Jeg klapper sammen hvis en mann gråter. Kanskje fordi jeg vet at det skal så mye til før en mann, en voksen mann, skal gråte. Men slik ønsker jeg ikke å være. Menn må gråte mye mer. Da blir volden mindre. Gråten renser.
Jeg begynte å engasjere meg mot vold i alle former, inni meg og rundt meg, enten den var forkledd som fundamentalisme, som vold i nære relasjoner, som rasisme eller diskriminering. Alle holdninger som førte til at mennesker ble truet på livet, hadde jeg erklært krig mot i min egen prosess med å sette grenser for ettervirkninger av andres vold mot meg. Etter hvert ble jeg litt mindre redd. Og litt mer glad.
Kvinneliv i Afghanistan
Et kvinneliv som vi i frie Norge har vanskelig for å forestille oss... Det er forbudt for kvinner å bli behandlet av menn i Talibans Afghanistan.
Mødre- og barnedødeligheten er høy.
Derfor driver doktor Khadija en jordmorskole, slik at kvinner skal kunne få hjelp av andre kvinner. Hun snakker også til elevene sine om fredsarbeid og kvinners rettigheter, selv om dette er forbudt og kan koste henne livet.
Boka har forsåvidt gjort inntrykk, selv om jeg ikke syns jeg kom ordentlig inn under huden på hovedpersonen doktor Khadija Safi eller alle de andre medvirkende i denne historien. Jordmorskolen er enormt viktig i et land i verden der kvinner sliter med mange og vanskelige fødsler, og ofte ikke har verken råd eller muligheter til å få hjelp; de blir ofte nektet av storfamilien å komme seg til sykehus eller å få hjelp av leger.
Fikk litt følelsen av at det meste som ble omtalt måtte tildekkes mest mulig, akkurat slik som livet var for alle disse jentene; hijab ble forherliget som et plagg som kvinnene absolutt måtte tildekkes med, fordi (sitat fra boka, side 173):
'Hva er en hijab? Hijab er verdien av en kvinne. Hijab er skjønnheten i verden, og hvordan man oppnår sawab i den neste verden' sa doktor Khadija. Du kan skrive at kvinner er som honning, og at honning alltid trenger å dekkes til.
Utviklingen av bedre levekår, utdannelse og menneskerettigheter for kvinner går altfor langsomt i et land som Afghanistan, og jeg vil påstå at all den gamle overtroen (les: den islamske religionen) og alle de gamle tradisjonene hemmer dem altfor mye i denne utviklingen.
Jeg skjønner forresten ikke helt hvorfor omtalen fra forlaget kaller hovedpersonen i boka for doktor Zeba. Jeg har ikke funnet et eneste sted i teksten hvor doktor Khadija Safi blir kalt doktor Zeba.
Shabana Rehman er performancekunster, standup-komiker, dramatiker, spaltist, forfatter, debattant, aktivist, "mullaløfter" og islamkritiker.
Og hundeeier.
Ryktene sier også at hun er vegetarianer ...
Jeg har helt sikkert glemt noe, for Shabana er allsidig.
I boka Blåveis har hun skrevet ærlig om livet sitt fra hun som ungdom fikk en kjæreste som begynte å mishandle henne. Hun ble trakassert av guttene i sitt eget miljø fordi hun kledde seg "for norsk", og fordi hun dro på fest som "en av gutta", og var for seint ute om kvelden.
Dette er historien om det som har formet Shabana Rehman til det hun er i dag, den likeframme, ærlige og slagkraftige komikeren som setter ord på alt, og ikke pynter på noe, og slett ikke har en falsk fasade.
Da Shabana vokste opp var det ikke vanlig å se hijab på jenter. Siden 2005 har Shabana advart mot islamisering og radikalisering.
I dag ser vi at hun dessverre har fått rett i sine advarsler.
Shabana blir rasende over urettferdighet, rasisme og undertrykking. Hun ville ikke tie. Ingen har fått henne til å tie. Til tross for hets, trusler og til og med drapsforsøk, da restauranten til storesøsteren hennes ble beskutt med flere skudd, tier ikke kraftfulle, tøffe og modige Shabana.
