Skulle eg ha sett opp epokane, ville eg ha tenkt som Strindin. Om eit verk etter 1990 har motiv frå samtida eller ikkje, synest eg ikkje speler noka rolle, sidan alle forfattarar likevel skriv om samtida si (jf. Georg Johannesens utsagn om at Kristin Lavransdatter handlar om problem med "pikeoppdragelsen" i Homannsbyen i 1880-åra). men nå har kjell k sett opp grenser, og da lèt vi dei vere som dei er.

Eg reagerte med éin gong på at Mesteren og Margarita kom som framlegg til litteratur frå tida etter 1945, men eg har ikkje fått skrive om det får nå. Eg ser at andre heldigvis har gripe fatt i dette - forholda i Sovjetunionen var i trettiåra slik at Bulgakov ikkje fekk gitt ut romanen. uansett om kjell k seier at det er vanleg å sjå på utgivingsåret, er det nok vel så vanleg å rekne *Mesteren og margarita" som mellomkrigslitteratur, Viktigare enn når ei bok er skriven og når ho er gitt ut, er det vel om ho er interessant å lese og diskutere!

Utan at eg vil bruke tid på formelle sider ved lesesirkelen: Det er da gitt ut så mange gode skodespel, diktsamlingar, novellesamlingar og sakprosatekster at vi sjølvsagt må lese andre bøker enn romanar!

Det har ikke blitt så mye lesing denne helga siden jeg har prioritert å nyte finværet i Trøndelag. Men litt lesing i Roy Jacobsens De usynlige har det blitt. Så har jeg oppdaget hvor praktisk det er med podcast, og har hørt litt på Bokprogrammet i P2 mens jeg har vært ute.

Nå har jeg plukket fram Mesteren og Margarita og lurer veldig på om jeg skal delta på felleslesingen til uka, eller om jeg skal stå over denne gangen. Jeg så TV-serien da den gikk på NRK, og det var noe helt spesielt...

Fortsatt god helg!

Jeg støtter forslag om mer tid mellom hver bok, tid å skaffe nye bøker, lese ferdig påbegynte og å slippe å føle seg stresset i forhold til tidsplanen.

Godt forslag!

Meiningane er delte om denne boka, og eg har òg kjent meg litt splitta. Fleire har nemnt Laxness, men eg ser at det ligg eit par generasjonar mellom dei to. Det har vore godt å nyte språket - nå snakkar eg reint generelt - i romanen, dei lange, dvelande setningane, skildringane som flyt lik havet. Setningane er som bølgjer, duvande, som "Nirvanas bulder".

Hamsun? Duun? Jo, så klart tematikken er litt som i Menneske og maktene - takk for det, Lillevi (og eg ville aldri bytte ut menneska på Øyvære med desse fiskarane her). Men det er, naturleg nok, noko nyare ved Jón Kalman (kall han nå ikkje Stefánsson,da; islendingane heiter det dei heiter - fornamnet (jf. telefonkatalogen der oppe, den tida vi hadde slikt)! (Kalman er eg forresten usikker på) - som Dag Solstad når han ikkje sett punktum, så godt å få ferdast gjennom side etter side med lange tankar ogv skildringar, nesten utan avsnitt, avbrotne av fyndige sanningsord ("Først er det liv, så død: / Her er liv, om liv, fra liv, til død.").

Uheldige språklege uttrykk er det få av her, synest eg. Minner Jón meg litt om Gaute Heivoll? Det er dette ved store delar av vår tids litteratur: Forfattarane skriv så teknisk godt, bygger opp handlinga og formulerer seg isolert sett glimrande til tider, og så kan dei bli svar skyldige når ein liten gut hos H.C. Andersen ropar at dei ikkje har klede på, ikkje har noko å skrive om. Innimellom meldte slike tankar seg da eg las Himmelrike og helvete. Men så er det vel berre ei oppfatning som kjem og går. Og da er vi tilbake hos Duun, om det å vere menneske, om å leve og døy når berre grunnfjellet er att. Det er dét boka handlar om

Fint at Himmelrike og helvete kom på lista!

Jeg leste nylig heftet Myter Makt Magi - Troen på vetter og andre magiske vesener i Gamle Østfold og der var denne boka oppgitt som en av kildene. Det var også nevnt en sjøorm i Rømskog, sett på 50-60-tallet. Har også lest en hefte om Seljordsormen, Ormen i Seljordsvatnet og om Storsjöodjuret i Sverige i boka Storsjöodjuret, Seljordsormen, Nessie och andra sjömonster.

Denne helgen leser jeg på Beretninger om øl - fra næring til nytelse av Hroar Dege, har boka hans om Historien om de norske akevitter på ønskelista mi også.

I tillegg leser jeg på I kamp med sjøormen! av Laurentius Urdahl om sjøormjakt i Hvaler skjærgården på begynnelsen av 1900-tallet.Den gikk som føljetong i Fredriksstad Blad sommeren 1978. Urdahl var redaktør av Fredriksstad blad f.o.m. 1895.

Og innimellom må jeg ha litt true crime, da leser jeg True Crimes - Killing for Love.

