Bokelskere.no

Ja, det er en ytterst vanskelig konflikt.
For å få et godt innblikk i Hamas og konflikten med Israel kan jeg anbefale Sønn av Hamas av Mosab Hassan Yousef. Han vokste opp som eldste sønn av en av lederne i Hamas, Sjeik Hassan Yousef, som var en av 7 menn som startet Hamas. Hans bestefar, Sjeik Yousef Dawood var imam, den religiøse lederen i landsbyen Al-Janiya, som ligger i den delen av Israel som bibelen kaller Judea og Samaria.
I 1986 møttes de 7 menn i et hemmelig møte, med sikte på å begynne med sivil ulydighet, kaste steiner og brenne bildekk. De ville mobilisere det palestinske folket for Hamas, islam og allah, og en palestinsk selvstendighet.
Da klatret Mosabs far noen trinn opp på stigen mot islamisme.

En gripende historie fra virkeligheten, hvor vi får se Hamas og Palestina fra innsiden, sett med øynene til en som vokste opp i begivenhetenes sentrum.

Helt enig i at man ikke skal la seg styre av frykt. Selvfølgelig ikke.

Likevel må man tørre å se på hva som egentlig er problemene i Europa og i verden i dag.
Fanatiske ideologier er farlige, uansett hva de handler om.

Ingen er vel lenger i tvil om at Europa står overfor store problemer når det gjelder islam og islamister.
Jeg forstår selvsagt at det kan være et betent tema å ta opp. Særlig når reaksjonene kan være så voldsomme fra enkelte miljøer hver gang man noen tør å ta kritikken.
Jeg har selv blant annet iranske venner, som alle sier at de er meget bekymret for utviklingen i de islamske miljøene, både i Norge og i Europa. De kommer jo selv fra et undertrykkende regime, og vet hva det handler om.
Hvis noen, etter å ha lest boka til Hege Storhaug, og en del andre bøker jeg godt kan anbefale, fremdeles ikke vil innse eller tro på at det foregår mye under overflaten i mange muslimske/islamistiske miljøer, da vil jeg mene de må være mer enn normalt naive.

Jeg har forresten også lest koranen, noe som kan være nyttig å gjøre, hvis man vil forstå bedre hva enkelte muslimer eller islamister snakker om, og spesielt for å få litt mer begrep om hva som driver de mest radikale av dem til å gjøre det de gjør.

En annen viktig selvbiografisk bok som beskriver problemene med islam er Sønn av Hamas av Mosab Hassan Yousef. Han sier blant annet at så lenge palestinerne tviholder på islam og lar seg styre av Hamas, kommer det aldri til å bli fred i Midtøsten. Islam inneholder altfor mye frykt, hat og terror. Han vokste opp i Palestina, som eldste sønn av en av lederne i Hamas. Han bor nå i USA og har holdt en del foredrag om islam flere steder der.

Mona Walter er en modig svensk kvinne fra Somalia (opprinnelig muslim) som tør å ta kampen mot islam og islamismen. Men så må hun også ferdes med forsiktighet og trygg planlegging, fordi hun stadig mottar trusler og er drapstruet av sine egne. Hun skriver mye om problemene, og holder også foredrag.

Boka til danske Ahmed Akkari (som Hege Storhaug også har intervjuet i boka si) kan være nyttig å få med seg angående hva som foregår i Danmark: Min afsked med islamismen

Som 16-årig blev flygtningedrengen Ahmed Akkari hvervet af det islamistiske miljø omkring moskeen i Danmarksgade i Aalborg. Få år senere var han blevet en toneangivende imam, der prædikede i moskeer overalt i Danmark. Og i 2006 blev han talsmand for den gruppe af muslimske foreninger, der ydede et afgørende bidrag til optrapningen af Muhammedkrisen.

Med afsæt i en dramatisk og bevægende personlig historie portrætterer Ahmed Akkari i denne bog en islamistisk undergrund i Danmark, hvorfra der rustes til kamp mod danskerne og deres værdier. Han fortæller om imamer, der som selvbestaltede shariadommere hersker i ghettoerne. Og han afslører, hvordan muslimske foreninger under dække af folkeoplysning hæver kommunale støttekroner til islamistisk indoktrinering af børn og unge.

