Bokelskere.no

vi snakker om å leve enkelt

jeg liker å legge meg tidlig
og jeg liker å stå opp tidlig
(sier Haruki)
og jeg liker å leve det du kaller
et ganske beskjedent liv
jeg treffer ikke venner ofte heller
jeg har kanskje ikke så mange venner
jeg går ikke ut så ofte heller
jeg vet stort sett på forhånd
hvordan dagene mine blir

i syv år
var jeg våken når andre sov
og sov når andre var våkne
litt som du?
så gjorde jeg noen forandringer
jeg flytta til et rolig strøk
jeg fant noen rutiner
jeg bestemte meg for hvordan verden ikke lenger
skulle være
men ikke fordi jeg hadde fått nok av den
jeg trenger verden jeg
som alle andre
men jeg trenger ikke at verden
skal trenge meg

skjønner du?

du vil at alle skal like deg
du anstrenger deg for å bli likt av alle
også i selskap med de du ikke liker
gjør du det du kan
for at de, om ikke du, skal tenke:
fin fyr
bra mann
jeg kunne godt være litt mer
sammen med ham

men du kan ikke holde på sånn
du kan bare ikke fortsette
i den tro
at alle verdens mennesker
en dag
eller morgen
skal klemme deg
en etter en
og finne seg
hver sin plass
i det livet du lever

å være ung
er å ha plass til mye
å være voksen
er å ha plass til seg selv
det er ganske fantastisk

For hva som helst kan alltid komme, hva som helst kan komme når som helst, og faktisk i alles liv.

EN SANG OM KJÆRLIGHET

Og en vakker dag
kryper vi inn til hverandre
det knepper i en lås og vi kommer ikke ut,
dine utslitte ledd snørt inn i min gikt,
mitt magesår og hjertefeilen din
og min reumatisme inn imot ditt kink,
og aldri skal vi skilles, å nei.

Og du glemmer hjerteflimmer og pustebesvær
og infarkten som du hadde, kjære du,
og jeg glemmer min katarr og mine dirrende ben
og det evinnelige taket i venstre side,
nå trosser vi sorger og plager og nød.

Brystene mine, så tomme og flate
hold rundt dem, kjære du,
for en dag når du ser på dem henger de og dingler,
tralala tralali tralalei?

Lær oss, Gud, å godta de gamles kjærlighet,
de unges kjærlighet, de middelaldrendes
kjærlighet,
de stygges kjærlighet, de tykkes kjærlighet, de
fattiges kjærlighet,
de filletes kjærlighet
og de ensommes kjærlighet.
La oss godta kjærligheten,
vi er så redde for den.

Og du tar dine bryster i hendene dine
de tørre, flate brystene mine
og rører de rynkete vortene med leppene
og med stær i øynene, mens du venter på en
pleieplass

famler du etter meg i blinde
føler deg fram med hendene.
Ja, bare kjenn du,
for under disse rynkene er jeg,
denne narredrakten presset livet ned på oss
til slutt
du jordbær, du svale, du fine blomsten min.

Og kulene mine hviler i dine groper,
dine rynker i mine skrukker
og nær inntil deg i din smerte
ber jeg stille om din død.
Og lys er vår aften og vår morgen.

«Dere må komme til te hos oss i dag,» sa han, «for vi blir helt alene – og i morgen må dere absolutt komme til middag, for da blir vi mange til bords.»

Pappa måtte bruke krykker den gangen han brakk tåa. Vi hadde nettopp flyttet til det gule huset, og pappa ble sint uten grunn, sparket i en pappeske som han trodde var tom. Men så var esken full av mammas bøker.
- Helvete! ropte pappa.
- Du bør ikke banne foran barna dine, sa jeg, engstelig, - for da er det nettopp dit du kommer.
- Du bør først og fremst ikke sparke i pappesker, sa mamma. - Det kan være farlig.
- Det var farlig! sa pappa.
Jeg brukte krykkene hans når han hvilte middag, og ellers også.
- Kan jeg ikke engang få ha krykkene mine for meg selv? gryntet han.
Men under en middag hvor jeg prøvde å få pappa til å be bordbønn, sa han Gud er en krykke, og da ble jeg mildt sagt overrasket.

