Bokelskere.no

Det er mørkt i verden
når verden er mørk

denne kroppen er av kjøtt
denne kroppen er av kjønn
hvor skal jeg gå med den
kunnskapen

gud skapte oss til mann og kvinne
så lettlurte vi er

gud er et ord
i en himmel som blir stadig mørkere

Gjennom vintermørket
har jeg ordlyset, svartere enn kull.

Jeg skal fortelle fattigmannens eventyr, tollekniv,
spade, rusthammer, sveisetråd, mikrometer, skiftenøkkel, esse,
Liebherrkran, grabb, PVC rør, malespann, bulldozer, to slepebåter
som haler tankbåten opp mot tidevannet i Hoboken,
fortøyningsgjengen lasker trossene til støtfangeren på en Pontiac
og spinner innover kaia mot pulleren, nattelysene fra New York
på den andre sida av Hudson River, oljerester i sprekkene over knokene
og blankpussete sko, ned i bunnen av tankene
og opp på toppen av Empire State Building. Hele kongeriket.
Og et slengkyss fra frihetsgudinnen.

Det er en håndfull yrker. Bønder, gruvearbeidere, fiskere,
tømmerhuggere, snekkere. Og smeder.
Resten er bare juggel og søl.
og sjøfolkene sanne kunstnere. I en tom sal.

Mens livets røde lykt slukner i kanalen akterut,
skrur horisonten et svart lokk av leppestiften,
og drar prøvende en tynn strek.

What if I didn't know what I felt anymore? I probably had never known what I felt. I only liked getting drunk and being in love. If I wasn't either of those things, I simply needed my rent, cigarettes and coffee, simple enough. I really liked the life of the poet.

We are a nation of metamorphs. Anything red compels us.

Human tool-makers always make tools that will help us get what we want, and what we want hasn't changed for thousands of years because as far as we can tell the human template hasn't changed either. We still want the purse that will always be filled with gold, and the Fountain of Youth. We want the table that will cover itself with delicious food whenever we say the word, and that will be cleaned up afterwards by invisible servants. We want the Seven-League Boots so we can travel very quickly, and the Hat of Darkness so we can snoop on other people without being seen. We want the weapon that will never miss, and the castle that will keep us safe. We want excitement and adventure; we want routine and security. We want to have a large number of sexually attractive partners, and we also want those we love to love us in return, and to be utterly faithful to us. We want cute, smart children who will treat us with the respect we deserve. We want to be surrounded by ravishing scents and attractive visual objects. We don't want to be too hot or too cold. We want to dance. We want to speak with the animals. We want to be envied. We want to be immortal. We want to be as gods.

But in addition, we want wisdom and justice. We want hope. We want to be good. Therefore we tell ourselves warning stories that deal with the shadow side of our other wants.

It goes without saying that I was in love with Sherlock Holmes, and, once I got around to it, with Dashiell Hammett's Sam Spade and Raymond Chandler's Philip Marlowe as well. There is something to be said for a greatcoat or trenchcoat, a back alley, and a clenched jaw, and that none of these men au fond had much respect for women did not bother me a whit: the blonde usually did it, and I was not a blonde.

What did Time smell like? Like dust and clocks and people. And if you wondered what Time sounded like it sounded like water running in a dark cave and voices crying and dirt dropping down upon hollow box lids, and rain. And, going further, what did Time look like? Time looked like snow dropping silently into a black room or it looked like a silent film in an ancient theater, one hundred billion faces falling like those New Years balloons, down and down into nothing. That was how Time smelled and looked and sounded.

Beware; for I am fearless, and therefore powerful.

ut kom de til slutt
med hud og hår og negler
og de likna slett ikkje meg, eg
skjøna ikkje kven de var eller kvar
de kom frå, det fekk meg berre til å elske
dykk endå meir, men ein dag, då eg sat der på
golvet, blant smokkar og bleier og tepper og leiker
og dyr i gult og grønt og raudt som spela gamle songar
om igjen, tok de begge tak i meg og reiste dykk opp, til
hovuda dykkar var på høgd med skuldra mi, de stod der
på kvar si side av meg, med høge stemmer og misnøgde
andlet byrja de å rope til meg, eg kjende pusten mot
halsen min, og brått visste eg kvar de kom
frå, brått visste eg kven de var

veke 27:
blodårene på
magen og brysta
som eldgamle
blå greiner

denne brune
smale stripa
heile vegen
frå håra eg
ikkje lenger
ser, og opp til
mellomgolvet

ei loddrett
ekvatorline
mellom
dykk

og så desse
underjordiske
ristingane

bølgjene
når de bryt
dykk mot
overflata

som turnarar
som isbrytarar
som roterande
turbinar

om kvelden kjem
jordmødrene for
å lytte på dykk

då
galopperer
to små hjarte
bortover ei
hemmeleg
slette i eit
land ingen
kjenner

ved vindauget har
eg bordet og symaskina
ein stol til meg og ein til
dei som kjem, eg har seng
og kiste og eit skåp med
klede, eg har omn både
oppe og nede, eg har
utsikt til vatnet, eg
treng ikkje meir

og så er
det ho som ligg
i vindaugskarmen på
vadmålsteppe, med haka
på potane og mel så glad
lissipus heiter ho, kjetto
seier eg når det kjem
folk

no løftar ho haka og slikkar
handbaken min, tilsøvnen tek
henne, og hovudet, med fuktig
nase og kitlande verhår, legg seg
over potane, øyretippane framleis
vare for alle lydar utanfrå, som då
sjur i går svinga ljåen, lissipus låg
samankropen i sengemørkret
og øyra virra

men
singermaskina
og ho er dei beste
vener, dei mel
saman her i
glaset mitt

eg treng
ikkje meir

eg er
syster sorg

mor mi
steikjer kotelettar
til lapskausen, lagar
sundagslukt i huset

i morgon
skal ho tilbake
dit seseljas
hus er

mor dykkar
ligg bak blafrande
rullegardiner, med
ei dyne mellom
beina og
græt

mor dykkar
er eit havarert
cruiseskip
i sideleie
med ein
kujon til
kaptein

det er to
og ein halv
månad til
termin

mor dykkar
ynskjer dykk ut
og skammar
seg

bror min blir fødd
eg ser han gjennom
nykelholet, blodig
og fæl

eg går i skogen