“Jeg gik resolut frem mod podiet, hvor skolelederen ventede. Hun smilede, kiggede mig i øjnene og rakte hånden frem. Men jeg havde truffet min beslutning. Jeg tog pænt imod eksamensbeviset, men holdt ellers armene ned langs siden.

Forvirringen var tydelig i hendes blik, og hele situationen var frygtelig akavet. Nede i forsamlingen kunne jeg se, at mine forældre nærmest krympede sig af skam. Jeg havde bragt både mig selv, min klasselærer, skolelederen, mine kammerater og min familie i forlegenhed. "

Hege Storhaug har selv besøkt blant annet Tower Hamlets, der det er et omstridt shariaområde. Hun viste bilder hun hadde tatt fra området på sine foredrag før jul.

Tower Hamlets blir også tydelig beskrevet av Ed Husain i boka Islamisten
der han forteller om sine erfaringer, sin oppvekst, og om hvordan han havnet i islamistmiljøet der, om de strenge reglene de ville innføre, og at planene var å overta hele England på sikt.

Denne reportasjen er fra 2011, men Tower Hamlets er fremdeles meget shariastyrt.
Hva dette har å si for kvinneundertrykking, kan man vel tenke seg, i og med at sharia blant annet betyr tildekking av kvinner og strenge regler for hva de kan gjøre og ikke gjøre.
Fra teksten:
Bare guds lov som gjelder
Choudary sier til NRK at han støtter straffer som steining av kvinner som har begått ekteskapsbrudd og kapping av legemsdeler for tyveri.

– Ja, personlig gjør jeg. Men de sakene vi håndterer i shariarådet, dreier seg sjelden om straff. Vi gir råd og tar avgjørelser i saker som ekteskap og skilsmisse, mekling mellom familiemedlemmer eller ektefeller, arv og testamente eller forretningsavtaler - altså sosial og økonomisk veiledning og problemløsning, sier Anjem Choudary.

Han gjør det klart at han forholder seg kun til sharia, og ikke til det britiske sekulære lovsystemet.

– Vi tror ikke på det britiske lovsystemet fordi det ikke har noen gudgitt autoritet. Dessuten kan ikke muslimer følge andre lover enn den guddommelige og er derfor ikke bundet av menneskeskapte lover.

– Men som muslim har du en plikt til å oppføre deg slik at du ikke kommer i konflikt med de guddommelige lovene, derfor er dette ikke noe problem, sier Choudary.

Kvinnene taper
Det er beregnet at de britiske shariaorganene behandler mellom 300-400 saker hver uke. Men det fins ingen oversikt - verken over antallet eller avgjørelsene som tas.

Anne Marie Waters i One Law for All er spesielt bekymret for avgjørelsene som omhandler familiesaker.

– Britiske shariadomstoler dømmer jo ingen til steining, selv om enkelte muslimske ledere støtter denne tankegangen.

– Men vi er redd for avgjørelser som berører kvinner og barn. Vi har erfart at det er et massivt press mot kvinner for at de skal godta disse shariabaserte ordningene.

– Vi er redd for at kvinner sendes tilbake til voldelige ekteskap etter mekling og avgjørelse i shariarådene. Etter britisk lov har kvinner rett til beskyttelse hvis de er utsatt for vold og mishandling, og ektemenn kan ilegges besøksforbud. Vi vet at islamsk lov favoriserer menn i ulike henseender, og vi frykter at kvinnene ikke får de avgjørelsene eller den beskyttelsen de har rett til, sier Waters.

Hun og andre mener erfaringen tilsier at politianmeldelser mot voldelige ektemenn trekkes etter at saken er behandlet i shariarådene.

Water trekker også frem barnefordelingssaker, hvor retten til barna tilfaller faren uavhengig av omstendighetene fra det øyeblikket barna er over sju år eller hvis moren gifter seg igjen. De mener dette er diskriminerende overfor kvinnene og høyst bekymringsfullt for barna at andre hensyn ikke teller inn.

En kvinnes vitnemål er også verdt mindre enn en manns.

Foretrekker britisk lov
Mange britiske muslimer anser Choudary og hans like for å være for ekstreme.

