Novellekunst på sitt beste!

Ingvild H. Rishøi (f. 1978) debuterte i 2007 med novellesamlingen "La stå". Siden har hun kommet ut med novellesamlingen "Historien om Fru Berg", og dessuten et par billedbøker for barn. "La stå" er den eneste jeg så langt har lest av henne - før "Vinternoveller".

"Vinternoveller" inneholder tre noveller som alle har det til felles at barn står sentralt, at de voksne har falt litt utenfor det veletablerte og at de alle gjør så godt de kan, men så er det på en måte likevel ikke nok.

I novellen "Vi kan ikke hjelpe alle" møter vi en ung mor og hennes datter på vei hjem fra barnehagen. Den lille datteren er bare fem år, men har likevel måttet lære seg livets harde realiteter. Hun kan i motsetning til de fleste unge mennesker i dag (får vi inntrykk av) ikke få alt hun peker på, og dette forstår hun så inderlig godt. I møte med morens utilstrekkelighet, vet hun likevel råd, og vi aner en sterk integritet hos det lille barnet - en integritet som får moren til å føle seg enda mer utilstrekkelig, men som likevel redder verdigheten deres på et vis. Som at neida, de kan ikke hjelpe alle, men den unge mannen som tigger om penger, han kan de gi nesten de siste pengene de har, fordi han har så mye, mye mindre enn dem. Men så har de bare 60 kroner som helst skal vare over helga, fordi jentas far har sluttet å betale ... Og så kan man spørre seg hvem som tar vare på hvem ... Morens oppgave er jo å ta seg av datteren, mens det i realiteten er datteren som passer på moren - slik det jo ofte er i familier der de voksne ikke håndterer livet sitt slik de bør når de tross alt har ansvar for barn.

I "Riktig Thomas" møter vi en mann som nettopp har kommet ut av fengsel, og som i forbindelse med samvær med sønnen skal kjøpe en pute til ham. Vi aner en svært institusjonalisert mann som knapt er i stand til å ta et eneste valg, og da han ikke klarer å komme på hvor gammel sønnen er når han står i butikken og får spørsmål om dette, rakner det for ham.

Og helt til slutt i novellen "Søsken" møter vi den unge jenta som flykter sammen med småsøsknene med Valdresekspressen for å unnslippe barnevernet. Og under flukten får vi høre om familiens lovende start i livet og om alt som til slutt gikk fullstendig galt. Alt fortalt så skjørt at det faktisk var vanskelig å holde tårene tilbake ... Særlig når vi aner at det kanskje likevel er håp om en bedre fremtid? For det var kanskje ikke barnevernet likevel som dukket opp til slutt?

Men selv om det lysner for noen hver i disse tre novellene, skjønner vi at lysningen ikke er det samme som en varig løsning. Kanskje fungerer likevel det fnugg av håp som dukker opp i hver av novellene som en fortellermessig godt grep for å unngå at disse vipper fullstendig over i det sentimentale? I det virkelige liv er det imidlertid både høydepunkter og nedturer, uansett hvilken klassetilhørighet man måtte ha. Og når man er som lengst nede, er det som regel bare en vei, og den går oppover. Akkurat dette poenget har Rishøi fått svært godt frem. Det er håp når det ser svartest ut! Eller som en venninne av meg pleier å si: enhver krise er egentlig en skjult gave ...

Det er noe med språket i Rishøis noveller som imponerer meg. Det forhold at hun skriver nærmest autentisk slik personene i novellene hennes snakker, et nokså muntlig språk med a-endinger og det hele, gjør tekstene hennes levende og skaper en veldig nærhet mellom fortelleren, leseren og personene historiene handler om. Vi er der vi også, sammen med hovedpersonene, og vi blir nesten ett med dem etter som dramaene utspiller seg. Lettelsen de føler når ting ikke er riktig så ille som man først skulle tro, smitter over på oss som lesere. Rishøi spiller på hele vårt følelsesregister, uten at det hele ender som tåreperse.

Jeg måtte høre et par av novellene om igjen, fordi jeg så nødig ville gi slipp på personene som jeg hadde rukket å bli så glad i. Kaia Varjords opplesning gjorde lytteopplevelsen til noe stort! Denne novellesamlingen bør man ikke gå glipp av!

Det er et faktum at Ingvild H. Rishøis noveller blir lengre og lengre, så kanskje er det et håp om at det kommer en roman fra henne etter hvert?

Hadde stor glede av Grimberg i ungdomsåra! Serien la grunnlaget for solid kunnskap og interesse for historie. Eg las bøkene opp att og opp att. At eg seinare har interessert meg meir for grundigare og meir problematiserande verk, er så si sak, men Grimberg hadde og har eg glede av!