Blåveis gjør inntrykk. For dette er historien om ei jente som kunne ha bukket under, fordi ingen så - eller ville se - hvordan hun hadde det.
Jenta dro seg selv opp og betsemte seg for ikke å være et offer resten av livet.
Hvem husker vel ikke da hun løftet på Mullah Krekar?
Mange år har gått siden den gangen.
Shabana er en viktig stemme i Norge. Vi er heldige som har henne i landet vårt.
En strøm av glede fòr gjennom kroppen da jeg kjente det: Jeg var fri.
Idet døra til healingsenteret slo igjen bak meg, stoppet jeg på fortauet, myste mot vintersola og smilte. Jeg var 19 år og holdt en gitarkasse i hånda da jeg gikk. Med skrittene til en som visste at han aldri skulle tilbake.
At jeg frivillig forlot ett regime for å underlegge meg et nytt, tenkte jeg aldri på. Militæret var uansett et pingleopplegg sammenlignet med Oslokirken. Når jeg var hjemme på perm, bodde jeg hos mamma. Å være alene med henne og søstrene mine var befriende. Det var lenge siden vi hadde ledd så mye.
Med ett begynte Taliban å skyte mot meg også.
- Ned! ropte makkeren min.
Jeg spurtet mot gropa vår og stupte nedi. Stille lå vi og lyttet etter kuler, før galgenhumoren og apatien som hindret oss i å klikke, tok oss.
- Lyst på en sjokkis, jeg, sa kameraten min. - Har du?
- Nei. Men noen vafler hadde ikke vært så dumt på denne pikniken!
Det bruste i meg da jeg innså det: Jeg hadde overlevd! Frykten for Guds dom hadde sluppet taket. Utryggheten, vemodet, den fortærende følelsen av å ha blitt frastjålet meg selv som jeg var redd hadde gnagd seg inn i meg som et skadedyr, var borte.
Erkjennelsen gjorde meg ikke redd. Det eneste jeg kjente, var en pulserende følelse av mestring og hjertets takknemlige slag.
I never saw a wild thing
sorry for itself.
A small bird will drop
frozen dead from a bough
without ever having felt
sorry for itself.
En historie om Afghanistans kvinner
Om det fremdeles finnes noen som ennå ikke har lest denne boka, så er det sannelig på tide å gjøre noe med den saken.
Den kom på norsk i 2007, og jeg leste den der og da, etter å ha lest Khaled Hosseinis første bok Drageløperen, som kom på norsk i 2006. Begge bøkene kan godt leses en gang til, - etter noen år.
Dette er en brutal og sår historie. Men dette er også en sterk og gripende bok om kvinners utholdenhet (tahamul, utholdenhet), og afghanske kvinners utholdenhet i særdeleshet.
Krig, undertrykkelse og vold slipper man ikke unna i denne romanen. Men likevel, budskapet om motstandsvilje og overlevelsesdrift stiger opp, og her finnes også håp og kjærlighet, nettopp på grunn av tahamul - utholdenheten.
Kvinnesiden i Afghanistan blir stadig overskygget av menn. I Tusen strålende soler får vi se på landet og alt som skjer med kvinneøyne, og det er en stor bedrift, skrevet av en mann.
Khaled Hosseini er en av mine favoritter.
Siden vi trodde vi hadde det eneste svaret, latterliggjorde vi andre holdninger og fiendtliggjorde verden rundt oss.
Hele oppveksten fikk jeg høre at jeg måtte forsøke å overbevise kameratene mine om at Gud var glad i dem, gå foran som et godt eksempel og bygge opp et kristent miljø. Det tynget, ikke bare å kunne være seg selv. Uskylden forsvant med alt ansvaret. Det fikk meg til å føle meg innesperret.
Vi var flinke til å snakke med nye medlemmer. Lyttet og svarte på spørsmål. Sørget for at vedkommende følte seg ivaretatt og ikke ble sittende alene. «Vi lokker med nåde og kjærlighet,» tenkte jeg noen ganger. «Så fengsler vi med synd og helvete.» Helveteslæren kom alltid. Men i starten formidlet vi nåden.
