Bokelskere.no

Vi blir neppe helt enige om det der, og på en måte er det ikke så viktig lengre, det viktigste er at Karina får de bøkene hun så gjerne vil lese, og at Hilde S får de bøkene hun så gjerne vil lese, og at Jens Stoltenberg får de bøkene han gjerne vil lese, og at Synnøve Svabø får de bøkene hun gjerne vil lese. Så blir det sånn at noen av oss dras automatisk mot bokhandlene, mot bokhyllene, og noen mot lesebrettet, og ganske sikkert mange mot begge deler. Hovedgrunnen til at jeg, som forfatter, skjelver ørlite om dagen, er at jeg frykter den økonomiske ulven på vegne av en velfungerende norsk bokbransje, men det er jo ikke en formatdiskusjon i seg selv. Dette bør ikke bli noen Berlinmur mellom oss bokglade folk :)

Et fint svar; det samme gjorde min mor, og jeg mener å huske hun har sagt det har vært en av mange fine ting å bedrive pensjonsalderen med. Ellers er det jo sånn at man enten må være arbeidsledig, student, pensjonist eller uføretrygdet for å ha tid til å lese Proust. En av disse er det store sjanser for at de fleste av oss blir iløpet av livet :)

Dette er jeg litt uenig med Carolyx i, og det ville vel være en historieforfalskning å si at brettene ble laget fordi det sto horder av skuffede litteraturfolk utenfor forlagene og krevde papirbokas død.

Behovet kan være reelt eller skapt (og dette er skapt), veksten i seg selv forteller ikke med nødvendighet noe om et reelt behov, og det skapte kan etter hvert oppleves som reelt. Markedet flommer til enhver tid over av saker og ting som produsenter med ulike markedsbudsjetter iscenesetter etterspørsel etter, og det er vel ingen drøy påstand å hevde at vi lever i en nyhets- og dingsfiksert tid, hvor et hvert nytt produkt som får en viss oppmerksomhet nærmest av seg selv vokser kraftig når det lanseres.

Å, et veldig befriende, litt frekt og nesten overraskende utsagn om Proust! Herlig. Jeg sitter forresten akkurat nå og leser bind 1 på ny, for fjerde gang (hele verket har jeg lest to ganger, men bind en litt flere), og jeg er sjokkert. Jeg er sjokkert. Hver gang jeg er borte fra Proust er det som å være borte fra kjæresten sin, og hver gang vi møtes igjen slås jeg, sjokkert, av hvor utrolig deilig kjæresten min er og at jeg ikke var i stand til å huske helt hvor deilig hun var da vi var borte fra hverandre.

Det finnes et annet perspektiv som ligger halvt skjult i dette, og det er at lesing på brett eller skjerm er et produktønske som ikke i utgangspunktet kom fra leserne eller fra litteraturen. Det vi står overfor er ikke etterspørsel som oppsto fordi man fra før av satt med et produkt folk var misfornøyd med. Tvert om; papirboka har levd sterkt, omsluttet av stor kjærlighet, i århundrer. Selvsagt ikke et argument i seg selv for å ikke være fornyende, men likevel et faktum. Dette er det altså noen der ute som dytter på oss lesere, og de som gjør det har økonomiske interesser, ikke nødvendigvis litterære.

Så gjenstår det å se om markedet konverterer delvis eller helt. Jeg antar at vi står foran en flerformatsframtid, og det er ikke det verste jeg kan se for meg. Jeg kommer, for egen del, til å sørge hvis papirbøkene og bokhyllene og bokhandlerne og auraen som lyser fra disse tingene forsvinner. For meg er det ikke et framskritt at en roman er et tastetrykk unna, det er en forenkling, men jeg er usikker på om forenkling og litteratur passer så godt sammen.

Men altså. Jeg kan være så konservativ og nostalgisk som jeg bare vil. Loven er: Markedet er til en hver tid den store vinneren. Så kan vi andre forsøke å være små vinnere.