Da den britiske tenketanken Civitas spurte 1000 britiske muslimer svarte 59 prosent av dem at de foretrekker at britisk lov skal være gjeldene - ikke sharia - uansett rettsspørsmål. Dette til tross for at 86 prosent mente at religionen var det viktigste i deres liv.

28 prosent svarte at de foretrekker shariabaserte rettsavgjørelser. De yngre var langt mer positive til dette enn mer voksne trosfeller. Det samme gjaldt i spørsmålet om tildekking for kvinner og egne muslimske skoler.

Undersøkelsen viste også at de spurte mener britiske myndigheter går for langt i hva de aksepterer eller gjør, i forsøkene på å ikke fornærme eller tilfredsstille.

De NRK treffer i Tower Hamlets støtter heller ikke egne rettsordninger for muslimer.

Ingen offentlig kontroll
One Law for All mener at myndighetene har en altfor passiv holdning til trosdomstolene.

– Det er ingen offentlighet rundt avgjørelsene de tar, ingen offentlig kontroll av dem, ingen undersøkelse av om det tas avgjørelser som er i strid med britisk lov og eventuelt i hvilken grad det skjer, sier Anne Marie Waters.

– Dette er veldig betenkelig i forhold til rettsikkerheten for den enkelte borger. Vi frykter at det foregår brudd på helt allmenne menneskerettigheter, men vi aner ikke i hvilket omfang.

Den forrige regjeringen forsøkte å gjennomføre et forskningsprosjekt for å få svar på hvordan shariarådene fungerer. Men rapporten ble ikke ansett som solid nok, og ble aldri offentliggjort. Årsaken var mangel på samarbeid fra shariarådenes side, ifølge One Law for All.

– En slik reaksjon fra miljøet burde bekymre enda mer, sier Waters oppgitt.

– Ingen ordinær del
Den britiske regjeringen bekrefter shariaorganenes eksistens, men ønsker ikke å stille til intervju med NRK om dette, fordi shariarådene og shariatribunalene formelt er utenfor det britiske rettsystemet.

– Det er ingenting som forhindrer personer å leve i tråd med shariaprinsipper, og de står fritt til å bringe en konflikt inn for et shariaorgan hvis de ønsker det. Men de står også fritt til å bruke det eksisterende rettsapparatet i England og Wales, hvis de ønsker en ordinær rettsvurdering, også av en inngått avtale, heter det i en uttalelse fra Justisdepartementet.

Departementet understreker at det ikke er aktuelt å legge shariaorganene direkte inn under britisk lov. Fordi de ikke er en del av det britiske rettsvesenet har departementet ingen offisiell informasjon om dem eller oversikt over avgjørelsene, heter det videre.

Likevel er det gitt et skinn av offentlig aksept. Erkebiskopen av Canterbury, Rowan Williams, skapte i fjor kontroverser med uttalelsen om at en anerkjent rolle for sharia i Storbritannia synes uunngåelig på sikt.

Mens den forrige Lord Chief Justice of England og Wales, som er øverste ansvarlig for rettsvesenet i England og Wales, Lord Phillips, mente det ikke var noen grunn til at avgjørelser fattet i shariatribunaler basert på shariaprinsipper, skal kunne bli tatt til følge av de ordinære domstolene.

I det britiske Overhuset ligger det et lovforslag til behandling som foreslår at shariatribunalene og shariarådene må forplikte seg til å respektere at britisk lov har forrang. Og at enhver som forleder en annen til å tro at shariaråd og tribunaler kan dømme i familie- og kriminalsaker, skal straffes med fengesl.

Overhuset har blant annet omgjort en avgjørelse i en barnefordelingssak fordi de mente den var diskriminerende.

Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg har uttrykt bekymring om at prinsippene i den islamske loven skiller seg sterkt ut ifra prinsippene i menneskerettighetene.

– Klarer seg med en lov
One Law for All mener en verdensomspennende islamisering og fremveksten av radikale britiske muslimske grupperinger - som Muslims Against Crusaders og personer som Anjem Choudary er medvirkende til fremveksten av shariadomstolene.

En annen faktor organisasjonen trekker frem, er Saudi-Arabias aktive finansiering av moskeer, også i Storbritannia.

