av en eller annen grunn gjør den ikke like sterkt inntrykk på dem jeg kjenner som har lest den på norsk? Noe med oversettelsen? Jeg er redd for at noe av nerven i teksten kan ha gått tapt.

Denne ville jeg lest videre på...

Dette svaret skulle egentlig linkes lenger ned i innlegget og ikke til starten av tråden, men pytt...

Super fin bok. Jeg vil bli sånn som hun eldste søstra i boka. Hva het hun? June? April? Bra dame. Jeg likte også den fargede madonnaen og honning. Det er jo til tider noe svulstig, men jeg synes ikke det tippet over i klisje (som jeg mener f.eks. at Coehlo alltid gjør).

En skjønnlitterær bok om gangen. Noe annet er utenkelig. Jeg kan ikke være i flere univers samtidig (annet enn de to jeg alltid beveger meg i; virkeligheten og boka).

Jeg er i London anno 1880, med Oscar Wilde. Trives utmerket, men må sannsynligvis ta en liten ferie noe annet sted i helgen, siden bok som må leses med blyant i hånden og en viss konsentrasjon ikke egner seg for det jeg skal bedrive.

Tråden minner meg forresten på en gang jeg var i Stockholm (fysisk) og nettopp hadde lest Aubrey/Maturin og derfor var vel fordypet i napoleonskrigene. En i reisefølge hadde kontakt med en nordmann som bodde i Stockholm og hadde tilbudt seg å vise oss noen litt mer skjulte skatter. Når vi traff ham og jeg fikk vite at han var på "utveksling" fra det norske til det svenske forsvaret utbrøt jeg at "men vi er jo på hver vår side i krigen!"

Jeg tok meg rimelig fort i det, riktignok, men...

Jeg er i den jødiske ghettoen i Venezia i femtenhundreogettellerannet sammen med en dverg og en pen 13-årig gutt i Moros roman Der lyset slipper inn.

Kjempefin bok.

Jeg liker "Nå og da" :)

Referanse er bra for mange av bøkene i denne kategorien, men føles litt feil for antologier eller bøker man bare ikke har lest ferdig ennå, men som er ment å leses i sin helhet.

Kaptein Haddock i Tintin. Han har jeg alltid vært forelska i.

Det er noen bøker jeg verken "leser" eller "har lest" eller "avbrøt", men som er av typen man ikke leser hele på en gang. I øyeblikket har jeg f.eks. e.e.cummings samlede dikt på "leser" listen, men det er ikke sånn at jeg føler at jeg egentlig holder på å lese den. Men jeg har ikke lest hele. Ei heller føles det riktig å si at jeg avbrøt den...

For at ikke "leser akkurat nå" listen skal fylles opp med sånne bøker (typisk "complete poems" eller andre "complete works"), hadde det vært mulig med en kategori til? En "dypper tærne i nå og da"-kategori?

Krim for bibliofile :) Anbefales.

Så du mener at det ikke er meningen at du skal motsies når du publiserer en mening om en bok i et bokdiskusjonsforum? Det er greit, da vet jeg det.

Sitatet er forøvrig svært bra. Boka har sine lyse punkter (jeg hadde neppe giddet lese den ferdig ellers).

Candide eller Optimismen er en ca. 100 sider lang, mørk og morsom roman som kritiserer optimismen som preget Voltaires samtid spesielt etter jordskjelven i Lisboa i 1755. Ifølge dette synet anså man at alle de gode og onde handlingene hadde en guddommelig mening eller grunn ved seg. Jordskjelvet i Lisboa var altså en god handling fordi det gjorde at de som overlevde fikk bedre plass og mer mat. Kanskje denne romanen har noe å si om vår tids blinde optimisme?

Gjennom en morsom og interessant dialog mellom forfatteren Tor Åge Bringsværd og Nasse Nøff (kjent fra Ole Brumm bøkene), blir det fortalt om både kjente og ukjente sider vedrørende dyrearten grisen og dens betydning innenfor menneskenes kulturhistorie. Noen av disse sidene som trekkes frem er at grisen og mennesket er kroppslig lik oppbygget, hvorfor jøder og muslimer ikke spiser griser og at griser er det eneste husdyret som ikke har en farlig sykdom som overføres direkte til mennesker som hos kua, sauene og hønene (svineinfluensaen stammer faktisk fra et annet dyreart). Og ikke minst hvorfor Jesus hater griser (eller gjør han virkelig det?).

Hepp.

Nei, men det er mulig de andre som har sagt det bedre og mindre langdrygt har sagt det etter selv å ha lest Atlas Shrugged.

Man kan vel si at slike bøker trenges av to grunner:

1. For å gjøre de gode bøkene til en enda bedre leseopplevelse. Hvis man ikke leser en del dårlig bøker, så blir de gode bøkene glemt, oversett, tatt som selvfølge. Sammenlign dette med at du drikker først et par dårlig øl og så tar frem en veldig god øl.

2. At det er behagelig å lese noe som ikke trenger å forholde seg alt for seriøs til, som en motvekt til virkeligheten og avslappende pause mellom de store og gode lese slagene (f.eks. hvis man leser de store klassikerne). En slags renselse og forberedelsesprosess til neste gode bok eller hinder i livet. Sammenlign dette med krim og spenningsseriene som går på TV.