Bokelskere.no

Vi burde for øvrig øve oss på å unnvære. Det vil snart komme tider da vi ikke lenger har noe valg. La oss derfor se oss godt om mens vi ennå kan velge, og finne ut hva vi kan unnvære.

Rutinen er tradisjonens lille format. Tradisjonen tilhører historien. Rutinen hører hjemme i dagene. Vis meg det mennesket som ikke har en eneste rutine, og jeg skal feste månen i knapphullet ditt.

Hvis vi måler antall bevegelser i samfunnet, vil vi snart finne ut at det er flere som faller enn som stiger. Det kan ikke gå i lengden. Og når det ikke går lenger, faller samfunnet, den nitide planen av bidrag, omsorg, avtaler, plikter og ansvar som vi har etablert, også sammen. Noen vil det slik. De vil bryte ned, men de vet ikke hva de skal bygge opp. Det går så stille for seg at du knapt merker det. Jeg gjentar, det er ikke lenger frigjøring, men rengjøring.

De valgte han som er lett å mislike. Og snudde ryggen til hun som er vanskelig å like. De valgte Donald Trump.

Man bør utvise en viss forsiktighet når man snakker om den perfekte naturen.

Eiketrær samler på tid. Stammen er århundrene, greinene er år og løvet er dager som faller, èn etter èn i den gule kalenderen vi lever og dør i.

Hvis vi vil måle et samfunns kvalitet bør vi først se etter søppelbilene. Er de i rute, står det foreløpig bra til. Men er de forsinket, eller lar være å komme i det hele tatt, er det fare på ferde, da er vi allerede ille ute.

Veien til døden er en ensom vei, og lenger enn det kan se ut til, selv om den fører rett ned fra skafottet etter et rep; og det er en mørk vei, der månen aldri skinner, for å vise vei.

Dora er en røslig skapning, og kunne knekke ryggen på en mann med bare lårene, som Simon ser for seg som gråaktige, som kokte pølser, og nuppete som en avsvidd kalkun; og digre, hvert av dem på størrelse med en liten gris.

Noen mener at gleden ved å ha en hemmelighet er å kunne røpe den. Vær varsom med hva du sier til den slags mennesker.

Å forlate noe eller noen er drivstoffet i enhver fortelling. Å forlate er også en tidsangivelse, men blir først et tidsrom når man kommer tilbake.

Jeg var kommet inn i en periode av grå og håpløs tretthet. Jeg var begynt å si til meg selv at det kjentes som om jeg hadde levet nok, som om jeg ikke hadde mer i vente av livet. Men denne innrømmelsen var ikke bare et uttrykk for min opplevelse av en situasjon; den skapte også en situasjon. Trettheten og håpløsheten ble større for hver gang jeg vendte min oppmerksomhet mot den. Inntil jeg en dag leste et eller annet som ga meg en slags selverkjennelse: - Du kommer ingen vei ved å gruble over hva du ikke kan gjøre på grunn av. Det avgjørende spørsmålet er alltid hva du kan gjøre på tross av. Håpløshet er et uttrykk for skuffede forventninger til livet. Men det å leve er ikke å vente seg noe, det er å gjøre noe ut fra nettopp den situasjonen du står i! Din tretthet er i og for seg uinteressant, dèt det spørres om er din holdning til din tretthet. Det spiller ingen rolle om du orker mindre eller lite, din oppgave er alltid å velge den handling som gir mening blant dem som er mulige her og nå.

Selvhevdelsestrangen er vel blant de mest utbredte og minst erkjente motiver for vår innsats og oppførsel. Derfor vil den også så lett bli en hindring for egen styring og frihet, inntil man lærer den å kjenne hos seg selv. Når enkelte påstår at andres mening er dem totalt likegyldig, er det god grunn til å tro at nettopp de er et bytte for sin ubevisste selvhevdelsestrang.

Rennie er ikke fornøyd. Hun ønsker noe definitivt, usminket sannhet, uansett. Da ville hun vite hva hun skulle forholde seg til, vite neste trekk. Det er dette foreløpige, dette som henger i løse luften, dette halv-livet hun ikke greier. Hun orker ikke å ikke vite. Hun vil ikke vite.

I det minste ved livets avslutning tror jeg de fleste vil føle at den snevre selvrealisering egentlig har vært verdiløs, fordi den forlater verden med en selv. De eneste spor man etterlater seg av betydning for fremtiden er nettopp det man har utrettet i medmenneskelig forstand. Og disse sporene vil overføres videre gjennom tidene, fordi det man har vært eller gjort for mennesker alltid vil sette preg på deres senere møte med andre.

Ta ikke livet så alvorlig. Du kommer uansett ikke levende fra det.

Straff for apostasi er en vedvarende trussel mot muslimers religiøse frihet og personlige sikkerhet. Ikke bare har mange land lovforbud og strenge straffer for apostasi. Undersøkelser utført av Pew Research Center i muslimske land, viser også nedslående funn om holdninger rundt behovet for slik straff blant muslimer.