– Alle disse dytter sin versjon av islam på andre og fører til en utbredelse av shariastyrt islam.

– Det har bodd muslimer i Storbritannia i mange tiår, ja hundre år, og det har hittil fungert helt utmerket uten shariadomstoler. Vi bør ha en lov som gjelder alle i riket, uansett tro, sier Anne Marie Waters.

Selv sier Waters hun tilhører den politiske venstresiden. Samtidig anklager hun den samme venstresiden for ikke å tørre å ta tak i dette saksfeltet, i frykt for å bli stemplet som rasister. Men hun er redd den ekstreme høyresiden vil ta tak i det på sin måte.

Shariadomstoler i Storbritannia dømmer britiske muslimer

– Grobunn for ekstremisme
Venstre-politiker og jurist Abid Raja reagerer sterkt på at Storbritannia aksepterer shariadomstoler og advarer norske myndigheter mot å gjøre det samme.

– Shariadomstoler er en trussel mot den liberale rettsstaten og åpner for en muslimsk rettsstat innenfor den eksisterende rettsstaten, sier Raja.

Raja, som har pakistanske røtter, mener det å åpne for sharialovgivning i Norge vil ha svært negative konsekvenser.

– Det vil være å legge til rette for et parallellsamfunn som ikke er i det norske samfunnet sin interesse, mener Raja, og legger til:

Slike parallellsamfunn kan gi grobunn for ekstremisme og undergrave respekten for norske lover. Det er ingen tjent med, sier Raja.

I Norge har det ikke kommet fullt så langt (ennå) som i enkelte andre steder i Europa, som Hege Storhaug har besøkt, og beskriver, og dessuten har intervjuet mennesker om.
På Grønland i Oslo kan det virke som en del av befolkningen prøver å styre bydelen etter shariaprinsipper, og denne artikkelen er fra 6.januar i år:

Moralkontroll i Oslos innvandrergater - Grønland er mer muslimsk enn Marokko, sier Fatima Tetouani.

Fra teksten:
Bobby Burner er sulten etter jobb og tygger i seg en samosa mens han rusler bortover Grønlandsleiret. Plutselig sperrer to unge fremmede menn veien for ham. Bryskt og aggressivt spør de: «Vet du ikke at det er ramadan? Du burde vite bedre!»
Sosionomen, som opprinnelig kommer fra Iran, ser kanskje ut som en muslim, men han er det ikke.
Under muslimenes fastemåned i fjor høst var han – som så mange ganger før – innom hovedstadens multikulturelle bydel hvor de hippeste kafeene ligger vegg i vegg med de billigste curry-sjappene.
På Grønland forlater turbankledde menn fredagsbønnen i det de unge og trendy innleder en lang helg på byen. Her er byens største tetthet av khatbuler og minareter. Burner liker det kulturelle mangfoldet. Men spesielt etter 11. september 2001 har han merket en negativ utvikling: økt bruk av sosial kontroll, hijab og heldekkende kapper. Flere menn med skjegg.
- Å bli stoppet på gaten opplevde jeg som plagsomt og truende. Det var verre enn å bli slått ned. Det finnes ingen bevis for denne formen for trakassering, sier Burner.
Akseptert kontroll
I høst skapte det skarpe reaksjoner da et homofilt par som gikk hånd i hånd over Grønland, ble sparket etter og skjelt ut. Mannen som trakasserte dem, meldte at de befant seg i en muslimsk bydel hvor «den slags» er uønsket.
Debatten i etterkant handlet i stor grad om behandlingen av synlige homofile. En direkte konsekvens er at sommerens homoparade er flyttet og skal starte på Grønlands torg.
Men det er mange andre som opplever en minst like sterk kontroll når de beveger seg i det eksotiske gatemiljøet.
Abid Raja har i arbeidet med sine dialogmøter om integrering fått betroelser fra mange muslimske jenter om hvor belastende de opplever Grønland. Noen holder seg unna, andre innretter seg og kler seg i tradisjonelle klær for å unngå hets. Mest utbredt er den ikke-verbale hetsen med aggressive blikk som irettesetter, håner, forakter.
Både Raja og andre understreker at dette kun gjelder en begrenset gruppe. Men en del menn opptrer som religionspoliti overfor muslimske jenter som går vestlig kledd, fordi de frykter at deres døtre skal gjøre det samme.
- Selv fremmede jenter de ikke kjenner, forsøker mennene å kontrollere. Kontrollen brer om seg, men på Grønland har det utviklet seg en aksept for den, sier Raja.
Strengere
Den somaliske forfatteren Amal Aden mener det er skremmende at den sosiale kontrollen er blitt mye strengere etter at hun flyttet fra Grønland for åtte år siden. Hun forteller om unge jenter som blir tatt på brystene og kløpet i rumpa av menn som hevder at det er jentenes egen skyld fordi de ikke dekker seg til.
- Dette rammer kvinner og jenter som i disse mennenes øyne går lettkledd, nesten nakne, når de går i olabukser og vestlige klær.
Mistet illusjonene
En stylet BMW med dunkende stereobass ruller langsomt opp på siden av Michael Hartmann. Vinduet på førersiden glir ned. To unge pakistanske menn lener seg mot ham og roper: «Jævla homo! Mora di er ei hore!»
Bergenseren er bare et kvartal unna sitt eget hjem og kjenner raseriet koke. Enda en skyllebøtte fra fremmede som er provosert av at han er den han er.
Han flyttet til Grønland nettopp for å oppleve det kulturelle mangfoldet og den åpne storbyen. Etter fem år er den glødende antirasisten desillusjonert. Han er blitt redd for å bli banket opp og merker at noen helst vil ha ham ut av strøket. Hjemme i leiligheten et steinkast unna Oslos største moské spør han seg om dette er takken for at han alltid har engasjert seg på innvandrernes side.
- Jeg kom hit veldig naiv. Nå føler jeg at jeg går flere tiår tilbake i tid når jeg forlater denne leiligheten. Etter at resten av Norges befolkning gradvis har akseptert homofile, kommer en minoritet, som selv krever å bli forstått og godtatt, og viser en slik forakt.
Men Hartmann nekter å la seg fortrenge fra en bydel som egentlig har alt: –Vi kan ikke gi opp mangfoldet. Egentlig burde vi som minoriteter stått sammen og hjulpet hverandre."