Det virker som ordvalget "borger" eller "kamerat" har en viss betydning i alle fall. For eksempel i kapittel 10 hvor teaterets økonomisjef Varenucha sier dette da han blir overfalt:
Hva er det dere gjør kamera... fikk den fortumlede kontorsjefen hvisket frem, skjønte imidlertid straks at ordet "kamerater" absolutt ikke passet på banditter som overfalt folk på et offentlig toalett, og presset derfor frem et hest: - Borge... men innså at de ikke fortjente noen slik betegnelse heller, og fikk for tredje gang et fryktelig slag, uvisst av hvem av de to, så blodet fosset ut av nesen og ned på busserullen.
Men borger er kanskje ikke like sterkt som å kalle dem banditter, siden han heller ikke synes at ordet borger passer i denne situasjonen.

Fint! Eg var òg gjennom dei samla verka, og ønskjer meg ei eittbindsutgåva til å ta med til ei aude øy, om ein slik tur skulle bli aktuell. Tilfeldigvis er eg akkurat ferdig med å lytte til Idioten som lydbok og er i gang med Forbrytelse og straff, lydbok det òg. det går an med lydbok når ein kjenner bøkene frå før. Eg har likevel litt vondt for å få heilt tak på Idioten; eg skjønner jo problemet med å vere god i ei vond verd, men dei fleste andre romanfigurane blir utydelege for meg. Mange sterke parti, uansett!

Eg ser nå at nettstaden som Jostein viste oss, ikkje inneheld heile romanen; det ville vel ha vore for mykje forlangt. Eg har skumma gjennom starten, og eg ser at fyrste gongen "borger" blir brukt, er (i mi utgåve) på s. 21;

De skulle vel aldri ha vært, borger, på en anstalt for sinnslidende?

Dersom Jostein, i motsetning til Odin og meg, har rett om bruken av "borger", passar jo dette godt, med tanke på måten Stalin behandla motstandarar på. Men uansett gir samtalen i det fyrste kapitlet eit godt bilde av korleis Bulgakov framstiller landet som djevelens paradis ...

Men eg skal nok få tak i ei utgåve på russisk ...

Ja, eg var klar over dette, men poenget mitt her er at namnet Lenin, i motsetning til Stalin og Gorkij, ikkje betyr noko konkret (elvenamnet Lena skal visst bety "den lange elva"). Takk for inspirasjon til å leite!

Ja, dette er borgar som i det franske bourgeois, "medlem i borgarskapet", dei som eig produksjonsmidla. Ordet har sjølvsagt språkleg og økonomiske samanheng med borgar, og Marx bruker borgar om medlemmene av borgarskapet. Kva Bulgakov bruker, har eg ikkje bfått undersøkt.

Fint med denne typen diskusjonar, for her er alltid ein eller ei som opnar nye vindauge til verda og litteraturen! Eg har oppfatta borgar som innbyggar av ein by (som jo har samanheng medborg). I SNL ser eg at ordet vart brukt i Tyskland om dei som ikkje høyrde til arbeidarklassa. Men kanskje ikkje berre der? Eg har sett ordet brukt i tiltale hos Victor Hugo (citoyen) (jf. «Aux armes, citoyens!» i den franske nasjonalsongen) (eg har ikkje sett filmen Citizen Kane, men her ser vi vel ordet brukt som ein innbyggar).
Eg meiner vidare å ha lese i Nordahl Griegs Nederlaget at rollefigurane (innbyggarar i Paris) tiltalar einannan med «borger» før etternamnet. Det som står hos Bulgakov, er sikkert noko liknande гражданский. Her kjenner vi att ordet for by, город, som ikkje er nok anna enn den russiske utgåva av det vi kallar gard (bynamnet «Novgorod» betyr jo «Nygard»). Ja, nå skriv eg meg bort! At forbrytarar i Sovjetunionen vart omtala som «borgarar», visste eg ikkje, men eg tur at dette kan ha vore i samsvar med internasjonal rettspraksis; "innbyggar" heiter vel гражданин (dvs. som citizen i Citizen Kane. Eg veit ikkje om ordet er brukt nedsettande hos Bulgakov; helst er det vel den gamle tiltaleordet som framleis er i bruk, ikkje slik at lovbrytarar (bortsett frå dei politiske) vart assosierte med det gamle styret Vi får sjå. Eg tek eitt kapittel i døgnet.

Takk for nettadressa! Men tida, da? Følgjer det med tid slik at ein får kost seg over kommentarane og kikka på originalutgåva parallelt?

