Bokelskere.no

I dag vet vi at hjernen ikke bare er det mest kompliserte, men også det mest dynamiske organet i kroppen vår. Den forandrer seg etter hva vi bruker den til. Hvis den ikke blir brukt, blir den nevronale maskinvaren bygd ned.

Den som har lært mye i sitt liv (ikke "pugget", men virkelig opplevd og bearbeidet), har mange spor i hjernen som gjør det mulig for ham å finne frem i verden og å handle effektivt. Man kan også si at han er mentalt "på høyden".

Mine pasienter spør meg ofte hva som skal til for å holde seg i god mental form etter som man blir eldre. Svaret mitt er overraskende for de fleste: «Glem kryssord og sudoku: Ta en joggetur!» Det viser nemlig den moderne hjerneforskningen: Den beste hjernetrimmen er rett og slett å jogge. Men når det dannes nye nerveceller, hjelper det ikke å drøvtygge allerede kjent kunnskap for å holde den i live. Man må i stedet prøve seg på noe riktig vanskelig.

I dag snakker vi om livslang læring. Det de fleste overser, er at grunnlaget for dette blir lagt med en god utdanning i barndom og ungdom.

Den som bruker GPS-enheten, øver ikke opp stedsansen og vet ofte ikke hvor han er, og kan derfor innimellom vise sykdomstegn som ellers vanligvis først dukker opp i meget høy alder: Mangel på romlig orientering.

Hjernen vår er et produkt av evolusjon; den oppsto altså gjennom et langt tidsrom ved hjelp av tilpasning til bestemte miljøbetingelser. Digitale medier var definitivt ikke blant dem.

Like lite som man lærer fjellklatring ved å bli båret opp til toppen, kan et ungt menneske bli ekspert (samme på hvilket område) ved å spørre en ekspert. Å skaffe seg kunnskap fra kilder på egen hånd, vurdere kunnskapen kritisk, avveie, utøve kildekritikk, føye sammen delene av et puslespill til en meningsfull helhet - alt det må man gjøre selv dersom man skal ha noe håp om å lære noe.

Han som skrudde sammen huet til Kari må ha hatt en dårlig dag. Jenta var noe de kalte manisk depressiv, dessuten sjalu og hadde på toppen av det hele et skrukkete selvbilde. Jeg fatta det ikke, hun så bra ut og tenkte kvikt. Humørsvingningene slo i alle retninger.

Hamp, flein eller kaktus, jeg kunne blitt en god gartner, garantert. Farfar viste meg hvordan man trakk ørret, han var en glimrende læremester. Gi meg et stille vann og Shimanostanga mi og jeg skal dra den drøyeste gjedda i sivet. Sett meg foran en løgndetektor, maskinen er sjanseløs, vi frikere spiller skuespill for å overleve og leser kroppsspråk som andre leser bøker. Jeg lager rim på rappen og er en racer i hoderegning, det må du når du jobber i denna bransjen. Hundehvisker kunne jeg også ha blitt. Men ga du meg en bok og ba meg lese fra toppen, dansa bokstavene polka etter fire linjer og kanonsvetten sto ut av panna. Jeg har grønne fingre og rødt hår, kan være hissig som en terrier, men er snill som et lam, om jeg skal si det sjæl. Fatter'n mente jeg til og med var blaut, særlig overfor bikkjene.

Når jeg først begynte med noe, gikk jeg opp i det, 100 prosent, frivillig manisk.
Metallicas Dyers Eve ljomer fortsatt mellom øra:

Dear mother
Dear father
Clipped my wings
Before I learned to fly

Unspoiled, unspoken
I've outgrown
That fucking lullaby

Same thing
I've always heard from you
Do as I say
Not as I do

På barneskolen var jeg en apekatt, i friminuttene spant jeg rundt som en psykopat. Matpakkene til mutter'n glemte jeg å spise, hadde ikke tid, i skolebøkene tegna jeg øks og kniv og sverd sammen med avhugde kroppsdeler og mennesker på spidd. Lærerne sa jeg var en kjekk gutt. Om kvelden løp jeg omkring med sort kappe og trudde jeg var Den lille vampyren. Jeg gikk aldri noen steder, jeg løp.

