Bokelskere.no

Selv om jeg ikke er så glad i mitt eget liv for tiden så har jeg ingenting til overs for folk som ofrer andres liv. Hva hver enkelt velger å gjøre med sitt eget liv er en privatsak, men andres liv burde vi holde oss for gode for å bruke opp eller mene så mye om.

Tiden leger alle sår og det er absurd å høre noen si slike tung på et sykehus. Disse folkene burde jo vite bedre enn noen andre at tiden overhode ikke leger alle sår, tiden leger noen sår, det går jeg med på, men slett ikke alle, det fins sår man dør av, både ytre og indre, og på sykehuset fins det flere slike sår enn andre steder.

Det er klart jeg er normal, det er snarere verden som er gal, det at noen velger å ikke leve burde ikke opprøre noen, hva er det som er så unomalt med det?'

Er man ordentlig glad i et menneske, har man ikke behov for å flørte med flørte eller være utro med andre.

Ikke tenk! Katja gikk sakte inn i stuen igjen. Hvordan kunne la være å tenke når hele tilværelsen plutselig syntes å bli snudd på hodet.

Sjalusi var en så tåpelig følelse, og Katja hadde alltid mislikt mennesker som så med eiermine på sine partnere og som ikke klarte å kontrollere sjalusien sin.

Katja tenkte ofte på det, at det var jo sånn det burde være overalt i verden. Mennesker skulle leve sammen i fred og fordragelighet, uansett hudfarge, religion eller hvor de kom fra. Men sånn var det ikke alltid, dessverre.

Katja hadde egentlig aldri skjønt hvorfor verden måtte deles opp med landegrenser som fortalte hvor folk skulle høre hjemme og helst holde seg i ro. Helt fra hun begynte å reise utenfor Norge hadde hun ønsket seg en annen verden. En verden som ikke var min og din, men som var vår verden. En verden der godene kunnes deles.

De fremmede luktene, de uforståelige språkene, klesdraktene og den fargerike blandingen av raser og nasjoner fascinerte henne.

Er du klar over hvor heldig vi er? Hvor godt vi har det?

Hvorfor ikke gripe dette øyeblikket? kanskje kommer det aldri igjen.

Fordi kommunismen er slik at alle skal ha like mye. Ingen skal ha mer enn andre. Ingen skal ha noe som er luksus. Det er en fin tanke, men den fungerer ikke i virkeligheten.

Hun påsto alltid at hun ikke trengte alkohol for å danse på bordet. Det var mye tøffere å slå ut håret i edru tilstand. Dessuten var det morsommere etterpå , for da husket hun alt sammen og slapp å ergre seg eller skamme seg over å ha gjort noe hun ikke selv var klar over.

Vi er kanskje bortskjemte i Norge. Vi har for mye, og klager hvis en tv kanel faller ut. Men det kan bli for lite av godene også. Folk skal jo trives, ikke bare arbeide og slite.

Å bli voksen medfører seg så mye ansvar at egentlig kunne jeg tenke meg å være barn bestandig.

En annen ting hun hadde lært av det som var skjedd, var at det egentlig var mer voksent å innse sine begrensninger og forstå sitt eget beste, enn å trasse all fornuft i et barnslig og umodent forsøk på å leke verdensmester. Å be om hjelp var ingen fallitt erklæring. Det var ikke tegn på at man var uselvstendig og umoden, tvert i mot. Det er vel mer et tegn på at man var voksen nok til å bruke fornuften.

Kanskje ble man aldri helt voksen, tenkte hun og det var egentlig like greit. Hun hadde ikke lyst å bli helt voksen. Litt barn, måtte hun vel få lov å være, selv om hun nå skulle stå på egne ben i årene framover.

Fami hadde ofte sagt at det gjorde vondt å bli voksen. Nå skjønte Katja at hun hadde rett. Det var litt vondt og skremmende å gi slipp på en trygg og ansvarsfri barndom, men samtidig lengtet hun utålmodig etter å komme i gang med sitt eget, helt selvstendige liv. På en måte var det en slags rar, forvirrende følelse av å stå midt i mellom to verdener. Men hun måtte gi slipp på en av dem, den naturlige gangen i livet krevde at hun ga slipp på barndommen.

Jeg blir i det hele tatt mer og mer klar over hvor alene jeg er. De som ikke er rammet av ulykker vil aldri skjønne hva det handler om før det skjer dem selv. Folk som er friske kan ikke forstå hvordan det er å være syk og folk som vil leve kan ikke fatte hvorfor noen ønsker å dø. Sånn er det bare. Vi kan vise medfølelse og forsøke å trøste andre, men når vi forlater dem, skyver vi det vonde bort og går videre i våre egne liv. Det må være sånn. Jeg tror ikke at smerte kan deles. Hvis den kunne det hadde livet blitt uutholdelig også for dem som ikke opplever vonde ting selv og da hade vi antagelig sluttet å formere oss og det ville ha vært kroken på døren.

Hun hadde kanskje våknet, utslitt av den nye dagen allerede før den hade begynt, sett ut av vinduet og funnet ut at det var nok. Hvilke tanker hun hadde gjort seg, visste ikke Harry. Menneskesjelen var en dyp, mørk skog, og alle valg gjøres alene.