Så har vi modige Iqra Mahboob (18) som skrev et flott innlegg i Aftenposten 6.januar: Det brenner i våre moskeer. Og brannen er forårsaket av ingen andre enn oss selv.
Litt fra teksten: «Slutt å late som at ekstremisme ikke finnes blant oss. Det foregår ikke bare i Syria eller Afghanistan – det foregår blant våre landsmenn.
Det er på tide at vi tar et oppgjør.»

Jeg kunne tenke meg å spørre til slutt:
Er det noen her som kunne tenke seg å sende de unge døtrene sine ut på en kveldstur på Grønland i Oslo?
Noen og enhver bør vel egentlig ta seg en studietur dit, kanskje.
Eller til en del av de andre stedene i Europa, der man ved selvsyn og selvopplevelse kan sjekke hvordan det står til, der hvor islamideologien har overtatt som lover og regler for mange av de som bor der.

Ja, så vidt jeg vet har vi fremdeles ytringsfrihet.
:)

Immigrasjon er immigrasjon, uansett hvem det handler om.
Og det er vel ingen hemmelighet at mange lever i fattigdom i den muslimske verden.

For meg handler dette om å ta opp innholdet i ei bok.
Jada, ei islamkritisk bok.
Ei viktig bok faktisk, i en tid der dette er et viktig tema å ta opp og diskutere.
Samfunnskritikk har da alltid hatt mye å gjøre med bøker, forfattere, skribenter og i alle slags diskusjonsforum opp gjennom tidene. Og når det gjelder temaet islam så er det mange artikler, kronikker og bøker som etter hvert har blitt skrevet om dette temaet. Til og med mange muslimer og ex-muslimer står fram og er med i den offentlige debatten.

Kan hende gjør det veldig vondt for enkelte å ta denne debatten?
Men, islamkritisk propaganda???
Hva du nå mener med den påstanden?

