Knut: Jeg ble gjennomvåt i regnet, men fikk i alle fall berøring, ei ung og fin sykesøster tok tak i arma mi og festa blodtrykksmåleren, etterpå tok hun en pustetest. HUNT, det er hudkontakt. En er passe desperat når en ønsker å bli tatt blodprøve av med tjukk nål for å kjenne et streif av ei hånd.
I dag har jeg lest ferdig boka Lavterskeltilbud av Jens M. Johansson. En småartig bok om middelklasseforfatteren som har fått et stipend for å skrive "Den store arbeiderromanen", men som får problemer med å fylle idéen med innhold.
I løpet av helga regner jeg med å starte på Ingrid Storholmens Bloddråpetall Det blir spennende å se hvordan hun omgjør statistikken fra verdens største helseundersøkelse, HUNT, til en roman. Den var blant de nominerte til lytternes romanpris for fjorårets bøker. Anne Cathrine Straume har skrevet en begeistret anmeldelse her
God helg!
Connections Challenge
1) Pick any book - Red Herrings and White Elephants
2) Title shares a word with the previous book’s title (elephant) - Hiding The Elephant - How Magicians Invented the Impossible
3) Set in the country where the previous author is from (USA) - My Girls - A Lifetime with Carrie and Debbie
4) Published the same year as the previous book (2018) - André Bjerke - i kampens glede : en biografi
5) +/- 30 pages to previous book (524-584) - Ingrid Alexandras arv - kongefamiliens tiaraer og kvinnene som har båret dem : en historie om krig, kjærlighet, makt og prakt gjennom 250 år
6) Similar title font to previous book - Fashion in the Time of Jane Austen
7) Author shares name with character from previous book (Jane) - Ringenes herre - ringens brorskap : en guide til filmen
8) Cover shares item with the previous cover (Hobbits) - Hobbiten - en uventet reise i bilder
9) Shares a narrative technique with previous book - Star Wars in 100 Scenes
10) A book the previous character would read at the beach (Darth Vader) - Josef Stalin : En historia om terror och förtryck
11) Same publisher as previous book (Historiska media) - Världens sju underverk
12) Non-fiction inspired by something in previous book - Egyptens pyramider
13) Cover is on opposite side of colour wheel to previous book (orange/lilla) - 1873 - 13 svarta sagor del 5
14) Character shares profession with previous character
15) Recommended by someone else based on your review of previous book
16) Goodreads rating +/- 0.25 of previous book’s rating
17) Inspired by something in the previous author’s bio
18) Shares main theme with previous book
19) Set in same time period as previous book (1900-tallet) - Lassie - The Extraordinary Story of Eric Knight and the World's Favourite Dog
20) Title has same number of vowels as previous title (3/25) - Ape-Man - The Unoffical and Unauthorised Guide to 100 Years of Tarzan
21) Is somehow connected to your prompt 20 and prompt 1 picks - ELEPHANTS ON ACID - AND OTHER BIZARRE EXPERIMENTS
Jeg synes det har vært trist å følge diskusjonen her inne om dette temaet, så jeg var glad du tok tak i det. Selv om det er dumt å slette en hel tråd, så ble reaksjonene etterpå i overkant krasse, synes jeg. Jeg har ingen problemer med å respektere Kirstens ønske når jeg vet hensikten med tråden. Noe annet ville det vært om hun hadde misjonert eller drevet propaganda for et politisk syn og samtidig sensurert motsvar.
Når det gjelder krav til komplette kildehenvisninger, så har antakelig jeg også syndet mot dette. Det må vi kanskje tåle?
Godt helg til deg også, Piippokatta!
Tusen takk for dette innlegget! Jeg er glad i dette forumet, og alle deltakerne i diskusjonen setter jeg stor pris på som gode bidragsytere her inne. De siste dagene har jeg imidlertid lest innlegg som har forundret og forvirret meg, og tonen har virket unødvendig krass. Man blir engstelig for å gjøre feil. Ditt bidrag synes jeg tar det hele ned på et nivå som kan bringe denne diskusjonen videre. Takk for at du tok deg tid til å formulere et så godt og reflektert innlegg.
Tordneren er kjøpt inn og må jo bare få tak i resten hvis det er ennå bedre❤️📚bare elsker å ramle borti slike leseopplevelser💜
Her på østlandet har finværet måttet vike for regn, vind og lave temperaturer. Godt for naturen, men ikke for meg når jeg skal på stolpejakt.
På lesefronten er jeg snart ferdig med en stor novellesamling av Ernst Hemingway. Jeg hadde glemt hvor godt han skrev. Novellene er svært gode, men enkelte bærer preg av han var en mann av sin tid.
