Bokelskere.no

Dagens smakebit er et utdrag fra denne - så litt selvreklame må påregnes for den nysgjerrige :D. Perfekt lesestoff for sommeren. Og på bloggen kan man faktisk se forsiden på boken

Juritzen forlag er Cecilias forlegger i Norge. Sjekk siden deres :D

Jeg anbefaler deg å begynne med "Mrs Dalloway". Vær forberedt på at den ytre handlingen er beskjeden!

Bøkene hennes er ikke tykke, hun skriver så vakkert og innsiktsfullt - og jeg finner henne veldig fascinerende. Bare av den grunn synes jeg personlig at det er høyst overkommelig å komme gjennom bøkene hennes. Bruk litt tid - ikke rush!

Har blitt mye lesing av fanfiction den siste tiden, men denne helgen skal jeg lese ferdig Mystikkens verden - mystiske steder, lese litt mer på Sølvbestikk og blank messing og lese Byzans - Middelalderens Romerrige.

Sommeren på Mirabelløya er en av mine sommerfavoritter fra jeg var barn/ung også og jeg har boka i bokhylla. Jeg fikk nok tak i den i byttebutikken eller på et loppemarked siden den har et navn i den fra en tidlige eier, men er ellers som ny. Min er en '86 utg så jeg har nok hatt boka i ca 20 år.

He, he. Jeg er redd forfattere ikke stiller med så sterke kort som en gatemusikant :D Jeg må innrømme at jeg stiller meg tvilende til om vedkommende noen gang har vært i kontakt med et forlag. Det er mange myter rundt det å skrive bøker, men jeg har aldri truffet en forfatter som ikke har jobbet seg nesten skvatt i hjel for å få ut boken sin. Og forlag og redaktører hjelper til, men de er ikke forfattere, de skriver ikke bøkene for folk. Hadde de kunne gjøre det, ville de nok ha skrevet bok selv, i stedet for å gi bort æren ...

Morsomt og interessant innlegg!

Personlig mener jeg at man bør være tilbakeholden med å kalle seg selv forfatter. Det kan sikkert diskuteres hvor mye som skal til for å tittulere seg selv som forfatter - om man må leve av sitt forfatterskap på heltid, eller om det holder å skrive en og annen bok i løpet av et langt liv. I farten kommer jeg på at det f.eks. på Wikipedia ofte kan stå om en person at vedkommende er forfatter, journalist og rikssynser, og dette trekker vel i retning av at man kan være flere ting på en gang, også forfatter! (Og så er det selvsagt et helt annet spørsmål hvem som egentlig sitter med definisjonsmakten på et medium som bl.a. Wikipedia ...)

Min erfaring er at de som med rette kan kalle seg forfattere, er tilbakeholden med dette selv, med mindre de altså lever av sitt forfatterskap på heltid. Og så kan vi andre selvsagt kose oss med ergrelsen når vi ser at "hvermansen" misbruker denne hederstittelen i debattinnlegg i avisene ... ;-)

Jeg våget ikke å kalle meg forfatter før jeg hadde solgt noe av det jeg hadde skrevet, så for meg er det definisjonen. Angående å komme til forlaget med et plot og så ordner de resten? Det hadde vært kjempefint, særlig hvis de også betalte meg for ikke å gjøre selve skrivejobben :D

Dette høres ut som en fin ferie, Rose-Marie! Flott at du deler med oss. Og nå minner du meg også på at jeg har et par uleste bøker av denne damen liggende på vent...

Denne forfatteren har jeg fått et sterkt forhold til. Nå i sommer var jeg bl.a. i Sussex i England, og da besøkte jeg Virginia Woolfs landsted Monk´s House. I dag har jeg skrevet om huset og hagen hennes på bloggen min, og her er linken.

Det er mulig jeg har lest slike bøker før, men første gang jeg ble bevisst på det fortellertekniske grepet var da jeg leste Carl Frode Tillers Innsirkling og Innsirkling 2. Ulike fortellerstemmer beskriver hovedpersonen og gir til dels motstridende opplysninger om hendelser og personer. Nylig leste jeg Usynlig av Paul Auster, og den minnet meg om Coetzees Summertime. Begge har ulike fortellere som presenterer sin opplevelse av personer og begivenheter, eller kanskje det de vil vi skal tro. Johan Mjønes' roman Orkanger og Per Pettersons Jeg nekter har også elementer av dette. Det får meg til å lure på om denne fortellerteknikken er en ny trend, eller om det var en velkjent framstillingsmåte også tidligere? Jeg oppdaget i samlesningsprosjektet her inne av Don Quijote at cliffhangere ble brukt allerede da, så det er jo ikke sikkert at bruken av ulike personer og synsvinkler på en måte hvor leseren selv må gjøre seg opp en mening om hva hun tror er sant, er så nytt, det heller. Noen blant alle dere beleste bokelskere som vet litt om dette?

Jeg har en hylle jeg har kalt klassikere og der har jeg bl a The Niebelungen Lied, bøkene om Pantagruel av Rabelais, Boccaccio, Charles Dickens, Thomas More - Utopia, bøkene fra Pantagruel forlag, Jane Austen, Oscar Wilde, Mark Twain, Gullivers reiser, Ivanhoe, Lewis Carroll, Robin Hood, HR Haggard, Homer, Goethe's Faust, Machiavelli's Fyrsten, Chaucer, Kalevala, div Th Dahls kulturbib, DK Eyewitness Classics

Jeg og startet med å sorter bøkene mine her hjemme etter sjanger, men etterhvert som jeg fikk flere og flere bøker ble de bare stappa inn der det var plass. Vet sånn ca hvor de fleste er, men mange er nå så dypt begravd at det tar meg år å komme til bunns. Har for tiden mere system på DVDene mine, men de er fordi jeg sjelden kjøper noe nye lenger. Men drama, krig og western filmene ligger på bokrommet som jeg ikke kommer inn på lenger.

Helt enig, synes denne var bedre enn kråkejenta.

Lenge siden jeg leste denne boka, men jeg husker at jeg likte den godt. I dag har jeg sett filmversjonen (på Netflix) hvor John Malkovich spiller Lennie, og synes den var veldig bra. Ser ut som de selger filmen på Platekompaniet også. Jeg tror filmen er ganske tro mot handlingen i boka.

Takk for innlegget! Jo, eg har lese Klimaks! av min gode venn Martin Nag - mykje godt Ibsen-stoff, både der og i dei andre bøkene hans!

Det skal mye til å overgå denne, ja :))

Også mitt første møte med Auster, dette. Jeg synes historien var god, spennende, fikst fortalt. Når jeg likevel ikke vet helt hvordan jeg skal bedømme den, er det fordi jeg innimellom sitter med en følelse av at det er litt for flinkt og oppkonstruert. Det er en kjølig intellektuell distanse som gjør at historien ikke berører meg så mye som den "burde". I farten er det bare ett sted hvor jeg husker han skildret følelsene på en måte som berørte. Det er der Adam og hans søster minnes sin døde bror hvert år på hans bursdag. Det som gjør at jeg likevel ender opp med en femmer på terningen for denne boka (i den grad terningkast er viktige...), er slutten, inkludert siste side. Den synes jeg binder det hele sammen på en god måte.

Jeg synes boka minner litt om Coetzees "Summertime", og disse bøkene kom vel også ut omtrent samtidig.