Bokelskere.no

Det er vel ikke noe spesielt med dukker, eller?

Claire er en ødelagt, voksen kvinne som forsøker å komme seg videre etter tapet av barnet hennes. Jenta hennes ble kidnappet for sju år siden da hun syklet like utenfor huset deres. Siden da har både livet hennes og ekteskapet blitt ødelagt. Claire prøver å være sterk og leve et normalt liv, men hun innbiller seg at hun ser den forsvunnede datteren, Ruby overalt, men selvsagt er det bare noe hun innbiller seg. Hun må lære seg å akseptere at hun aldri får se jenta si igjen og må leve med uvissheten om hva som skjedde med henne. Eksmannen hennes Dave sliter også. Han har fått sparken som politimann, og lever nå som privatetterforsker og sliter med alkohol. Livene til Claire og Dave blir aldri det samme igjen etter den tragiske hendelsen. Men da Claire en dag sammen med sin søster oppdager en butikk i hjemstedet New Orleans, får hun sjokk. Det er en butikk for spesiallagde dukker og i utstillingsvinduet sitter det en dukke som er prikk lik datteren hennes som forsvant for sju år siden. Er det en tilfeldighet eller har dukkemakeren noe med forsvinningssaken å gjøre? Hun kontakter eksmannen hennes for bistand, men vil han hjelpe henne med saken eller vil han bare tro at hun er gal?

Dukkemakeren er en bok som jeg har vært nysgjerrig på i noen år nå, spesielt etter at jeg så boktraileren som var ganske creepy. Og dukker syns jeg er veldig creepy i seg selv. Jeg har aldri vært noen dukkejente. Prøvde å leke med barbier da jeg var lita, men de ble fort bare "støvet ned" eller lagret bort i bua i kjelleren. Jeg var aldri interessert, og porselensdukker eller litt fine og dyre dukker som det beskrives om i boka her, kan jeg ikke fordra. Grunnen? Jeg tåler ikke øynene deres. De er ekle og det føles ut som om de stirrer på meg uansett hvor jeg går. De har et veldig dødt blikk som likevel virker levenede. Det er uhyggelig. Derfor liker ikke jeg dukker. Noen liker ikke klovner. Jeg liker ikke dukker. Noen skrekk i livet må man jo ha. Derfor tenkte jeg at det kanskje ville bli ekstra uhyggelig å lese denne boka siden jeg ikke er noen fan av dukker.

Til tross for lovende og uhyggelig plott, følte jeg dessverre ikke at boka levde opp til forventningene mine, og det er jo typisk. Plottet i seg selv hadde lovende potensiale, men jeg følte at Amanda Stevens på en måte kastet det bort. Jeg liker absurde og groteske bøker, så det er ikke det som er problemet. Jeg har lest mange slike bøker oppgjennom årene, men det var noe med skrivemåten til Amanda Stevens som jeg ikke falt for. Jeg vet ikke hva eller hvordan jeg skal forklare det. Men savnet mer innlevelse i handlingene og dybde i karakterene. Jeg følte ingen connection med noen av karakterene i det hele tatt. Jeg brydde meg på en måte ikke hva som ville skje med dem. Om de kom til å løse ledetrådene eller ikke og hvordan de ville klare seg under søkene etter svar. Jeg ble ikke med inn i selve handlingen, og det er et savn. Jeg liker å være med selv helt inn i handlingen når jeg leser i en bok. Glemme at man leser, men at man er med i boka selv på en måte. Jeg savnet den følelsen.

Jeg bestilte meg en bok av Amanda Stevens før jeg leste Dukkemakeren, for bøkene hennes virket til å være i min kategori, men nå har jeg dessverre ikke så stort håp for den. Men selvfølgelig skal jeg lese den selv om jeg ikke likte Dukkemakeren. Boka jeg bestilte og som jeg snakker om nå er Djevelens fotspor. Hvis jeg ikke liker den boka noe særlig heller av samme forfatter, kommer jeg kanskje til å gi opp å lese noe mer av Amanda Stevens. Jeg syns å "dømme" en forfatter ut i fra en bok blir for tynt. Jeg må lese i alle fall to-tre bøker for å gjøre meg opp en mening om jeg skal lese noe mer av den og den forfatteren for forfattere kan ha sine oppturer og nedturer de også.

Dukkemakeren var helt ærlig en treg leseopplevelse. Den hadde ikke den intense uhyggeligheten denne leseren hungret etter og slutten var like forutsigbar som en såpeserie. Men det var en grei "underholdningsbok" å kvele late sommerdager med. En perfekt bok for lesere som er på utkikk etter lettbeint spenning i denne kvelende sommervarmen.

Jeg som hadde nedtelling til ferien skulle være over (kan ikke fordra lange ferier har jeg funnet ut) og gledet meg tilbake til den grå hverdag, begynte på jobb denne uka. Ironisk nok ble det bare en arbeidsdag. Rakk så vidt å møte opp på jobb dagen etter (tirsdag), men måtte bare dra hjem igjen pga omgangssyken. Så er sykmeldt resten av denne uka. Lei av sykdom nå, men opp i all elendigheten har jeg fått lest litt likevel.

Tidligere denne uka leste jeg ferdig Dukkemakeren av Amanda Stevens. Den boka hadde et lovende plot, men den ga meg ikke den uhyggen som boka lovte og jeg fikk ikke helt sansen for forfatterens skrivestil. Jeg vet ikke hvorfor, men ... syns det hele ble veldig forutsigbart for min del. En grei lettbeint underholdning, men ikke noe annet....

Og i går ble jeg ferdig med Sirkelen av Mats Strandberg og Sara B. Elfgren. Den første boka i en svensk trilogi, fantasy for ungdom. Hadde ikke store forventninger til den boka, men jeg likte den overraskende godt. Og endelig en ungdomsbok med voksent og levende språk. Fengende! Skal definitivt lese bok to Ild når den tid kommer:)

I helga skal jeg lese ferdig Bli best med mental trening av Erik Bertrand Larssen. Jeg er ingen fan når det gjelder selvhjelpsbøker, og har heller ikke den store "trua" på disse bøkene, men jeg har alltid vært interessert i psykologi, så hvorfor ikke? Den er spennende og skulle ønske jeg var like positiv som denne mentaltreneren.

Tror neppe jeg blir ferdig med denne boka i løpet av helga, men jeg skal også lese videre i Unrest av Michelle Harrison. Fantasy/grøss for ungdom. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg leser visst både en god del ungdomsbøker og voksenbøker. Jeg liker å variere både når det gjelder sjanger og målgrupper.

Var ikke meningen at dette innlegget skulle bli så langt. Typisk meg det:)
Kos deg fortsatt på verandaen med lesestoff og ha en riktig god helg:)

Jeg har ferie nå, så døgnrytmen blir litt annerledes enn ellers. Natt til i dag leste jeg ferdig Rødstrupe av Jo Nesbø. Nå har jeg begynt på den første boken i serien Barn av stormen av Merethe Lien.