Bokelskere.no

Sivilisasjon eller barbari?

Biblioteket presenterer av og til boknyheter hvor de forteller om de nye bøkene de har lest og vil anbefale videre. For et par uker siden framsnakket de blant annet tegneserieversjonen av William Goldings Fluenes herre, og jeg var så heldig at boka var ledig for utlån.

Originalen er en av de klassikerne som jeg innbilte meg at jeg både hadde lest og hadde i bokhylla, men der hadde nok hukommelsen lurt meg på begge punkter.

Siden bibliotekaren hadde lest både tegneserien og romanen parallelt og kunne gå god for at tegneserien var tro mot Goldings historie, valgte jeg adapsjonen som en første inngang.
Bak i boka står det dette om forfatteren:

Aimée de Jongh (født 1988) er en Eisner-nominert grafisk
roman-forfatter. Hun er kjent for tegninger fulle av sjel, og gripende
historier, som ofte handler om menneskelige relasjoner i det moderne
samfunnet.

Det stemmer at tegningene er gode, og de gir virkelig liv til historien om hvordan det kan gå når man skal prøve å bygge et samfunn. Dette er en historie som er evig aktuell. Senest i dag fikk jeg assosiasjoner til den ved å høre på nyhetene om det forestående presidentvalget i USA.

Tegneserien ga meg lyst til å lese originalen med det første, siden det formatet, naturlig nok, gir mer fordypning. Jeg fant originalen på en bruktbutikk i dag - flaks!

Vindmøller til besvær

Hva skjer i den lille landsbyen Unterleuten når innbyggerne får presentert planer om utbygging av en vindmøllepark? Handlingen foregår omkring 2010 i en landsby som ligger i nærheten av Berlin, men virker ganske fjernt fra storbylivet. De "innfødte" har sin egen historie og sine egne lover, jf. fra begynnelsen av boka:

Landsbyer som Unterleuten hadde overlevd DDR og visste hvordan man holdt staten fra livet. Unterleuterne løste problemer på sin engen måte. De løste dem seg imellom.

Ved å plassere noen nykommere som har kort botid på stedet, greier Juli Zeh å si mye både om historie og dagens samfunnsutvikling. Her får vi blant annet illustrert motsetningene mellom by og land, Vest- og Øst-Tyskland, kommunisme og liberalisme/kapitalisme, naturvern kontra behov for ikke-fossil energi og nye inntekter til kommunekassen. I tillegg kan jo egeninteressen komme inn og gjøre at tidligere prinsipper ryker ...

Alt dette har en thrilleraktig innpakning hvor de ulike personene (de blir ganske mange) får sin egen historie. Med ulike innfallsvinkler får historien gjerne en ny vri som kanskje er nærmere sannheten, eller kanskje ikke? Boka er både underholdende og satirisk.
Underveis måtte jeg notere noen sitater, som:

Siden politikerne, slik de selv så det, uansett ikke kunne bestemme over noe lenger, forvandlet de seg til politiske skuespillere som hadde som sin viktigste oppgave å spille følelsesteater, iscenesette overbevisninger og simulere at de tok beslutninger.

Der Jule hele tiden sto i fare for å drukne i et hav av informasjon, varianter og versjoner og derfor var tvunget til å interessere seg for færrest mulig ting, sugde Gerhard den kaotiske verdenen til seg, kjørte den gjennom prinsippfilteret sitt og spyttet det ut i små pakker med hver sin lille etikett på. Denne prosessen kalte han "kritisk tenkning".

Borgermesterens tanker om ungdommen og om deltakende demokrati:
Ungdommen i dag hadde noen forbløffende ferdigheter. For eksempel en vanvittig effektivitet kombinert med et fullstendig fravær av humor. ... Det som drev denne generasjonen, var det absolutte ønsket om å gjøre alt riktig. Å ikke begå noen feil, og dermed gjøre seg selv uangripelig.

Deltakende demokrati var et fint begrep som egentlig betydde at folk som manglet ethvert sakskjennskap, skapte masse problemer og til slutt klagde over at alt tok så lang tid.

Investorens tanker om den nye generasjonen:
Når Meiler forestilte seg den nye generasjonen, så han en hær av unge mennesker med utstrakt høyrearm, ikke for å gjøre hitlerhilsen, men for å ta bilde av sitt eget ansikt med smarttelefonen.

Her krangles det om skogteiger, adkomst for slamsugerbilen som må tømme septiktanken hver uke, hvem som skal få hvilken kattunge av "kattedama" Hilde, om hestehviskeren skal få lov til å gjerde inn et område av naturreservatet, og det spekuleres i om den lille jenta Lillekron egentlig ble kidnappet, og i tilfelle - av hvem. Hva har så dette å gjøre med beslutningen om det skal bygges vindmøller? Tja, det sier kanskje noe om hvordan beslutningsprosesser kan foregå.

