Men når historien skal skrives, blir de "vanlige" menneskene ofte uteglemt. For når tiden er inne, henger politikerne seg på toget, og i historiebøkene gis æren ofte til den eller de som tilfeldigvis satt ved makten da endringene inntraff.
Kanskje var det bare et tidsspørsmål før den økonomiske modellen i østblokklandene ville brutt sammen uansett. Men mer enn noen andre var det menneskene som samlet seg i Gdansk og i Leipzig og på mange andre steder, som forårsaket en av vår tids mest skjellsettende politiske hendelser: kommunismens fall og oppløsningen av Sovjetunionen.
Sivile rettigheter og andre goder har aldri kommet av seg selv. De har blitt kjempet frem, og må fortsatt kjempes frem, slik Rosa Parks og Freedom Riders har gjort det.
Kanskje er det sånn - som min venn, dokumentarfilmskaperen Adam Curtis skrev til meg i en e-post - at de gjør sosiale medier til et gigantisk "ekkokammer der det vi tror på hele tiden forsterkes av folk som tror på akkurat det samme".
Lat no andre med storleiken kivast
Lat dei bragla med storleik og høgd
Mellom kaksar eg kan ikkje trivast
Mellom jamningar helst eg er nøgd
Vi er et snilt folk. Derfor er vi i nød nå. Her er fred og trygghet hjemme, men verden piner oss. Vi vil hverandre vel og har fått det til i Norge. Gjennom hundre år har vi bygget en Velferdsstat etter arkitekttegningen: Vi bryr oss om hverandre. Hver enkelt har fått mulighet til å være en byggestein i Det gode samfunn. Vi er med på å skape og dele. Det gir husfred i landet og sjelefred i menneskene.
Ekte kjærlighet er fri for vold.
Hun var blitt til et eneste stort telleverk. Det tikket og surret og slo i hele henne.
Hun håpet ofte på storm. Hun likte at naturen ytret seg, at den slo tilbake. Tanken på at mennesket var den suverene og kontrollerende kraft likte hun dårlig. Om solen ville brenne ut, om havet ville flomme over landene og drukne hvert minste lille kryp, da var det i orden. Hun ville bøye seg for det, bøye seg i ydmykhet.
Hva hadde hans gamle mor sagt, før et blodkar i hjernen hennes punkterte som et sykkeldekk og la livet hennes øde. De svære landområdene av minner, alt som hadde vært, alt som skulle komme og som hun ikke ville greie å lagre.
"Absolutt alle mennesker bør èn gang i løpet av livet bryte voldsomt sammen i gråt og anger." Akkurat det hadde hun sagt. Og så døde hun.
Det fødes i oss en visshet:
frihet og liv er ett,
så enkelt, så uundværlig
som menneskets åndedrett
Men det er ting vi MÅ gjøre, ellers er jeg ikke et menneske, men bare en liten lort.
Vi må godta vår smerte, forandre på det vi kan - og le av resten.
Jo, takk, mennesket vil være seg selv, men vi er grådige, vi vil også være trygge i flokk. Tilhørighet er livets tredje diamant. Fra fødsel til død, danser 1-tallet med flokkene sine: andre mennesker, naturen, gudene.
Den som vet hvorfor han lever, kan utholde et hvilket som helst hvordan. Mening kan vi ikke skrive ut på blå eller rød resept. Mening må mennesket jakte på selv, som Den ensomme rytter. Noen finner den i kjærlighet, noen i arbeid, noen i kunst, noen i naturen, noen hos Gud, noen i politikk. De fleste av oss stjeler litt mening her og litt mening der - til sammen blir det nok til å stå opp om morgenen - og legge seg med et smil, av og til stivt, om kvelden.
Du kan være din egen lege ved å godta deg selv som ufullkommen skapning, i stedet for å lengte etter det glansbilde du en gang var. Du må skifte målestokk og godta livet som et blandet regnskap - det kan likevel bli godt nok.
Her er faenskap i tonnevis på planeten vår. Det må ikke knuge oss ned i mismot. Med vilje og mot kan vi skape en bedre verden. Unge folk: Dere skal arve jorden. Gled dere. Jorden er et praktfullt arvestykke. Den er et smykke som dere må få til å skinne av mer fred, mer rettferdighet, mer naturhelse.
Grådighetens gode fiende heter måtehold. Summen av den personlige dyden måtehold, blir til den politiske dyden rettferdighet. Hovmotets gode fiende heter ydmykhet. Summen av den personlige dyden ydmykhet, blir til den politiske dyden likeverd. Fryktens gode fiende heter tåleevne. Summen av den personlige dyden tålsomhet, blir til den politiske dyden trygghet.
Menn kan noen ganger ha rett. Det finnes noe på latin for denne typen logisk feilslutning. Det kalles et ad hominem-angrep. Når noen ikke kan beskytte seg mot kritikk som rettes mot dem, endrer de tema ved å angripe den som kommer med kritikken.
(...) en smart taler som kjente til alle triksene kunne hypnotisere folkemengden til medgjørlighet eller piske den til underdanighet. (...) En folkemengde lar seg bare imponere av overdrevne følelser. Overdriv, bekreft, ty til repetisjon, og forsøk aldri å bevise noe med argumentasjon.