Om vennskap, svik og tilgivelse

Om forfatteren og hans bøker

Amin Maalouf (f. 1949) er en libanesiskfødt forfatter og journalist som har bodd i Frankrike siden 1976. Han har skrevet en rekke romaner (bl.a. "Leo Afrikaneren" fra 1986), essays, sakprosa (bl.a. "Verden i ubalanse" fra 2009) og operalibrettoer, kan jeg lese på bokas smussomslag. Samtlige av romanene hans (åtte i alt) er oversatt til norsk, og det samme gjelder hans sakprosabøker. Bøkene hans er oversatt til 37 språk, og han er både internasjonalt anerkjent og prisbelønt som forfatter. Maalouf skriver på fransk.

"Om noen er perfekt plassert til å snakke om forholdet mellom Øst og Vest, mellom europeisk og arabisk, mellom den kristne verden og den muslimske, så må det være forfatteren Amin Maalouf." Lasse Midttun, Morgenbladet

"De forvillede"

"Da Adam sovnet torsdag, ante han ikke at han dagen etter skulle fly av sted til landet han hadde sine røtter, etter å ha levd i frivillig eksil i årevis, og dét for å oppsøke en mann han hadde bestemt seg for at han aldri mer skulle snakke til.

Men Mourads kone hadde klart å finne de uangripelige ordene:
"Vennen din ligger for døden. Han vil gjerne se deg." (side 13)

Da Adam reiser av gårde, er det med svært blandede følelser. Rett etter at han ankommer sitt opprinnelige hjemland, får han melding om at Mourad er død. Deretter oppstår dilemmaet: skal han delta i begravelsen eller skal han la være? Press fra enken om at han må si noen ord om vennen under begravelsen, får ham til å bestemme seg for at han ikke vil delta.

Oppholdet i hjemlandet skal komme til å vare i seksten dager, og i løpet av denne tiden korresponderer Adam med vennene som tilhørte den opprinnelige vennegjengen som for ca. 25 år siden ble spredt for all verden - utløst av Mourads enkes ønske om at de alle skal samles for å minnes den avdøde. Eposter sendes mellom vennene, hvor en er jødisk og noen er muslimer, mens Adam selv er kristen. En gang spilte dette ingen rolle. Noen ble i hjemlandet, mens andre reiste i eksil. De som ble igjen, bebreider dem som dro, og de som dro, bebreider dem som ble igjen og som fikk "blod på hendene" i tiden som fulgte etter stridigheter og krig.

"Hvor ligger skylden? I opprettelsen av staten Israel? Jeg vet at det er det dere mener, du og vennene dine. Og det er delvis sant. Men bare delvis. Fordi diskrimineringen og trakasseringen fantes allerede for mange hundre år siden, lenge før staten Israel, lenge før territorialkonflikten mellom jødene og araberne oppsto. Har det vært noe tidspunkt i den arabiske verdens historie da vi har blitt behandlet som fullverdige borgere?

Ikke noen andre steder, heller, vil du svare. Ja, det stemmer. I Europa har det skjedd verre ting, tusen ganger verre. Det nekter jeg ikke for. Det måtte nazistiske grusomheter til for at holdningene skulle endres radikalt, for at antisemittismen skulle bli betraktet som en ynkelig praksis og en skammelig sykdom.

Jeg er overbevist om at denne utviklingen kunne spredd seg til den arabiske verden. Hvis Palestinakonflikten ikke var kommet i kjølevannet av nazistenes grusomheter, kunne kanskje jødenes stilling i de arabiske landene blitt bedre i stedet for verre? Det tror jeg, det er jeg faktisk helt sikker på. Men det var ikke det som skjedde. Det som skjedde var det motsatte. Overalt ellers blir jødenes stilling bedre, men her hos oss blir den verre. Andre steder blir pogromene henvist til historiens søppeldynge, hos oss starter de opp igjen. Andre steder forsvinner Sions vise protokoller fra ethvert seriøst bibliotek, her trykkes de opp i kjempeopplag." (side 223)

Og videre på side 233:

"I "prosedyren" du fortalte om, satte faren din fingeren på en helt avgjørende sannhet: Rett etter andre verdenskrig gikk konsentrasjonsleirenes grusomhet og antisemittismens gru opp for Vesten. For araberne derimot, framsto ikke jødene som ubevæpnede sivile, som ydmykede og utmagrede, men som en invasjonsstyrke, velutrustet, velorganisert, skremmende effektiv."

Korrespondansen mellom vennene er et fortellermessig grep forfatteren bruker for å få frem absolutt alle sider ved Midt-Østenkonflikten, og som leser sitter man igjen med en oppfatning av at alle har rett - alt etter hvilke briller man har på. Det er et spennende fortellergrep som får en til å innse at det ikke finnes bare én sannhet om denne konflikten. Og nettopp dette er jeg overbevist om at er forfatterens overordnede mål med denne boka, som på den ene siden er meget litterær og på den andre siden egentlig dypt politisk på den måten at økt forståelse for alle sider ved konflikten er eneste farbare vei mot fred ... Et budskap jeg for øvrig kjenner godt igjen fra hans sakprosa-bok "Verden i ubalanse" ...