Ingen har møtt Gud ansikt til ansikt, derfor fyller vi ut forestillingen om hvordan han er, ved hjelp av de erfaringene vi har fra relasjoner med andre mennesker. Det følelsesmessige gudsbildet dannes først og fremst ut fra våre relasjoner til foreldrene våre.
Religionsfrihet er en viktig menneskerett, medgir han. Samtidig mener han at han ble «født til å være superreligiøs», og at barn som ham ikke har noen religionsfrihet. For det han ble født inn i, hadde han som liten ingen mulighet til å komme ut av.
Trosfrihet er en viktig menneskerett. Det er enhver forelders rett og privilegium å oppdra barna sine i henhold til egen tro. Trosfriheten er likevel ikke ubegrenset. Alle foreldre er underlagt norsk lov, og barn har selvstendige rettigheter. Så i de tilfellene der barns og voksnes interesser står mot hverandre, hva skal veie tyngst?
Barn som er blitt eksponert for en usynlig, skremmende virkelighet, kan oppleve at de ikke klarer å få den på avstand som voksne, til tross for at de ikke lenger aksepterer den teologien de vokste opp med.
Hvor mange barn lider i religiøse miljøer storsamfunnet har begrenset innsyn i? Det er det ingen som vet.
Vil gjerne gjengi hva Shakil Rehman skrev etter å ha lest boka Norsk islam av Rana. Det er etter min mening svært treffende og godt skrevet:
For at en gruppe skal ha respekt hos andre grupper så trenger den gruppen kloke og ærlige stemmer som kan representere dem. Det har vi dessverre ikke par idag når det gjelder den muslimske minoriteten. Usman Rana er begrenset av sin religiøse bagasje med sine forsøk på å rettferdiggjøre religionen ukritisk. Han mangler kunnskap og direkte feilinformerer.
Etter mitt syn er Usman Rana en betydelig forstyrret mann som plages av kognitiv dissonans slik jeg har forstått begrepet.
En mann født i Norge med legeutdannelse klamrer seg så påfallende patetisk til en identitet og prøver desperat å redde stumpene ved å feilinformere sine brødre og søstre. Han har i mange år bidratt til å stagnere debatten og de konservative miljøene.
På den ene siden sier han at man ikke bør gå tilbake til profeten Mohammeds tid og lære av den og samtidig sier han at ved å tolke liberalt så vanner man ut islam. Altså, muslimer skal ikke lære av de første århundrene av islam men tolke liberalt tilpasset samtiden,- uten å vanne ut islam.
Islam er etnosentrisk i seg selv og Rana ber om nye tolkninger uten at det skal gå utover etnosentrismen. Han ber muslimer om toleranse for det frie likestilte Europa uten å ta et oppgjør med manglende likestilling i islam. Samtidig sier han at vestlige land er islamske.
Han skjønner altså ikke selv hva han snakker om. Det kan jeg forstå. Folk som ham har ikke lært å tenke rasjonelt til tross for en legeutdannelse.
Kildene er samtidig hellige for ham og skal ikke stilles spørsmål ved. Hvordan skal man da kunne jobbe mot ekstremisme? Han stiller ikke spørsmål ved ekskluderingen og fremmedfiendtligheten i islam som er blant årsakene til ekstremismen.
Det han ønsker er det samme som hva Tariq Ramadan ønsker med sin europeiske Islam:
Intellektuelt irrasjonelle og isolerte muslimer som tilsynelatende er integrerte.
For å forklare dette for unge muslimer: Dette blir som en fremmedfiendtlig norsk organisasjon som prøver å gjøre seg legitimert uten å ta tak i sin fremmedfiendtlighet. Det blir for useriøst, uforutsigbart og direkte splittende for et flerkulturelt land som Norge.
Jeg husker fra den tiden jeg gikk tur med egne barn som små. Hver gang det kom et fly pekte jeg opp i luften, behørig forbauset på barnets vegne. Men de forvorpne ungene - tror De de gad se efter flyet? Jeg glemte jo i min voksenhet at der hadde de ligget i barnevognen på verandaen og glodd opp i luften all sin tid; de hadde ikke sett annet enn fly.