Hvis man ikke er interessert i temaet islam, samfunnskritikk og samfunnsdebatt, kan man jo bare gå til andre bøker og andre diskusjoner, der man finner ting man heller har lyst til å diskutere?
Det rare er at så mange har kommet med sterke motangrep på denne ene boka, og alle sammen har ikke en gang lest boka, og vil heller ikke lese den, etter hva jeg har forstått.

Hvem er det egentlig her på bokelskere som skal bestemme hva som er "stuerent" å diskutere av alle bøkene som finnes der ute?
Det må man vel ha lov til å spørre om?

Jeg undrer meg litt over alle angrepene på ei bok som er såpass aktuell i den tida vi nå lever i ...

Har jeg brukt ordet naivitet noen steder?
Skal man tie debatten om islam ihjel? Skal man kneble islamkritikerne?
Vil det hjelpe på problemene vi har i verden i dag?
Så vidt jeg vet har vi fremdeles ytringsfrihet i Norge.
Her er forøvrig et meget godt innlegg i islamdebatten, i Aftenposten 6.januar i år, fra ei ung og meget klok jente som selv er muslim:
Det brenner i våre moskeer. Og brannen er forårsaket av ingen andre enn oss selv.
Iqra Mahboob (18)
For noen dager siden leste jeg en status av en gammel bekjent av meg.

Den var rettet mot Hege Storhaug og ytret følgende:

«Det du gjør er først å si at du vil understreke at det finnes fredelige muslimer òg ekstreme. Senere begynner du å fortelle hvordan religionen islam i moskeer og generelt legger grunnlaget for ekstremisme? Hva med oss fredelige, Storhaug? Ekstremister blir ikke til ved moskeer (...)»

Ikke sant at ingen blir radikalisert
Jeg beklager, men hva? Ikke alle ekstremister blir til i moskeer, men man kan ikke gå rundt og si at ingen blir det.
Da jeg var yngre skulle liksom moskeene hjelpe meg med å få mer kunnskap om religionen min, og det fikk jeg.

Jeg lærte at om en jente snakker med gutter, er det en synd.

Jeg ble kritisert hvis neglene mine var litt for lange, og jeg ble skamklippet hvis alle bønnene ikke var lest.

Vantro skulle sees ned på, og de hadde ikke lov til å være mine venner.
Slike ting ble jeg fortalt av imamer, som liksom skal være viktige forbilder for oss unge.

Dette er noe mange erfarer, og jeg har vært en av de heldige, jeg også.

Jeg ble ikke en ekstremist og har holdt på mine verdier om likestilling, kjærlighet, brorskap og frihet.

Alle er ikke fredelige
Selvfølgelig skal jeg ikke generalisere, og det er heller ikke intensjonen min, fordi jeg er sikker på at det finnes en god del muslimer som tenker mye likt som meg.

Det finnes både fredelige og ekstreme. Legg merke til ordet både.

Jeg skjønner ikke hvorfor det er noe vi legger skjul på?

Det finnes grobunn for ekstremisme i alle religioner og alle trossamfunn.

Men med tanke på ekstremisme innenfor islam, så påstår jeg at det aller meste av det vi hører om på nyhetene nå til dags, er forårsaket av oss muslimer.

Ulike typer ekstremisme
Det finnes voldelig ekstremisme og «vanlig» ekstremisme.

Voldelige tyr til vold for å nå gjennom, mens «vanlige» ekstremister ikke tyr til vold, men har kanskje ikke noe imot at andre gjør det.

Nå ser det ikke ut som mange nordmenn klarer å takle dette skillet, men kjære muslimer: Det kan hende de kaller dere for ekstremister i betydningen ikke-voldelig, men likevel ekstremist.

Føler du deg truffet, er det kanskje på tide å gjøre noen forandringer.

Slutt med å fortelle datteren din at hun ikke har lov til å snakke med gutter og slutt med bare å be for muslimer, fordi alle andre er mindre verdt.

Slutt med å ødelegge demokratiet og slutt med å kritisere kristne, jøder og andre grupper.

For, tro meg: Ikke alle vil deg noe vondt.

Slutt å være feige!
For det brenner i våre moskeer.

Det er jammen meg på tide at vi tar saken i våre egne hender, istedenfor å skrive på Facebook at vi tar avstand fra terrorangrepene og ikke er som dem.

Det redder ikke meg, og det redder ikke verden.

