Bokelskere.no

Takket være Guds folk ødela tre religiøse kulturer alle forsøk på å oppnå enhet. Sunnier, shiitter og kurdere. Muslimer som drepte muslimer i tusentall, hadde forpestet det en gang så storslagne babylonske folk. Og for å bevise hva da? Hvem av dem som fulgte Koranen mest til punkt og prikke? Eller hvem som elsket profeten Muhammed mest?

Hvis det var mulig å finne et lysglimt i all galskapen, måtte det være at de sunnimuslimske opprørerne på ingen måte hadde en samlet front. Når gjengene av terrorister ikke spredte om seg med vold i nærheten av regjeringsbygninger, var de travelt opptatt med å drepe hverandre mens de kjempet om å ha full kontroll over den arabiske verden.

Det ville være langt bedre for den syriske økonomien om president Bashar al-Assad og alawittene klarte å holde på makten. Assad-familien visste hvordan de skulle tøyle fanatiske muslimer.
Hafez al-Assad, Bashars far, hadde styrt Syria med et intrikat system av hemmelig politi som infiltrerte alle samfunnslag. En gang hadde han jevnet byen Hama med jorden og drept tusenvis av sunnier som gjorde opprør mot ham. Alt for å holde på makten. Massakren hadde tatt noen få dager, og den hadde den effekt han ønsket: Syria ble en arabisk versjon av en jernteppenasjon. Ingen våget å kaste stein på den nådeløse lederen.

Vi likte ikke å være under Saddam Hussein. Vi hatet ham, så klart. Men det skal han ha: Det var orden, det var regler og det var konsekvenser - skikkelige konsekvenser! - for dem som brøt lovene og reglene hans.

Problemet med et folkestyre er at befolkningen så lett lar seg lede, at det politiske gruppepresset så raskt definerer dem, og at man så ukritisk svelger argumentasjonen i den offentlige debatt, uten å forstå at disse ofte er langt mer politisk farget enn man kan få inntrykk av.

Mange av de virkelig betydningsfulle intellektuelle i et samfunn er ofte helt ukjente mennesker som har utført konkrete handlinger som har hatt stor betydning for jevn fordeling og rettferdighet. Slik sett er det kanskje ikke tilfeldig at nettopp samfunnsforskningen ofte virker så sensurert. Sosialismens kritikere har nærmest vært forbudt lesning.

Den internasjonalt konservative måten å forholde seg til forskjellige kulturer på, vektlegger at innflytteren, den som flytter inn i en kultur, plikter å respektere kulturen i landet han befinner seg i. En viss ydmykhet, respekt for lokalkjennskap til hvordan ting gjøres akkurat der, er viktig. Den som lykkes med det, vil ha fremgang i det nye landet.

Kunsten å tilintetgjøre seg selv, er en moderne oppfinnelse. Dyrene har ikke denne evnen, de dreper kun for å spise. Mennesket er det eneste dyret som dreper for å ødelegge. Det kan smile deg opp i ansiktet det ene sekundet og drepe deg i det neste.

Det er et faktum at abstrakt anlagte personer kan få en for lett vei til ansvarsfulle stillinger i vårt samfunn. Og de som har glede av abstrakte temaer, kan nok ofte lettere enn andre komme til kort i familieliv og andre sosiale relasjoner. I filosofihistorien er det påfallende at det er få familiemennesker blant de store filosofene. Og de kan være "fjerne", leve i en annen verden. Derfor er de sjelden politisk interessert og blir ikke "farlige" som tenkere.

Jeg føler selv mistro overfor tanken om et liv etter døden. Jeg finner ikke noe grunnlag for å tro på noen slags fortsettelse etter døden. Jeg finner bare at jeg har et sterkt følt savn etter å ha en slik tro. Å møte dem jeg har mistet.
Jeg utelukker ikke muligheten av at en engel kommer inn gjennom vinduet (selv om det er lukket), men jeg ville nok stilt den noen kritiske spørsmål og sett etter hvordan vingene var festet.

Det eksisterer en prinsipiell kløft mellom hva alle er overbevist om på den ene siden, og sannhet på den andre. Konsensus garanterer aldri sannhet.

Det finnes en dobbelthet i India hva "sannheten" angår. Man er for åpenhet og innsyn, men ikke nødvendigvis opptatt av den objektive sannheten. Inderne ser ofte på verden rundt seg med nasjonale briller. Det skjer i de fleste land, men i indisk sammenheng er tunnelsyn problemet. Ingen internasjonal bagatell er for liten for den gryende supermakten dersom det inntrufne kan oppfattes som en fornærmelse. Diplomater mobiliseres, ministre kommenterer og mediene rapporterer. Det er noe angstbitersk og selvhøytidelig over behovet for å si ifra og sette på plass. Indiske myndigheter har tilsynelatende en slags glede av å ta alt i verste mening. Eller det kan være at de etter et halvt århundre og vel så det har nådd nasjonalstatenes trassalder.

Å jobbe som lege kan noen ganger være som å jobbe som en detektiv. Det er ikke alltid opplagt hva som feiler pasienten. Nitid etterforskning må til. Man må huske at det vanligste tross alt er det vanligste, men samtidig tenke på det uvanlige, de usannsynlige og iblant også det umulige.

Professor i infeksjonsmedisin

Når troen gjør normale menneskelige funksjoner og handlinger om til synd, har det en dyptgripende effekt på den som rammes. Man føler seg skitten og uverdig, og det kan skape skyldfølelse og knekke selvtilliten. Hvis troen kommer i veien for en rasjonell forklaring på fysiologiske mekanismer og i stedet bidrar til å ødelegge en persons selvbilde, er vi ved en grense som er problematisk.

Jeg undres over hva slags samvittighet folk har som kan få seg til å utnytte mennesker når de er på sitt svakeste.

Helsearbeidere skal hjelpe syke mennesker på en uselvisk måte. Vi skal gjøre det beste for pasienten, uten å tenke på personlig gevinst og profitt. Noen ganger finnes det ingen videre behandling. Vitenskapen har ikke mer å by på. Da er det vår jobb å hjelpe pasienten med å akseptere sin situasjon. Verdighet i livets siste fase er viktig. En pasient som kan akseptere sin sykdom og forsone seg med sin prognose, kan bruke sin siste tid på det som gir ham eller henne glede og ro. Man kan gjøre opp det uoppgjorte og få sagt det usagte. Slik kan den siste tiden fylles med fred.

Å bli sett, få anerkjennelse, er enormt viktig for alle mennesker, ikke bare for pasienter. Men pasienter har et spesielt behov for å bli sett. De er tynget av sykdom og smerter, og mange har en vanskelig hverdag. Selvtilliten og selvfølelsen er svekket fordi de mestrer mindre enn før. Behovet for oppmuntring og litt motivasjon, en liten dytt, er derfor ekstra viktig. Det er ikke mye som skal til.

Det kreves et voldsomt mot, utholdenhet og styrke å leve med sterke og kroniske smerter. Den gode livskvaliteten kommer ikke av seg selv, men må utfordres hver eneste dag.