Men forfatteren i meg føler for å gjenta: Hvis folk vil ha kvalitet, må de ikke sette likhetstegn mellom digital lesning og "gratis" eller "billigere". Gjør vi det, hvis dét er motivasjonen for å konvertere til skjerm, så faller bokbransjen fordi den ikke lenger kan opprettholde sysselsetting og levere kvalitet i produksjonen av våre bøker. Og da, kjære alle bøkenes gode venner, da blir det mye sorg rundt omkring.

Det var hyggelig å høre :) Selv ønsker jeg meg et hus fullt av bøker over alt, under trapper, over skap, under senger, inni kott; jeg har alltid vært dratt mot hus som lyser av bøker, bøker, bøker, bøker over alt.

Jeg tenker at med Min kamp står vi overfor en av de sjeldne romanene som det går årtier, for ikke å si ennå lenger tid, mellom. Jeg synes ikke romapersonen Karl Ove Knausgård griner så veldig mye, ikke stort mer enn jeg når jeg leser boka.

Farmor. Herregud!

Livet er en gamp, sa kjerringa, hun kunne ikke si k.

For en forfatter er det fantastisk å gi ut bøker samtidig som en kollega gjør så bra ting som dette, det er dypt inspirerende.

Jeg synes det er flott om folk kan få lese bøker akkurat sånn som de vil! Lesing er viktigere enn format. Sett fra et forfatterstandpunkt er det bare en ting jeg er opptatt av: At leserne får bøkene de ønsker seg og at de betaler for dem sånn at vi kan opprettholde en sterk og kvalitetsbevisst bokbransje, som kan fortsette å levere varene. Helt personlig kjenner jeg ingen dragning mot å lese bøker på lesebrett, rett og slett fordi jeg er forelsket i papirbøkenes suverenitet og ikke ønsker meg noen forandring i det kjærlighetsforholdet.

Det jeg liker med denne diskusjonen er det stedsspesifikke som dukker opp glimtene av biografiske scener som melder seg i listene her. Pynchen uner en bryllupsreise i Provence. Marquez på Roskilde-festivalen. Deilige minner, som man nesten kan anamme!

Jeg kan bidra med dette om en bok som allerede er en av de store vinnerne på bokelskere.no:

1. september 2008 var første dag under et ukeslangt skriveopphold på hytta nede på Ogna. Denne septemberkvelden leste jeg McCarthys Veien. Jeg ble ferdig litt utpå natten, kanskje ved to-tiden, og jeg kan godt huske at jeg satt foran stearinlysene, som nesten hadde brent ned i løpet av de drøyt 250 leste sidene, at jeg satt der i en av de litt ubekevmme kurvstolene mamma har kjøpt og lyttet til morfars gjøkur som tikket fra veggen like ved vedovnen mens jeg gråt en forferdet gråt over far og sønn som bærer ilden gjennom apokalypsen, far og sønn på helvetesreise letende etter de gode menneskene.

Jeg er helt enig!

Heisann der Håkon H, det ville også forundre meg noe kolossalt om jeg ikke allerede har dummet meg godt ut her i livet og skal komme til å gjøre det gjentatte ganger i den dunkle framtiden. Skulle jeg gå på en nazi-smell, så ville det jo være å strekke det langt, men hvem vet hva vi mennesker kan finne på. Imidlertid fornemmer jeg en smått hissig tone i innlegget ditt og jeg tenker: Var nå dét nødvendig? Hamsun og du er gode venner, det kan aldri noe rokke ved, og i hvert fall ikke en 37 år gammel forfatter fra Stavanger født i 1972 som definitivt tilhører mindretallet når det gjelder Hamsun-vurderingene her til lands.

Med vennlig hilsen fra Tore Renberg

Helt enig. Forsoningen er en suveren liten fortelling.