Synes alle andre bøker av han har vært utolig bra, så denne skuffa. Orka ikke lese den ferdig 😫

Imponerende debutbok

Jeg har med stor glede lest alle bøkene til Elizabeth Strout etter hvert som de har kommet på norsk. Hun har en egen evne til å fange og beskrive samspillet mellom mennesker, og hun formidler samtidig en ømhet overfor romankarakterene som framstilles med både gode og mer "skrøpelige" sider.

De bøkene jeg har lest hittil har imidlertid vært av henne som etablert forfatter med suksess. Da kan det jo være fristende for et forlag å utnytte denne suksessen og lete etter tidligere utgivelser som ikke nødvendigvis har samme kvalitet. Det var derfor med en liten dose skepsis jeg startet på boka. Heldigvis ble jeg gledelig overrasket.

Hovedpersonene i boka er Isabelle og hennes tenåringsdatter Amy. I likhet med de andre bøkene, får vi likevel også innblikk i livet til naboer, kollegaer og klassekamerater. Isabelle kom flyttende til småbyen som alenemor, og de to lever i en snever tosomhet med uklar fortid og avhengighet av hverandre. Samtidig lengter de begge etter noe annet, men greier ikke å kommunisere godt sammen. Dynamikken mellom de to og forholdet til omgivelsene når fasaden begynner å slå sprekker, er drivende godt beskrevet.

Jeg skal ikke gjengi mer fra handlingen, men slutten ble kanskje litt lettvint. Uansett - god bok!

Takk for tipset! Eg et før eg kjem likte jeg så godt at jeg kjøpte den selv. Skal sjekke ut Eg bur her no på biblioteket. (Hylleplassen hjemme begynner å bli begrenset, så jeg prøver å begrense kjøpene.)

Jeg tror det var du som gjorde meg oppmerksom på denne diktsamlingen, Ava. Mange gode dikt som både humoristisk og sårt tar ting på kornet.

Burde vært pensum

Det er skrevet mye om både klima- og naturkrisen, og jeg har inntrykk av at hovedfokuset de senere årene har vært omkring klima, selv om disse to henger sammen og må løses i sammenheng. Problemet er at mange av tiltakene mot klimaendringer ikke nødvendigvis bidrar positivt for miljøet.

Marit Beate Kasins bok er viktig og bidrar med god kunnskap om det store naturtapet som skjer, bit for bit. Og dette skjer til tross for at politiske mål skulle tilsi noe annet. Sitat fra boka:

I snitt mister vi en kvadratkilometer med villmark i uka. Det tilsvarer 140 fotballbaner av vår villeste natur. Nå er det kun 11 prosent natur igjen som passer til definisjonen av villmark. Tallet er under 5 prosent for Sør-Norge.

Kasin beskriver bl.a. hvordan den eksplosive hytteutbyggingen får konsekvenser, om villreinen som mister villmarka, ulveforvaltningen som gir stor innavl, arealkonflikter ved vindkraftutbygging, en skogforvaltning uten objektiv kontroll og et naturrestaureringsarbeid uten helhetlig plan slik at ulike tiltak av og til motvirker hverandre.

Boka kunne fort blitt en tørr oppramsing av fakta, men hun presenterer stoffet lettlest og engasjerende i en ramme med historier hvor hun selv er deltaker, og uten vanskelige faguttrykk. For den som vil gå dypere inn i stoffet, er det mange henvisninger og fotnoter.

Jeg slutter meg til en av kommentarene bak på boka om at dette burde vært pensum!

Dette høres ut som ei veldig interessant bok, Kirsten. Jeg har ikke på stående fot noen forslag til litteratur som kan utdype temaet, men vil følge med om du får noen tips fra andre her inne. Det er jo utrolig hvor mye kunnskap som finnes blant bokelskerne :-)

Enig, langtekkelig og lite handling, alt for lang. Likt hennes tidligere bøker veldig godt, men nå er jeg ferdig med henne tror jeg🫣

Kilden er en av mine favorittbøker. Det er sjelden jeg leser ei bok flere ganger, men denne har jeg lest 4-5 ganger. Jeg har også en gammel utgave.

Ja, det var mange sterke partier i boka som jeg merket av. Flere steder fikk jeg følelsen av at personenes utsagn antakelig er forfatterens egen stemme. Høyst aktuelle refleksjoner om konsekvensene av krig, og hvem som tjener og hvem som taper på den.

Både «Intet nytt fra Vestfronten» og «Tre kamerater» er bøker jeg likte veldig godt. «Tider som fulgte» fikk jeg tak i senere, og så har jeg rett og slett glemt at den sto i hylla og ventet på å bli lest. Takk for at du minte meg på den. Nå har jeg vært i min egen leseboble noen dager, og du verden for ei bok! Nesten litt trist å være ferdig med den. Jeg tror jeg må ta fram «Tre kamerater» og lese den på nytt snart.