Neste bok ut er Solen rike av J.G. Ballard hvor handlingen er lagt til Shanghai rett før angrepet på Pearl Harbour.
Jeg har også Fra slott til slott av Louis-Ferdinand Céline liggende, men det er et ork å komme seg videre i den. Kanskje den blir en av de jeg velger å ikke lese ferdig?
Som lydbok hører jeg Straff, Ann-Hélen Laestadius´ bok nr 2 om samene i Nord-Sverige. Det jeg har hørt så langt handler om forholdet på en internatskole for barn.
Wow!!!!Noe av det beste jeg har lest på lenge, ikke et dødpunkt og umulig å legge fra seg, allerede skaffet meg oppfølgeren. Så herlig å tilfeldigvis ramle på en slik fantastisk historieforteller👏👏👏👏
Helt i en egen klasse denne forfatteren. Aktuell og ikke et sekund med dødpunkter, anbefales 👍
Oppsummering av Hellemyrsfolket av Amalie Skram
Alt går til helvete i flere generasjoner
Dette var triste nyheter. Kjell var en som virkelig bidro til å løfte bokelskere med sine kunnskaper og engasjement.
Ja, hun ga noen viktige signaler med dette.
Anna var aldri full av selvskryt, men jeg skjønte at hun var stolt av å ha båret flammen videre. En ettermiddag viste hun meg et bilde av bunaden sin, og et fra da hun møtte Norges dronning. Museet hadde hatt et arrangement for å feire verdensarvstatusen. Politikerne hadde dominert dagsordenen, og de hadde snakket i vei i talene sine, mens fuglevokterne - som var blitt plassert på en stolrad bakerst i salen - ble knapt nevnt. Til slutt var det dronningens tur til å tale. Hun sa hun var glad for at kvinnenes arbeid som fuglevoktere endelig ble anerkjent. Etterpå ignorerte dronningen agendaen og de prominente personene. Hun stanset i stedet for å snakke med Anna og de andre kvinnene. Det gamle stigmaet og snobberiet mot øyfolket ble snudd på hodet den dagen. Anna kunne ikke la være å tenke på hvor stolt bestemoren hennes ville ha vært over å se det, etter alle årene hun hadde vært nødt til å sitte på de bakre kirkebenkene.
Veldig artig at ei bok som dette har blitt så populær at det er lange ventelister for å låne den på biblioteket!
Til å begynne med syntes jeg teksten ble litt for langsom. Det tok litt tid å komme inn i bokas rytme, men etter det ble jeg stadig mer fascinert og ønsket å lese videre.
Vi får litt av bakgrunnen for at James Rebanks tar denne turen til Vega for å være med “fuglevokteren” Anna på hennes siste sesong på dunværet Fjærøy. Han håper å finne en ro ved å flykte fra et hektisk liv og leve mer i pakt med naturen – noe han håper Anna kan lære ham. Det blir ikke helt som han trodde. De er bare tre mennesker (Anna har også med seg sin venninne Ingrid) som skal bo på en liten holme uten de vante kommunikasjonskanalene i et moderne liv. Dette blir innimellom både ensomt og stressende. Han må bruke tid på å falle inn i en rytme hvor tempoet styres av naturen, og han må finne seg i å være en læregutt som fuglevokter. Etter hvert greier han å tilpasse seg dette og skriver levende om dagens opplevelser. Som oppvokst ved sjøen kan jeg formelig kjenne lukta av sjø, tang og solvarme svaberg og knauser, og tilsvarende føle den trykkende stemningen av vind, regn og tåke, høre lydene av fugler og forstå begeistringen av å oppleve dyr og planter i et sånt karrig landskap.
Historien om Anna og dunværet er en god beskrivelse av noen som prøver å ta vare på gamle tradisjoner, og som har stor respekt for naturen som har gitt livsgrunnlag i generasjoner.
Sitat fra side 198:
Vi tre gikk opp den gresskledde bakken. Ti meter bak oss kom ei e vraltende opp stien. Vi ble stående i døråpningen til vedskjulet. Ea gikk til det røde uthuset som ble kalt Buret, med sin slitte tretrapp, før den svingte inn forbi komposthaugen, gjennom de gule svaleurtblomstene og bort til fruktbuskene. Det raslet i løv og kvister. Anna strålte. Hun hvisket til meg: “Den ea der har kommet tilbake til det samme stedet i mange år. Hun har vært her på øya lenger enn meg.”
For Rebanks blir oppholdet også en erkjennelse omkring endringer han ser behov for i eget liv. Boka føles ærlig, og vi får del i en gradvis prosess hvor han ser ting annerledes enn før, blant annet hvor avhengige vi er av hverandre og behovet for å legge ting bak seg og gå videre. Han skriver godt om både store og små hendelser, og med humoristiske innslag. Naturbeskrivelsene kan være både presise og poetiske, uten at han romantiserer.
