Bokelskere.no

Det spesielle for meg var at jeg faktisk kjente meg igjen i en god del av familiebeskrivelsen, enda jeg er vokst opp i en relativt fredelig og lite utagerende familie. Men de felles minnene, alle "standard-replikkene", alle minneverdige utsagn fra nære og fjerne familiemedlemmer og husvenner, der var jeg på hjemmebane! Den dag i dag skal det bare et lite felles stikkord til under et møte med en eller annen slektning, så dukker de opp, onkler og tanter, sitater fra bøker o.l.

Italias historie fra mellomkrigstida og framover kjente jeg vel til i grove trekk, men her fikk vi også et innblikk i hvordan både fascismen og krigen påvirket hverdagslivet i ulike lag av befolkningen. Tankevekkende og interessant. Jeg endte på en femmer.

Men i likhet med deg falt jeg litt av lasset mot slutten, da persongalleriet ble for omfangsrikt.

Vi får ulike assosiasjoner når vi leser! Alice og Guthrie gikk under min radar. For øvrig opptrådte Frank og Joe Hardy i settinger der de ikke framsto som de prakteksemplarene de var i fordums guttebøker - tvert imot.

Hva er virkelighet, hva er drøm, og hva er ønsketenking i denne fortellinga? Her gis det så mange tolkingsmuligheter at det er bare å la leserfantasien få fritt spillerom. Hovland illustrerer på sitt finurlige vis hva som kan skje når hendelser som er avgjørende for et ungt menneskes mentale utvikling, forties.

Apropos referanser: I huset der hovedpersonen vår bor, finnes det tre bøker: Bibelen, Huck Finn og ei bok om Elvis Presley. Det virker ikke som den unge gutten har lest stort annet enn dette. Men Hardyguttene dukker likevel opp et par steder i opplevelsene (drømmene?) hans. Mystisk.

Tor Åge Bringsværd har karakterisert denne boka som "Satire i verdensklasse". Det tok jeg som et løfte om kvalitet, siden Bringsværd er en forfatter jeg har stor respekt for. Dessverre holdt det ikke i dette tilfellet. For meg ble dette bare et krampaktig forsøk på samfunnskritikk med langdryge, småkomiske virkemidler. Sorry, Bringsværd!

Island, tidlig i forrige århundre. Olafur blir "satt bort" til en fosterfamilie, blir hundset og går for lut og kaldt vann i barndomsåra, blir sjuk og lenket til senga og gjør ingen nytte for seg lenger, blir flytta til et annet sogn der han også betraktes som en byrde for samfunnet. Noen arbeidskar blir han aldri, selv om han på uforklarlig vis kommer seg på beina igjen etter sjukdommen.

Olafur ser skjønnhet som det viktigste i livet og titulerer seg etter hvert som skald. Han skriver og skriver, får solgt et og annet dikt iblant, men det er et arbeid som kaster lite av seg. Forsørge den lille familien sin kan han ikke, og bryr seg tilsynelatende ikke særlig om det.

Et resymé av de fire romanene (Verdens lys, Sommerlandets slott, Skaldens hus og Himmelens skjønnhet)som utgjør fortellingen om Olafur Karasons omskiftelige liv, blir for omfattende. Vi får innblikk i samfunnsforhold, klasseskille, foreningsliv, overtro, tradisjoner, nasjonalisme, korrupsjon og rettsvesen, for å nevne noe. Olafur blir innblanda i episoder som involverer alle disse forholda, men bryr seg lite om annet enn å søke skjønnheten. Han er en fredelig person, gjør aldri opprør mot urett, verken på vegne av seg sjøl eller andre.

Jeg blir ikke klok på denne hovedpersonen, og finner ingen omtaler av bøkene noe sted. Det ser ut til at jeg er den eneste her på Bokelskere som følger bøkene, og de fantes ikke i databasen, så jeg måtte legge dem inn på egen hånd. Litt merkelig når det gjelder en nobelprisvinner?

Skulle så gjerne ha fått noen innspill når det gjelder Olafur: Er han en egoistisk, likeglad bløffmaker, eller et oppriktig, sannhetssøkende menneske?

"... men kunne sangen forsone?"

Jeg har akkurat lest ut boka. I det siste kapittelet er Andreas tilbake i hjembygda og blir overtalt til å spille i kirka. I min tolkning bærer denne "sangen" bud om at ei forsoning er langt unna, - og jeg tenker at dette er hovedbudskapet til Heivoll. Slike splittelser blir man ikke så fort ferdig med i ei lita bygd.

Denne boka er en klassiker, skjønner jeg nå, bortimot 60 år etter at den kom på norsk første gang. Jeg husker godt at den var en "snakkis", men var vel for opptatt av annet lesestoff den gangen til å bry meg noe større. Etter å ha lest den skjønner jeg bedre hvorfor den vakte en viss oppsikt, men samtidig blir jeg overrasket over at den også ble omtalt som en smule "vovet" i Norge på sekstitallet.

Boka handler om en venninnegjeng og deres gjøren og laden i tida rundt 1930, med vage referanser til depresjonen. I mine øyne er det eneste disse unge damene har til felles, at de har tilbrakt noen studieår sammen på en velrenommert skole, og at de hører hjemme i den øvre middelklassen. De fleste av dem framstår for meg som naive, usjølstendige, uvitende, fordomsfulle, autoritetstro og konvensjonelle, men med flere unntak som gjør at jeg ikke helt tror på det tette samholdet. Betroelser og sladder utgjør en vesentlig del av fellesskapet.

Likevel likte jeg det jeg leste. Det sies at Mary McCarthy påsto at hun ikke var feminist, men hun har iallfall tydelig vist at kvinneuniverset har utvidet seg siden Gruppen famlet seg fram uten annet mål enn å opprettholde fasaden.

Du må nesten gi litt flere spor å gå etter. Har du noen idé om forfatterens kjønn og nasjonalitet, ev. om boka er utgitt nylig?