Bokelskere.no

Enig med deg, både filmen og boken er fantastisk. Men "Karl-Bertil metoden" strekker nok "dessverre" ikke til i kampen mot fattigdommen.

Ingen jul uten Historien om Karl-Bertil Jonssons julaften av Tage Danielsson og Per Åhlin.

Det var en gang en jul for lenge siden, den gang man ennå kunne se fattige mennesker gå omkring i gatene. På den tiden var det ingen skam å være fattig..........

Karl -Bertil Jonsson er 14 år, kommer fra et velstående hjem, han har en velutviklet samvittighet, han tenker som Robin Hood, og i førjulstida har han ekstrajobb på postkontorets pakkeavdeling.
Det blir det glade jul og en god historie av.

Fint du fant ut at NRK hadde rett! :)

En sann demokrat vil heller senke det uberettiget opphøyde enn å "heve" seg . Dette kalles å trekke ned på et lavere nivå. Uttrykket er korrekt, men har fått innbakt en feilaktig, odiøs betydning.
Samfunnet følger Arkimedes' lov om væskers likevekt i kommuniserende rør. Begge overflatene streber efter å komme på samme nivå. Men likevekten kan bare etableres ved at den høyeste overflaten blir senket, hvorved samtidig den laveste heves. Det er dette det moderne samfunnsarbeidet streber mot. Og dit kommer vi! Vær sikker! Og siden blir det ro.

Tjenestekvinnens sønn av August Strindberg.

..og jeg syntes at 17 bøker i året høres svært lite ut. :)
Spøk til side - hva med en personlig henvendelse til Kristenn Einarsson med spørsmål om statistikken fra en bokelskende tallnerd?

Ikke dumt å skaffe seg en Kindle. Jeg leser på min tredje nå - og lesebrettene har spart meg for mange turer til papircontaineren.

Folk leser mer bøker og mindre av alt annet.

Kanskje du skulle lese det Wikipedia skriver om Oceania på nytt,
siden du oppfatter at Orwell's Oceania er Storbritannia (alene).

Jeg forsto deg slik at du mente at Oceania var Orwell's navn på England (Storbritannia).
Orwell's Oceania er en stat som for meg består av provinsene - Storbritannia som i romanen har navnet Airstrip One, Amerika, Oseania og deler av Afrika.
Eller er det jeg som har misforstått noe her?

Nå skal jeg vel strengt tatt ikke blande meg inn - siden jeg ikke er med i boksirkelen - men jeg har lest 1984 - og her er en bekreftelse på det jeg har oppfattet som romanens Oceania.

Takk til deg for en interessant trådstart!
Du nevner at bøker er "hellige" for noen og at folk har en motvilje mot å kvitte seg med dem. Jeg deler erfaringen din på dette punktet. Jeg har kvittet meg med noen tusen bøker de siste ti årene. Bøker som jeg har gitt bort kan jeg snakke høyt om, men alle de som har havnet i papircontaineren for å bli nytt papir - har jeg erfart å forbigå i taushet. Noe av motviljen mot å kaste bøker tror jeg kan henge sammen med fortidens bokbål og andre forbud mot det skrevne ord. Men en del henger nok også igjen fra den tiden bøker ikke var allemannseie - og velfylte bokhyller var statussymboler som vitnet om klasse og utdanning.
Jeg har fortsatt et hjemmebibliotek med bøker fra gulv til tak, men siden 2009 har de fleste bøker blitt kjøpt på Kindle lesebrett - og papirbøker blir det færre og færre av.
Om jeg samler på bøker? Da blir svaret - nei. Jeg har bøker, jeg er vokst opp blant bøker, jeg leser bøker, lesing har vært og er en del av hverdagen min på lik linje med mat og søvn. Det er noe jeg har - ikke noe jeg samler på.

I Montreal ble jeg kjent med en filosof som hadde et antikvariat. Da han oppdaget at han eide ca 10.000 bøker (jeg har mistanke om at antallet var høyere), leide han seg et lokale og flyttet boksamlingen sin dit. Der satt han og leste og skrev på sine problemstillinger, mens han solgte en og annen bok. Han hadde en teori om at når en privat boksamling oversteg 3000 bøker - ville eieren miste oversikten over den.
Jeg har erfart at han har rett i sin antagelse.

Da jeg ryddet i "artikkelsamlingen" min i kveld - fant jeg denne interessante artikkelen fra 1984 av Mario Varga Llosa - med tittelen Is Fiction the Art of Living?

Ikke akkurat litteratur - men språklige trender - lørdagskommentar av Knut Nærum.

Intervju med Karl Ove Knausgaard i Toronto Star (Fri Oct 31-2014)

Aha, men da ser det ut til at jeg er i Toronto og ikke på Lillehammer. Jeg har hatt gleden av å være tilstede på noen få av hennes samtaler og forelesninger tidligere. Og tro meg - de som har anledning bør krysse av for Lillehammer til våren.

Boken er basert på bloggen til Yoani Sanchez - generasjon Y.
Bloggen ble startet etter at Yoani S. valgte å flytte tilbake til Cuba med sin familie etter to år i Sveits. (2002 -2004) Da beslutningen om å vende hjem til Cuba ble tatt - lovte hun samtidig seg selv - at hun ville leve som et fritt menneske.
Bokens sterke side er at den beskriver hverdagen slik den fortoner seg for de fleste cubanere - med mangel på ytringsfrihet, problemer med å skaffe mat, materielle goder etc., men også gleder, samhold og vennskap mellom folk. Den hverdagen turistene ikke får se.
Yoani S. er cubaner og skriver om sine erfaringer på Cuba. For meg blir hennes stemme mer troverdig og legitim enn den som kommer fra utlendinger som skriver om Cuba eller stemmene vi hører fra cubanere i utlendighet.
Boken svake sider?
Det tror jeg du må spørre de regimetro om - eller kanskje nostalgiske og romantiske turister.

Denne anbefales:
Havana Real av Yoani Sanchez.
Bloggen hennes er også verdt ett besøk eller flere.

Farvel til VG (og bokanmeldelsene) ved Ingvar Ambjørnsen