Denne boka kunne fort ha blitt “en middelaldrende mann i midtlivskrise finner seg selv i eksotisk nordnorsk natur”, men blir heldigvis noe større. Rebanks er en nøktern sauebonde som er vant med fysisk arbeid. I tillegg er han en god skribent og en akademiker med erfaring fra arbeid med verdensarvprosjekter. Han løfter her fram et arbeid som er lite i den store sammenhengen, men som likevel er viktig. Som han skriver på side 269:
Annas eksempel var enkelt: Hvis vi skal redde verden, må vi bare begynne et sted. Vi må gjøre en forbannet ting om gangen, én etter én. Annas heltegjerning var ikke av den største sorten, men den mektigste. Den typen heltedåd som kan redde oss. Vi må gå til verks i våre egne lokalsamfunn, i våre egne omgivelser. Vi må stille på jobb dag ut og dag inn, år etter år, og gjøre det vi skal. Det blir ikke til korpsmusikk, ingen opptog. Og så må vi ta imot og beholde troen på hverandre, og på en eller annen måte jobbe sammen. Bare på den måten kan vi få summen av våre egne små gjerninger til å bli den forandringen vi alle trenger.
Det er antakelig ikke noe i veien med boka, men heller tidspunktet for å lese den. Jeg har ikke gitt den opp. Det er jo en veldig interessant historie, og mange skambelagte og smertefulle skjebner som ikke rammet bare den syke, men hele familier.
Jeg noterer Til fots i Palestina på leselista mi. Det høres ut som et fint grep å fortelle gjennom både personlige erfaringer og å beskrive det litt større bildet. Akkurat nå er jeg så preget av det dystre nyhetsbildet at jeg prøver å lese helt andre, lettere ting når jeg tar pause fra aviser, TV og nett. Det er en avmaktsfølelse som nesten blir lammende hvis man ikke tar noen pauser innimellom, merker jeg.
Ti tusen skygger har også jeg som et ganske nytt tilskudd i boksamlingen. Jeg fant den på en gjenbruksbutikk, og begynte på den "med friskt mot". Så har den blitt fortrengt av andre bøker underveis. Jeg ser at jeg er kommet til s. 39 ...
Det har blitt en del variert lesing i denne perioden. Har fått lest ut Mikael Niemis Stein i silke siden forrige gang, og har fortsatt å lese små stykker fra Øyeblikk med Aktuell, et historisk tilbakeblikk på Norge i etterkrigstiden. Bl.a. historien om da isblokker ble fraktet fra Polarsirkelen til Albert Schweitzers hospital ved Ekvator. Dette var et reklamestunt hvor Glava fikk demonstrert hvor effektiv isolasjon glassvatt var. (Ekspedisjonen fraktet også medisiner til sykehuset.)
Så har jeg gjenlest Ernest Hemingways Den gamle mannen og havet. Dette er ei bok som er valgt i boksirkelen denne måneden.
En krim ble også med på påsketur: Lukk, lukk og lås av Yrsa Sigurdardottir. Grei underholdning, men en del som ikke var helt sannsynlig.
De siste helgedagene har jeg lest litt i James Rebanks´ Fuglevokteren fra Vega. Den lover bra, så langt.
Jeg håper alle har hatt ei fin påske, både med og uten bøker! Det er mye spennende som leses, ser jeg :-)
Hundrekroneseddelen som var i omløp fra 1949 til 1962, har fått tilnavnet «Tømmerfløteren» på grunn av motivet på seddelens bakside, som inngår i en serie om våre viktigste næringsveier. Motivet er fra Kviteseid i Telemark og er hentet fra Erik Wærenskiolds maleri «Lensekara», som han malte i 1938. Seddelens forside har et portrett av Henrik Wergeland i serien nordmenn fra nyere tid. «Tømmerfløteren» ble i 2023 kåret til tidenes norske pengeseddel.
Det var behov for brukerstøtte, også før IT-alderen ;-)
(Fra Aktuells besøk hos Rui-søstrene i 1955.)
Om Aktuells utsendte hadde noe greie på radio, ville Gurine og Ingerine vite først av alt. Den radioen de hadde fått like før jul, var gått i stykker, ikke en låt å høre. En tynn strimmel av plaster var klistret opp på stasjonsnavnet Oslo så de lettere skulle finne den rette stasjonen. Bølgevelgeren var slått på mellombølge. En rask omdreining til langbølgen, og spinkle toner trillet ut i stua. Gurine og Ingerine slo hendene sammen i beundrende takknemlighet: "Å nei, å nei, han har stelt i stand radioen vår du!"