"Det er ikke så mange som deg og meg, som er oppriktig berørt av begge de "rivaliserende" tragediene. Og de er - vi er - de mest fortvilte og maktesløse av alle jøder og arabere. I blant kan jeg faktisk misunne dem som befinner seg i en av de to leirene og som uten problemer kan si: Måtte bare mitt folk vinne, og de andre dø!" (side 234)

Vennene utfordrer hverandre, og det handler dels om ting som har skjedd mange år tilbake og dels om ting som har skjedd senere. Midt oppi det hele innleder Adam et kort og intenst forhold med Semirami, en kvinne fra ungdomstiden. Hun har aldri giftet seg etter at ungdomskjæresten Bilal døde, og driver nå et hotell hvor vennene etter hvert samles. Alt går imidlertid ikke helt som planlagt ...

Jeg skulle virkelig ønske at alle som har en mening om Palestina-konflikten, leser denne boka! Amin Maalouf belyser nemlig på mesterlig vis konflikten fra alle tenkelige vinker, og får - vil jeg hevde - på den måten frem alle nyansene som man bør være klar over før man gjør seg opp en mening. Selv er jeg av den oppfatning at det bare ikke går an å tegne et svart-hvitt-bilde av partene i konflikten, og at det rett og slett ikke er mulig å gi den ene siden all skyld for det som skjer. Til det er konflikten for kompleks.

Historiene vi får høre i boka gjorde et sterkt inntrykk på meg, og jeg kjente at jeg ble veldig berørt. Amin Maalouf er en mesterlig forteller, som gjennom et presist og litterært språk har tegnet et temmelig klart bilde av menneskene som er berørt og som må leve med konsekvensene av kriger, konflikter, tragedier og svik. Til syvende og sist handler det om det er mulig å tilgi og komme videre ...

Jeg anbefaler denne boka på det sterkeste fordi den er interessant, lærerik og tankevekkende!

Ikkje så oppsiktsvekkande sagt, dette, men same kvelden som eg las ut Himmelrike og helvete, gjorde eg ferdig Jostein Gaarders Appelsinpiken, av langt mindre kvalitet enn Jón kalmar Stéfanssons roman - bortsett frå i synet på forholdet mellom liv og død? Sjå berre kva Gaarder skriv her.

Sikkert en smart måte å skaffe seg oppmerksomhet på?

Fantastiske formuleringer!

Har stemt. Om jeg blir med videre avhenger av hvilken bok som blir valgt.
Takk for den fine jobben du gjør med å organisere dette, Kjell!

Ja

Ja

Visesatsadvokat Andy Barber lever et godt liv sammen med kone og sønn, helt til en klassekamerat av sønnen blir funnet brutalt drept og etterhvert rettes mistanken mot hans egen sønn. Hvor langt er du villig til å gå for å beskytte dine egne barn er spørsmålet og det høres ut som det er en fengslende historie , men synes det liksom aldri tok av. Ventet og venter på at historien skulle ta seg opp, men nei etter min mening. Slutten var ganske så forutsigbar, så for meg slutten og fikk rett. Etter å ha lest sannheten om Harry Qubery i som forrige bok var dette skikkelig nedtur, kanskje litt urettferdig, men dog sant for min del.

Høres veldig fristende ut! Sikret meg hele trilogien på loppemarked i fjor, og har uansett planer om å starte på den i år, så en felleslesing vil passe bra :))

Dette var før man kunne forebygge ved å tro på yr.no
Denne setningen hos deg fikk meg til å ta et lite sidespor, så du får tilgi meg hvis du blir stresset av digresjoner. Jeg tror holdningene blant fiskere på Island og i Norge har vært ganske like, så jeg har sett litt på norske forhold rundt formidling av værmelding.

Værmeldinga regnes som en viktig årsak til at radioen så raskt ble populær i Norge. I boka Havet, døden og vêret, står det bl.a.:
Det var likevel nettopp omsynet til vêrmeldinga som blei viktigaste brekkstonga for å introdusere radio. Dei fyrste radioane var gjerne plasserte om bord i fiskebåtane fordi vêrmeldinga var det viktigaste programmet. (s. 147)

I Norge var det, i følge denne boka, likevel ikke noen vesentlig motstand fra religiøse miljø. Kanskje fordi den ikke presenterte seg som noen eksakt vitenskap overfor ikke-vitenskap. Publikum blei ikkje tiltalt som lekfolk og reine konsumentar, men som kunnige og nødvendige medprodusentar av vêrmelding. (s. 153) I Tysfjord hadde læstadianerne en diskusjon om saken, og kom fram til at værmeldingen var så viktig for fiskerne at radioen måtte aksepteres.

Det går likevel fram av boka at det ikke var først og fremst etterspørselen hos fiskerne som drev fram utviklinga - mange av dem syntes nok at de kjente naturen godt nok og kunne tyde den selv så godt det lot seg gjøre. Men fra radioen startet prøvesendinger i Norge i 1923, har værmeldinga betydd mye for mange næringer - ikke bare fiskeriene.

Og det du sier om at fiskerne ikke kunne svømme, kjenner jeg igjen - sånn var det.