Boka Med jaguarens kraft er både tankevekkende og interessant.
Lenge sida jeg leste denne boka nå, men kom til å tenke på den igjen da jeg leste om en annen tur inn i Amazonasjungelen, som foregår akkurat nå i disse dager.
Reisen inn i Amazonasjungelen for å leite etter de siste uoppdagede indianerstammene som ennå ikke er blitt ødelagt av vår stressende sivilisasjon, sammen med forfatteren Anders C. Krogh, fenget meg og ga meg mange tanker omkring vår måte å leve på i kontrast til disse "ville" menneskene.
Forfatteren gjennomgår en viktig personlig utvikling i løpet av sin reise og i den tiden han levde sammen med indianerne i regnskogen, og det er vel noe av det som gjør boka vel verdt å lese.
Norah siterer Hva er galt med islam? av Irshad Manji (side 36)
10:42, 10. mars 2018 Ingen har det som favoritt.
Daglig dør i gjennomsnitt to kvinner i Pakistan på grunn av "æresdrap", som regel med Allahs navn på mordernes lepper. I Malaysia kan ikke en muslimsk kvinne reise noen steder uten en mann som ledsager. Muslimske kjeltringer lurer små gutter inn i slaveri i Mali og Mauritania. I Sudan er det den islamske militsen som står for slaveriet. Kristne hjelpearbeidere har blitt drept med kaldt blod i Jemen og Jordan. I Bangladesh har kunstnere som kjemper for etniske minoriteters rettigheter blitt kastet i fengsel eller blitt fordrevet fra landet. Alt er dokumentert.
Rosa99 som svar til Marit Håverstad :
08:05, 10. mars 2018 Diskusjon: Rosa99 om The blackhouse av Peter May av Peter May
Så gøy at du tok sjansen!
Den neste boka er nesten like fin som den første. Og ja - vi får vite mer om Fins oppvekst og bakgrunn. Jeg har nettopp fått den tredje boka i hus, og har allerede hørt andre som sier at den er enda bedre enn bok nr. 2.
Marit Håverstad som svar til Rosa99 :
23:05, 9. mars 2018 Diskusjon: Rosa99 om The blackhouse av Peter May av Peter May
Jeg er også en av dem som "egentlig" har lagt krimmen på is, men omtalen din gjorde meg nysgjerrig. Nå har jeg lest boka, og må si meg helt enig med deg: Dette er ypperlig krim, mest takket være den spesielle vrien! Jeg bare lurer på om oppfølgerne kan matche denne første boka, siden vi er får en så stor dose av Fins bakgrunn og oppvekst på øya. Kan denne typen spenning holdes ved like gjennom flere bøker i den samme settingen? Før eller siden må jeg nok prøve å finne det ut, men Lewismannen får vente litt - det er nok av andre fristelser i "skal lese"-hylla for tida.
Han hadde god tid til å tenke, og mens timene gikk, gravde han ut lo fra navlen og voks fra ørene med en butt blyant, hørte på radioen og prøvde ut stemmebåndenes renhet mot musikken, idet han vugget til høyre og venstre: "Chaandni raate, pyaar ki baate..." Det er trist å si det, men deretter pirket han ut noen snørrkuler fra nesen og ga dem til en diger tigerstripet edderkopp som satt i spindelveven sin mellom bordet og veggen. Den sprang frem, kunne ikke tro at den skulle være så heldig, og ga seg langsomt til å spise. Gyan la seg på ryggen og gjorde dovne syklebevegelser med bena.
Det fantes gleder i verden - intense, ørsmå gleder som ikke desto mindre skapte en følelse av rom på alle kanter.
Aske har ingen vekt, den forteller ingen hemmeligheter, den stiger for lett for skylden, for lett for tyngdekraften, den svever oppover og blir heldigvis borte.
Disse årene var tåkete for mange, og da de kom utmattet ut av dem, hadde hele verden forandret seg, det var huller i alt, - hva som hadde skjedd i deres egne familier, hva som hadde skjedd andre steder, hvilke skitne ting som hadde forekommet lik en epidemi i en verden som nå var full av umerkede graver - de så ikke etter fordi de ikke hadde råd til å undersøke fortiden. De måtte gripe fremtiden med alt de hadde.