Det er jeg enig i. Jeg synes verken Hamsuns romaner blir dårligere eller bedre av at han leflet med nazismen. Jeg synes bare, som Laxness, at Markens grøde er en dårlig roman: Men det er nok ikke den gjengse meningen om boka :)

People in here looked like skinned rats.

Liker godt innsikten du har i din egen framtid. Jeg har det helt likt. Da jeg leste Veien satt jeg med just den følelsen av visshet om at nå leser jeg en av de ti beste bøkene dette livet skal gi meg.

"Jeg kommer til å drepe alle som vil deg ondt. Forstår du?"

Dette er en utfordrer! Knallbra titler, også festlig å se Bernhards Trær som faller her, plutselig lignet den en ditksamling, og SYG KIERLIGHED, hviliken forfatter ville ikke dø for å ha en sånn tittel under vesten - men hva i all verden er punkt 2? Listen burde legges inn under "lister", sånn at alle kunne se dette.

Kjempebok av Harstad. Jeg fikk til slutt lyst til å flytte til Færøyene og bo på et asyl hvor det ikke skjer noenting i det hele tatt. Og det skal litt til

Bra tekst om Ett öga rött!

Jeg leste også denne romanen på svensk for noen år siden, og den står seg svingodt i hjernen min. Respekt til bror Khemiri, for å snakke med litt hiphoplingo her.

Mht oversettelsesproblematikken er jeg prinsipielt enig med (alle bøker vil være best i originalspråket) og pragmatisk uenig: "... et verdig forsøk på å gjøre boken tilgjengelig for norske forhold, hvis det i hele tatt er nødvendig."

Jeg mener det er nødvendig, i og med at jeg ønsker at den gode litteraturen skal få størst mulig utbredelse (og hva annet er det å ønske?). De færreste leser en roman på andre språk enn sitt eget morsmål, og situasjonen mellom norske lesere og søsterspråkene svensk og dansk er ikke stort bedre enn mellom norks og f.eks. spansk. For at en bok skal passere landegrensene i Skandinavia, trengs den best mulige oversettelsen, og vi skal være glade for at det finnes bra oversettere som er villige til å gå i litteraturdøden for det. Spesielt når det handler om bøker som byr på spesifikke oversetterutfordringer, a la Ett öga rött, eller for den saks skyld McCarthys Blood Meridian, som Knut Ofstad sitter med i disse dager.

Jeg er forresten enormt spent på den, det må være vilt vanskelig, men samtidig klapper jeg høyt i hendene for at han faktisk gjør det, i og med at nå vil en av de største romanene fra 1900-tallet bli tilgjengelig på norsk. Og om man forsøker å lese den på engelsk (slik jeg har gjort, og det tok meg mange måneder), er det opplagt at en god norsk oversettelse er helt nødvendig. Ofstad gjorde jo en imponerende jobb med The Road, som duger i massevis på norsk, så det er grunn til å tro at han er rett mann for Blood Meridian.

Men altså: Alle må lese Ett öga rött. Halim er vår mann, morsom og energisk og sårbar. Og de som kan lese svensk, må selvsagt lese den på svensk.

Hvis god litteratur handler om originalitet, og originalitet ikke handler om det nye men det suverene, det enestående, det ukorrumperte og selvstendige, så kommer Erlend Loe godt ut. Åh, jeg har ledd hodet av halsen under lesningen av høstens roman, den herlige samlivsstudien Stille dager i Mixing Part. Det er en formsikker, dialogdrevet roman om Telemann og Nina som går på en smell når de er på ferie i Garmisch-Partenkirchen (Mixing Part, som oversetterprogrammet på pc-en får stedet til å bli). Inni humoren ligger et steinbra portrett av mannlig ensporethet, inni de semi-realistiske dialogene ligger fin innsikt i hvordan krangler oppstår og forsvinner. Nok en gang har Loe klart å lage en roman som med hele seg beveger seg utenfor den strenge realismen, men virker strengt realistisk. Og nok en gang ler jeg meg skakk og syk; det er så bra nazihumor i denne boka:

Hei, unger! Godt å se dere, skal vi stikke hjemover? Ja! Hva sier dere til en siste nazi-is? Hurra! Vil du også ha en is, Nina? Det vil jeg gjerne. En sånn nazi-krone? Ja, takk.