Slutt å være så feig, og slutt å feie problemene under teppet.

Slutt å late som at ekstremisme ikke finnes blant oss. Det foregår ikke bare i Syria eller Afghanistan – det foregår blant våre landsmenn.

Det er på tide at vi tar et oppgjør.

Har du hørt om Immigration, World Poverty and Gumballs?
Det viser med all tydelighet hvor lite hensiktsmessig det er å ta inn immigranter i haugevis fra fattige områder i verden. For det første er det aldri de aller mest fattige som kommer seg ut fra den situasjonen de lever i. De aller fattigste kommer seg aldri noen steder.
For det andre er det disse som kommer som immigranter, som faktisk har ressurser, og som burde bli i sitt eget land og hjelpe landet sitt til å bli et bedre sted å være i.
Selv om vi skulle ta inn flere millioner hvert år, så er fødselsoverskuddet i disse områdene så stort at det nytter lite, eller rett og slett ingenting.

Se på videoen, så får du litt ide om hva det dreier seg om.
Lykke til.

Nettopp nyhetene som nå har kommet etter nyttårsaften er blant annet slikt som Hege Storhaug har prøvd å advare mot:
Helsinki på nyttårsaften: Uvanlig mange tilfeller av seksuell trakassering
Politiet Köln har mottatt over 90 anmeldelser fra kvinner som forteller at de ble utsatt for seksuelle overgrep i den tyske byen på nyttårsaften.

Torsdag melder det finske politiet om lignende hendelse i Helsinki, skriver AFP.

Politisjef Ilkka Koskimaki sier til nyhetsbyrået at de har mottatt rapporter om uvanlig mange tilfeller av seksuell trakassering på nyttårsaften.

Politiet var på forhånd blitt tipset om at grupper av asylsøkere gikk med planer om å sextrakassere kvinner, og var derfor godt forberedt.

• Dette er et helt nytt fenomen i Helsinki, sier Koskimaki til AFP.

Flere asylsøkere pågrepet
Sikkerhetsvaktere sier til politiet at det foregikk «omfattende sextrakassering» sentralt i byen, der 20,000 mennesker var samlet for å feire inngangen til det nye året.

Tre konkrete episoder skal ha funnet sted på sentralstasjonen i byen, der rundt 1000 hovedsakelig asylsøkere fra Irak var samlet. Tre asylsøkere ble pågrepet på stedet.

Kölns skrekknatt kan endre tysk flyktningdebatt
Saken om vold, overgrep og tyverier mot mange kvinner i flere byer nyttårsaften har utløst politisk debatt i landet. Et masseangrep i Köln preger særlig diskusjonen. Men først: Hva skjedde egentlig?

Overgrep og tyverier
Nyttårsaften var det svært mange mennesker på plassen ved hovedtogstasjonen i Köln. Fra en gruppe på rundt 1000 menn brøt det ut mindre grupper som omringet kvinner for å seksuelt antaste og stjele fra dem. Ifølge øyenvitner og ofre tydet gjerningsmennenes utseende på at de var av nordafrikansk og arabisk opphav. Hittil har minst 106 ofre levert anmeldelse, to for voldtekt. I Hamburg er det kommet inn 50 anmeldelser og i Düsseldorf 11.

Alice Munro skriver gode noveller, og hun har skrevet mange i løpet av sitt lange liv.
Something I've Been Meaning to Tell You ble første gang utgitt i 1974.
Novellene inneholder ofte historier med flere historier inni historiene, historier fulle av muligheter, drømmer og lengsler.
Historier med øyeblikksbilder, noen er preget av undertrykt tristhet, andre av mystikk og ettertenksom beklagelse.
Munro er en forteller som omfavner alt i livet - smerte, glede, små intriger, mangel på tilfredshet, sjøgang av håp, glede og bitterhet, og også menneskers iboende usikkerhet i dagliglivet.
Hun vet godt at folk snubler over oppfyllelsen av drømmer av og til, men ikke i den formen de kanskje forventer. Man kan leve alle sine dager mens man prøver å avsløre en bevoktet hemmelighet, men som man aldri klarer å finne ut av. Og så var det noe du kanskje hadde tenkt å fortelle noen, men likevel aldri gjorde.