Bokelskere.no

Sannsynligvis er Øst-Tyskland det mest effektive overvåkningssamfunnet verden noen gang har sett. Ingen har kommet nærmere George Orwells mørke visjon i romanen 1984 enn det innbyggerne i DDR gjorde.

I min barndoms og ungdoms by var det både jernbanestasjon og busser. Horten ligger ved den fjord som i oldtid het Viken.
Den mest spennende forbindelse var båten til København. En liten båt som måtte startes med entusiasme, håndlag og glødende patroner fra Raufoss Ammunisjonsfabrikker, utgjorde forbindelsen mellom Horten Brygge og Danskebåten, dvs. Verden.
Forbindelsesbåten het «Reis».
Allerede dengang oppfattet jeg båtens navn som et imperativ:
Reis!
Ergo reiser jeg, reiser og reiser.
(...)
«Reis»!, sa båten...
Jeg reiser, ergo lever jeg.

Johan Borgen, som var en meget fredsommelig mann, skal engang ha sagt det som får være regelen her: Slå aldri et barn, uten i sinne..
Det har jeg gjort iblant.
Jeg har ingen klar erindring om årsaken til at jeg selv, dessverre lot klaps falle på egne barn. Må bare vedstå meg at jeg gjorde det, uten kraft. Ei heller i glede. Bare i sinne.
Kanskje angrer jeg mer de ganger jeg ikke la hånd på, men la stemmebånd til min irritasjon. Barn kan også slås kraftig av foreldrestemmer. Ordene kan ramme med piskesnert. Ord kan ramme som sleggeslag når den store med den mørke, svære stemmen brøler til en treåring: Nå er det nok! Marsj i seng, din uoppdragne, lille fascistbølle!
Åjo, man minnes ord som ikke burde vært sagt så høyt, og hvorledes man bitterlig angret etterpå.
Jeg mente det jo ikke sånn. Var bare nedkjørt, trøtt, irritabel, og hadde uten å varsle barnet flyttet toleransegrensen.
Eller var det barnet som var ute for å sjekke hvor grensen gikk her i verden?

Man trenger ikke ha mer enn èn militant som fiende før Pakistan blir et livsfarlig sted å være. Før landet viser sitt andre ansikt, det som ikke serverer te. Jeg aner ikke hvor mange militante fiender jeg har, men jeg tipper at de er mange. Alt som blir ansett som blasfemi, kan få alvorlige og livsfarlige følger i de renes land, der folk jevnlig blir myrdet eller banket opp dersom noen mener de har skjendet Koranen eller Profeten.

«Det er tre steg i jihad. Det første er å gi noen en invitasjon til islam. Så hvis jeg ber deg om å bli muslim, har jeg utført steg èn. I steg to kan du be ikke-muslimer om å betale skatt til oss og fortsette å leve etter sin egen religion, men la være å bryte våre regler og forbud. Det tredje steget er å krige,» sier han. «Hovedmålet med jihad er imidlertid å lede fienden mot islam, ikke å drepe.»

Mange av oss bryr oss ikke om tapen, men følger fotografene rett over og inn - dette er Pakistan, og ingen følger reglene uansett. Politifolkene gjør ingenting for å stanse oss, helt til et skudd går av og vi blir bedt om å holde oss bak sperringene.

A man who wanted to look better
But not younger is red
Swells of raw.
Later they will remove the staples.

Ten weeks later
They are younger.
They pull over
Their head a sock of skin.

The white cannibals in cowboy boots
Return to the bush
And the darkness of the brutes.

Meat-eating seagulls shout their little cries myanmar myanmar above the airport,
Dropping razor clams on the runway to break them open.
Hard is soft inside.
The big jet has soft people inside for the ride.

Det eneste de visste med sikkerhet, var at ingen visste med sikkerhet hva som ville skje.

I Kabul hadde jeg hele tiden vært redd for å bli drept av en rakett, men hvis jeg skulle falle fra Buddhas hode, ville jeg i det minste dø lykkelig, tenkte jeg.

«Du må finne en måte å overleve på,» sa han. «Og hemmeligheten med å overleve er å åpne øynene. Med lukkede øyne kan du aldri treffe blink.»

Mulla Nasruddin våknet midt på natten av ropene fra to menn som kranglet utenfor huset hans. Nasruddin ventet, men de fortsatte å krangle. Han fikk ikke sove. Han svøpte sengeteppet tett om skuldrene og styrtet ut for å skille mennene, som hadde tatt til nevene. Man da han prøvde å snakke dem til fornuft, nappet en av dem teppet av skuldrene til mulla Nasruddin, og så løp begge mennene sin vei. Mulla Nasruddin gikk inn, trett og perpleks.
'Hva dreide krangelen seg om?' spurte kona hans.
'Den måtte dreie seg om sengeteppet vårt,' svarte mullaen.
'Teppet er borte og krangelen over.'

«Jorden vil aldri være uten blomster og trær,» sa han. «For når èn plante dør, kommer en annen og overtar plassen, og slik har det vært siden skapelsen. Som en rosenknopp er verden og dens anliggender tett lukket i påvente av en varm vårvind. Vi må alltid være som den varme vårvinden og åpne knoppene på alle slags blomster.»

Vi har et ordtak på dari: «Hvis du sitter med gode mennesker, blir du selv god. Hvis du sitter med dårlige mennesker, blir du selv dårlig.»

Politikk er egentlig bare en masse løgn, og politikere er meget drevne løgnere som bruker sine ferdigheter til å styre makt og penger og grunn.

Jeg hadde alltid ventet at jeg skulle få se Buddhaen vår igjen. Men det uværet av uvitenhet som har rast i Afghanistan i mange tiår, knuste ham i stumper og stykker før jeg kunne vende tilbake. Jeg levde en gang inne i hodet hans. Nå lever han i mitt.

De renset ikke risen før de kokte den. Hver gang jeg tok en bit, knaste det i sand mellom tennene, eller jeg opplevde å tygge stein. Far fleipet med dette flere ganger: «Sanden og småsteinen er godt tilberedt, men hvorfor er det blandet inn ris?»