For min del representerer denne boka noe av det magiske med litteraturen: Jeg er med, jeg skjønner hver enste situasjon (ikke be meg forklare), intuitivt kjenner jeg følelsene (kanskje ikke forfatterens, men mine egne), jeg ser bildene (utvilsomt min egne), jeg føler stemningen beskrevet i få og enkle ord.
GULL, SØLV og BRONSE i den umulige kvalitetskonkurransen, som bare kan vinnes i hjerter og sjeler uten målbare kriterier.

Å lese for status og kredibilitet MÅ og SKAL være uviktig. Punktum. Men, det er mulig å ha en viss respekt for den litterære historien, og være ydmyk for hva som har overlevd som litterære milepæler. Ulysses ga stor motstand ved første lesning, for min del. Andre gang lo jeg hele veien til siste kapittel. Når tiden tillater leser jeg for tredje gang, kanskje med større alvor.
Sist uke tømte jeg en tilhenger med hageavfall på Forus.

Hvem der ute har Catch 22 opplevelser fra virkeligheten, som både overgår Catch 22, Dilbert og Lunch?
(Om du klarer å beskrive din opplevelse i mindre enn tre setninger, er du på høyde med Joseph Heller, som fyller nesten hver eneste setning med surrealistiske motsetninger i flere dimensjoner .)

Om du verdsetter minst tre av følgende ord: perm, papir, tekst, tanker, spenning, ideer, skuffelser, krig, død, kjærlighet, mord, storpolitikk, det minste i verden har den største betydning, ulykker, glede, humor, livsglede, fisk, egg, avsnitt, reiser, sjøfart, tauverk, kart, koordinater, derivasjon, polynomer, universet, 42, Mustad krok nr 12, Keihin forgassere, 48x48 impregnert, 7.2 V Litium, vindretning, liljer, vår, pils, single malt, punk, rock og alt annet du kan tenke deg samlet som skrift...

I.o.m. at Sarpsborg bibliotek er stengt i 4 uker, dro jeg til Halden på Mandag og lånte 12 bøker, selv om jeg har lånt 28 på Sarpsborg, og skal til Fredrikstad og hente 13 stk imorgen, og har bestillt 6 til på Moss som jeg henter den 10ende, totalt 59 biblioteksbøker.

Men denne helgen leser jeg på:

• Duck tails and car culture
• Så dumt at bare en politiker kan ha sagt det - 210 ekte sitater av norske politikere
• History's Greatest Hits - Famous Events We Should Know More About

og jeg leser Døden på Reeperbahn og andre skandaler i de nordiske kongehus på bussturen til Fredrikstad bibliotek.

Prøysen og Bjørnson

Jeg fester en flat binders der jeg er i notene, så jeg slipper å bla. Ellers er jeg enig. For ikke lenge siden leste jeg Childe Harold på lesebrett og fant notene bakerst når jeg var ferdig. Ugh!

I Mar har jeg kun gitt terningkast 6 til en pocket, Serie-pocket 272 Billy og terningkast 5 til 5 bøker:

• Rockens historie
• Saga Siglar - århundrets seilas jorda rundt
• Hurra for gode venner - 80 år med Ole Brumm
• Tusen tabber - store og små feilskjær i menneskehetens historie brukte den norske posten, men min utg var på dansk.
• Landnåm fra nord - utvandringa fra det nordlige Norge til Island i vikingtid

Sladkij (Сладкий) er vel "søt", men dei andre to tek eg ikkje her og nå. Og ordbøkene er pakka ned for tida, så eg lyt visst finne dei fram att.

Interesssant, ja. I kap. 2 fekk eg assosiasjonar til ei novelle av Anatole France om Pontius Pilatus; ho står i Frankrike forteller, og leverer sterkare og litterært langt meir vellykka skyts mot religionen enn Stalins ateistforkjemparar. Men det blir interessant å repetere korleis desse to historiene i romanen utviklar seg.

Interessant spørsmål, men den fyrste reaksjonen min er at dette er å trekke namnebruken litt i lengste laget. Du har på den andre sida rett ibat russisk historie har ein del eksempel på denne typen namn, mest som pseudonym (Lenin, Gorkij, Stalin), og ikkje alle betyr noko (Lenin trur eg ikkje betyr noko, men Stalin har jo med stål å gjere og Gorkij er den bitre). Eg har ikkje romanen i original, så eg får ikkje sett kva ord forfattaren har brukt, men omsettaren har heilt sikkert sitt på det tørre). Vi får sjå kva som utviklar seg.