Menneskehjertet kan forvandles til hva som helst. Det var mulig å glemme, og noen ganger livsviktig å gjøre det.
Eivind Vaksvik som svar til [ Slettet bruker ] :
20:57, 7. mars 2018* Diskusjon: Bøker du har slitt deg igjennom
Det passet bra at denne diskusjonstråden ble vekket til live denne uka. Jeg har nemlig nylig slitt meg gjennom Arne Garborgs "Fred". Ut fra lengden på boka, så jeg for meg at det ville ta 2-3 dager, men det skulle vise seg å ta tre uker. Normalt er jeg godt vant med nynorsk, siden en betydelig del av min familie/ slekt er fra nynorskdistriktene Sunnmøre og Jæren, men nynorsken i " Fred" er en utfordrende affære, selv for en litt erfaren. Vurderte flere ganger å avbryte, men handlingen drev meg videre. Angrer ingenting på at jeg leste boka, men den blir neppe gjenlest.
Marit Håverstad som svar til PerSpelemann :
23:48, 6. mars 2018 Diskusjon: PerSpelemann siterer Hva jeg betyr roman av Dag Johan Haugerud av Dag Johan Haugerud
Boka har jeg lest og likt godt, men som den raske leseren jeg er, har jeg nok oversett en del språklige artigheter, blant annet denne. Å sette seg foran rattet, samtidig som man ser i bakspeilet, virker bortimot akrobatisk!
Marit Håverstad som svar til Lillevi :
22:10, 6. mars 2018 Diskusjon: LESESIRKELEN av 2014. Nn7 (II): "Morgen kommer"
Det er godt om muligheter for å gruble over navn, egenskaper og identitet etter hvert som fortellingen(e) tar form. De personene som har to navn, er på leiting etter sin egen identitet (Risten, Elis og Ingefrid). Andre hovedpersoner vet hvem de er og hva de ønsker å være, og har bare ett navn (Hillevi, Myrten og kanskje flere?).
Marit Håverstad som svar til kjell k :
21:53, 6. mars 2018 Diskusjon: LESESIRKELEN av 2014. Nn7 (II): "Morgen kommer"
Rosa99 som svar til Torill Revheim :
04:54, 6. mars 2018 Diskusjon: Rosa99 om Skada gods av Tore Renberg av Tore Renberg
Ja, dette er en trilogi som absolutt bør leses i riktig rekkefølge!
De var et folk som hadde trukket seg unna. Når de karet i glørne og blåste, når de pleiet ilden sin og snakkemåten sin bygde de et forsvarsverk rundt det hemmelige. De bygde med ord, og det ble et språk så tett og vakkert sammenføyd som steinene i aernie. Men jeg fikk ikke tak på det. Jeg var en rovkije, en daatje. Jeg hørte ikke til.
Sent den natten joiket Aslak Nila. Da så jeg Nilas ansikt. Jeg så det som bak en vårdis, et fint regn, det vi pleide å kalle yr.
Norah siterer 40 piskeslag av Lubna Ahmad al-Hussein (side 62)
11:21, 5. mars 2018 Ingen har det som favoritt.
Det nye politiet skulle overvake moralen. [...] Lova gjeld det som "støyter offentlig moral". Frykta breidde seg over landet mitt. Vi visste ikkje lenger korleis vi skulle kle oss, eller korleis vi skulle oppføre oss. Dei eldgamle sudanske tradisjonane blei brutalt erklærte som "syndige". Det var byrjinga på eit mareritt.
Norah siterer 40 piskeslag av Lubna Ahmad al-Hussein (side 69)
11:14, 5. mars 2018 Ingen har det som favoritt.
Eg bøyer meg aldri. Eg kjem ikkje til å trygle dei om noko. Eg unner dei ikkje gleda å sjå tårene mine renne.
Norah siterer 40 piskeslag av Lubna Ahmad al-Hussein (side 152)
10:14, 5. mars 2018 Ingen har det som favoritt.