Jeg heter Øivind.
Da Gud delte ut bremsene, sto jeg ikke bakerst i køen.
Jeg var ikke der.
Nå er jeg 33. Ser jeg meg tilbake, finner jeg bruddstykker og episoder vikla sammen, livet ligner et gjenglemt fiskegarn, en vase full av krabber, skylla i land under uvær. Nå har jeg hengt opp garnet og begynt å rense. Er spent på hva jeg vil finne. Det får bære eller briste.
Her er min historie.

Når vi ser hvilken fremtredende plass islam har i samfunnslivet over store deler av araberverdenen i dag, er det lett å glemme hvor sekulært Midtøsten var i 1981. I alle unntatt de mest konservative Gulfstatene var vestlig mote fremherskende. Mange drakk alkohol i full åpenhet og trosset det islamske forbudet. Kvinner og menn omgikkes fritt både på offentlig sted og på arbeidsplassen. Stadig flere kvinner tok høyere utdannelse og var yrkesaktive. For noen markerte den moderne tids friheter et høydepunkt i arabernes utvikling. Andre betraktet denne utviklingen med skepsis og fryktet at de raske endringene ville få araberne til å fjerne seg fra sin egen kultur og sine egne verdier.
Debatten om islam og moderniteten har en lang forhistorie i araberverdenen.

Jeg tror ikke man kan forene jordens folk ved hjelp av tro, men ved hjelp av oplysning. Hvis det da overhodet er mulig. Alle former for tro og mystisisme har bare skapt ulykker i verden og vært et middel til å holde de svakere nede. Teosofi, antroposofi, sufisme og hvad de nå heter alle disse bastarder av østens og vestens mysteriereligioner, er basert på ekstase og føleri. Skal noe opnåes må det bygges på videnskapens nøkterne, faste grunn.

Hvor går grensen mellem det virkelige og det uvirkelige? - Med et paradoks kan en si at innbilningen kan være like virkelig, som det en antar er det virkelige, kan være innbilt. Alt opfattes subjektivt, efter vedkommende menneskes behov og interesser. Om en erfaring svarer til virkeligheten - de objektive, fysikalske forhold - beror på om den lar sig innpasse i den store lovmessige sammenheng som menneskehetens ypperste representanter har utkrystallisert av milliarder av andre erfaringer - videnskapen. - - -
«Hvad er overtro» - Det er den del av «folketroen» som den til enhver tid herskende videnskapelige mening betrakter som ubegrunnet. Helt utelukket er det imidlertid ikke, at en overtroisk forestilling kan inneholde en kjerne av riktighet, som en gang i fremtiden kan påvises videnskapelig. I det øieblikk vil dette kompleks av fenomener kunne skjæres ut av overtroens gruppe, men inntil da har en i sannhetens navn rett og plikt til å betegne det som overtro.

Mennesket er et tobenet dyr, som alltid vil tro det, som pirrer dets lidenskaper, og tjener dets hat og dets kjærlighet.
Honorè de Balsac.

Hjernen var for liten, for begrenset for det ubegrensede verdensrum. Akkurat som en farveblind ser en annen verden enn vi, fordi det er noe galt med synsapparatet, er det ting vi ikke kan fatte fordi det er mangler ved tenkeapparatet. Det er trist, men en kjensgjerning. Og derfor begynner vi å tro. Noen på teorier og noen på guder og annet, alt eftersom hvor enkelt tenkeapparatet er.
Det måtte være deilig enkelt å være helt enfoldig og ikke behøve å gruble! Salige er de enfoldige, - et usedvanlig sant ord, men en urettferdig ordning!

Hangen til å tenke og tro på det ufattelige, det overnaturlige - på livet efter døden og sjelenes flakken, på guder og halvguder, på ånder og djevler - ligger dypt forankret i menneskenaturen. Den finnes i større eller mindre grad og i de forskjelligste former i alle verdensdeler, i alle samfundslag og til alle tider. Det er en del av menneskenaturen.