-Slutt å grine, sa pappa.
Da så jeg på ham, fornærmet, tenkte at dette ikke var noe en far skulle si.
-Jeg griner ikke, sa jeg. - Jeg gråter.

Pappa sier at nabokatten er kastrert og derfor kan jeg slutte å spørre om den ikke skal få kattunger snart. Jeg vil at pappa også skal bli kastrert.

Foreløpig var ungen inni mammas voksende mage, den levde helt av seg selv. Når jeg la øret mot magen hennes, kunne jeg høre bølgene fra havet, rop fra glassmaneter.
- D I S G U S T I N G, hvisket jeg.
Jeg ville ikke at mamma skulle skjønne hva jeg sa. Hun er den beste jeg vet om i røverspråket, men er ikke like flytende i engelsk.
- Hva sa du? sa hun.
- I love you, sa jeg.

EG ER SORG OG GLEDE

Skap meg ikkje om med skugge.
Eg vil vera den eg vart.
Eg er sorg i kvite klede,
eg er gleda kledd i svart.

Skap meg ikkje om med glede.
Eg vart den eg ville bli:
Konge i eit ukjent rike,
slave i mi eiga tid.

Tor Jonsson

lyset
du treng
finst

Helge Torvund

(01.30)

deaktiverer facebook-profilen min og glemmer at jeg finnes

Isabell El-Melhaoui

(02:23)

og noen netter
føles det som om
alle menneskene
som noensinne
har sittet i
et styrtende fly
og vet de skal dø
sitter inni meg

Nils-Øivind Haagensen

FORTELL MEG!

Fortell meg
at jeg er noe
at jeg kan noe,
at jeg betyr noe.
Fortell meg det.

Ikke fortell meg
det jeg gjorde,
eller det jeg kunne gjort,
eller det jeg burde
eller skulle gjort.
Nei, ikke
fortell meg det.

Fortell meg heller
at jeg er noe,
at jeg kan noe,
at jeg betyr noe.
Fortell meg heller det.

Jeg trenger det,
skjønner du,
jeg trenger det så sårt.
Jeg trenger

en søyle av trygghet
å lene meg mot
gjennom livet.
Jeg trenger det,
skjønner du,
for det er så værhardt å leve!

Ragnhild Bakke Waale

Gi meg en time utenfor døgnet. Gi meg en åttende dag, til å gjøre opp for meg, til å komme i balanse: dette regnskapet som aldri stemmer før døden har føyd til sin sum.

Lars Saabye Christensen

å leve
er ikkje akkurat det lettaste som finst
ikkje alltid vakre roser
og fin musikk
men sidan no
dette orgelet likevel står her
kan vi vel spele litt på det

Arne Ruset

KALYPSO

Eg tenner eit fyrlys for alle som elskar
for dei som ror i ring og aldri finn samme rytmen
for dei som berre lyder til signal
frå framamande farty
for dei som støytte på grunn i medvind
for dei som styrer etter stive sjøkart
utan å ense måkars mjuke flog
for alle som kjenner dei sju hav
og aldri lodda djupa i sitt eige hjarta

eg tenner eit fyrlys
for all villfaren kjærleik
så vegen til det lova landet
blir synleg i natt

Åse-Marie Nesse

In general... women aren't really allowed to be kick-ass. It's like the famous distinction between art and craft: Art, and wildness, and pushing against the edges, is a male thing. Craft, and control, and polish, is for women. Culturally we don't allow women to be as free as they would like, because that is frightening. We either shun those women or deem them crazy.

I've always felt there's something genetically instilled and inbred in Californians—that California is a place of death, a place people are drawn to because they don't realize deep down they're actually afraid of what they want. It's new, and they're escaping their own extinctions. Desire and death are all mixed up with the thrill and the risk of the unknown. It's a variation of what Freud called the "death instinct".