Jeg har tenkt mye på denne romanen og dette forfatterskapet i det siste. Fordi det er så radikalt, fordi det alltid kommer med skrudde perspektiv på samtiden som ingen andre legger for dagen, og fordi det er noe som skurrer i måten det blir mottatt på. Hvorfor får ikke Erlend Loe kritikerprisen og Sultprisen og Nordisk Råds Litteraturpris og jeg vet ikke hva? Hvorfor har jeg en snikende følelse av at han blir radikalt feilvurdert, at han ikke blir lagt på den hyllen han hører hjemme, at han på sett og vis avskrevet som han morsomme, ganske lange trønderen. Hva er det vi egentlig står overfor? Et av samtidens største, mest konsekvente og egenartede forfatterskap. Loe har allerede levert en håndfull skambra romaner, noe de fleste forfattere bruker et helt liv på å få til, mer enn det skal leserne virkelig ikke forvente (jeg synes Naiv.Super, Doppler, Muleum og Stille dager er mer enn knallgode). Han har like sterk signatur i arbeidet sitt som Jon Fosse, Karl Ove Knausgård eller Tor Ulven, men blir ikke vurdert som like sterk. Er det fordi han tuller for mye? Er det fordi han er for uregjerlig? Er det fordi litteraturen hans ikke strekker seg, bevisst, mot den typen vurderinger som gir en viss form for kred hos den kritiske eliten?

Det er noe galt her. Det er noe veldig galt her. Vi må få en orden på dette. Det er i tillegg julegavetider snart. Denne er en vinner, den ”setter det hele på plass”, som teaterfriken Telemann ville sagt det, og mens han kaller det teater, så kaller jeg det stor litteratur.

Det er opplagt at media er en betydelig faktor, spesielt i et kortsiktig perspektiv, men det finnes også andre historier å fortelle, heldigvis, og om dere tillater, så kan jeg fortelle et par med utgangspunkt i egne erfaringer. Det fantes en tid for meg, før jeg ga ut Mannen som elsket Yngve, da jeg ikke solgte veldig mange bøker, for å si det sånn. Men i og med at jeg arbeidet i Leseforeningen i NRK2 i 98 og 99, og var aktiv på flere fronter, så figurerte jeg en del i media. Jeg fikk relativt gode kritikker for en del av bøkene jeg ga ut. Men - og her kommer poenget - salgstallene mine endret seg ikke noe videre av den grunn. De var mer eller mindre stabile. Da det så kom til 2003, ga jeg ut Yngve-boken, som skulle forandre så mye for meg. Det folk kanskje ikke tenker så mye over i dag, eller har glemt, er at den ikke stakk seg så veldig ut den bokhøsten. Romanen fikk gode kritikker, den var hovedbok i bokklubben, men den valfartet ikke bestselgerlistene eller håvet inn priser eller prydet forsider på de store avisene, for å si det sånn. Det den derimot gjorde, var å argumentere for seg selv over tid. Den viste seg å finne en havn hos leserne, hvor den fikk vokse av seg selv og ble gitt et langt liv - og dette var lenge før filmen kom. Dette kan man ta som et eksempel på en roman som klarte seg godt på egen hånd, hvor media og kritikere på mange måter lå noe i etterkant. Så det er håp for alle. Alltid. Til og med når man ligger seks fot under. Og det er jo deilig å tenke på, for det er helt riktig som folk sier her: Det er skatter over alt, noen av dem passer media, andre ikke. Mht bokklubbene synes jeg de har utvist stort mot de siste årene og plukket mange ukjente navn, så der er jeg ikke helt enig med Ellen.