Ho hadde blitt arrestert fordi skautet hennar ikkje dekte håret godt nok. I protest hadde ho rive det av seg og kasta det frå seg. Ho fekk dobbel straff. Førti piskeslag for å ha synda mot paragraf 152 i straffelova, og i tillegg seksti piskeslag for å ha krenkt islam. Det var ingen vitne, for ho hadde blitt arrestert på gata. Eg visste ikkje kva ho heitte. Eg leitte etter namnet hennar utan å finne det. Piska kvinner held dessverre fram med å skamme seg, men kva skammar dei seg for? Dei har ikkje gjort noko brotsverk, dei er ikkje skuldige i noko. Det er dette eg vil halde fram med å seie heilt til dei hører meg.
Hva annet var et land enn ideen om det? Hun tenkte på India som et begrep, et håp eller en lengsel. Hvor ofte kunne man gå løs på det før det smuldret opp? Å ødelegge noe krevde trening; det var en sort kunst, og de var i ferd med å perfeksjonere den. Hver krangel gjorde den neste lettere, ble til en tvangshandling og akkurat som når man kjører et ekteskap i grøfta, ville det være umulig å holde seg unna, umulig å slutte å pirke i sårene selv hvis sårene var dine egne.
Marit Håverstad som svar til Lillevi :
22:13, 3. mars 2018 Diskusjon: LESESIRKELEN av 2014. Nn7 (II): "Morgen kommer"
Akkurat når det gjelder Kristin/Risten er vel forklaringen så enkel at Risten er samisk og Kristin er svensk. Vi kan saktens lure på hvilket av navnene Risten føler seg mest knyttet til, men jeg har ikke lest så grundig at jeg kan huske om de brukes i ulike typer situasjoner.
Sånn reint "på gefühlen" synes jeg Risten bruker et et frodigere språk når hun omtaler sitt eget folk enn når hun for eksempel forteller om Hillevi og Myrten, men det er kanskje en nyanse jeg sjøl legger inn i språket fordi jeg ønsker at det skal være slik. "De er ikke som oss", sa Hillevi om samefolket i Guds barmhjertighet. Inkluderte hun Risten i "de" eller "oss"?
Jeg har alltid med meg for lite lesestoff når jeg drar på ferie, og de siste feriedagene saumfarer jeg hotellbiblioteket for å finne noe lesverdig. Så også denne gangen. Og etter å ha slukt en vrimmel av særdeles lett (og rask-)lest løkkeskrift og fjas oppdaget jeg plutselig Stemmen av Eva Ramm bortgjemt på nederste hylle.
Denne forfatteren har jeg hittil bare forbundet med Støv på hjernen, men etter noen sider av Stemmen demret det for meg at jeg kanskje hadde hørt dette forfatternavnet i andre sammenhenger. Det krevde research, naturligvis. Og eureka: Eva Ramm har vært en aktiv deltaker i samfunnsdebatten fra 1950-tallet og fram til i dag! Bokproduksjonen hennes omfatter både skjønn- og faglitteratur; det sistnevnte mest innen psykologi, som var fagområdet hennes, der hun etter hvert utviklet sitt eget syn på menneskets psyke: Kort og meget forenklet forklart er vi alle utstyrt med flere personligheter, som alle bør framelskes i stedet for å undertrykkes.
Hovedpersonen i denne romanen "hører stemmer" som får han til å se tilværelsen i et nytt lys, og i godt voksen alder velger han å forlate det livet han er blitt presset inn i av religion og samfunnsmoral. Et års tid lever han som uteligger og boms, men en tilfeldighet gjør at han i en kort periode blir "tatt vare på" i en psykiatrisk institusjon. Resten av boka består av diskusjoner mellom "stemmene", pasienten, kona hans, sønnen hans, legen og psykologen. Pluss et fyldig, forklarende etterord av forfatteren.
Feministen Eva Ramm brukte humor som våpen i Støv på hjernen. I Stemmen er det ikke mye igjen av humoren. Dialogene er flate, og forkynnelsen tar overhånd.
Sammenholdt med det jeg nå vet om forfatteren, må jeg medgi at temaet er viktig og interessant, men romanen som sådan får likevel ikke mer enn terningkast 3 fra meg. Det er ikke alle korstog som egner seg i romanform.
Sist sett
