William Faulkner.
Ja, det foreligger tydeligvis flere versjoner av As I Lay Dying. Min utgave utgitt av Folio Books 2011 bygger på originalteksten fra 1930. Den har dessuten et sammendrag skrevet av William Gay. Det hjelper leseren både med å identifisere karakterene og forstå noe av handlingen. Denne utgaven burde kanskje hatt sin egen oppføring?
William Faulkner.
I USA er Faulkner mye lest, ikke minst fordi han står på utallige pensumlister. As I Lie Dying er min tredje bok av ham. Hans siste bok The Reivers var jevnt god og underholdende, men The Sound and the Fury (Larmen og vreden) virket som en kraftsalve som fortsatt sitter i meg flere år etter. Også her er innledningen en bøyg å komme gjennom, men resten av historien flyter bra, selv om det dreier seg om et intenst familieoppgjør og -tragedie på Strindberg-nivå.
Snedig, overraskende, krevende.
Faulkner på originalspråket er krevende, en skikkelig bøyg å komme seg gjennom. Hver av de mange karakterene i denne sørstatsromanen fra 1930 har sin særegne stemme og grammatikk som ikke følger standardengelsk. Men handlingen er dramatisk nok der vi følger et gravfølges strevsomme reise med en avdød mor til kirkegården langt borte. Det viser seg etterhvert at flere av de sørgende har andre, personlige formål med reisen. Det gjør at de holder ut trass i strabasene. Slutten er både vittig og overraskende.
De tre første Ripley-bøkene er psykologiske thrillere som kan sterkt anbefales. Den fjerde var lite spennende; den siste har jeg ikke lest.
… when I was young I believed death to be a phenomenon of the body; now I know it to be merely a function of the mind—and that of the minds of the ones who suffer the bereavement.
Wow! Duras gjør denne fortellingen om en mors drømmer og nederlag til et fortettet og realistisk drama. Rammen tilhører fortiden, den franske kolonitiden på 1930-tallet i dagens Kambodsja, men spenningen mellom den navnløse moren og hennes to halvvoksne barn, Suzanne og Joseph, oppleves som tidløs aktuell. Forfatteren viser dessuten ingen nostalgi for koloniprosjektet, flere år før Frankrike trakk seg ut av Indokina i 1954. Den lokale befolkningen opptrer i bakgrunnen, men deres slit og fattigdom får vi likevel et tydelig inntrykk av.
Overraskende derimot er at det tok et norsk forlag 49 år å sørge for en oversettelse av denne svært gode romanen.
Å! Folk som Dem vet ikke hva håp er, de ville ikke en gang vite hva de skulle gjøre med det, de har bare ambisjoner og de vil aldri mislykkes.
Grundig anmeldelse, takk skal du ha. Selv vil jeg anbefale en annen historiker, forfatteren av The Reformation: Diarmaid MacCulloch. Han skriver bredt og tilgjengelig om reformasjonen og dens følger for hele Europa.
— Hele mitt liv har jeg lett etter den unge franske kvinnen på 18 år, dette idealet. Det er en fantastisk alder, 18 år. Man kan forme dem og skape skjønne små dukker.
De kunne ikke være sinte på henne lenger. Hun hadde hatt en grenseløs kjærlighet til livet, og det var hennes utrettelige, uhelbredelige håp som hadde gjort henne til det hun var nå, en kvinne som selv håpet hadde gjort desperat.
Forfatteren er fast skribent i bladet Samler- og antikkbørsen, som inneholder mye om snurrepiperier, men også om seriøs kunst og design. Denne boka skiller seg fra bladet ved å være en håndbok over det beste av norsk møbel- og kunsthåndverk med vekt på 1900~tallet. Linder gir god plass til dragestilen som var populær før 1914, men mest oppmerksomhet får likevel moderne designere, deres verksteder og firmaer som Bruksbo.
I likhet med andre kunstbøker ligger vekten her på fotografiene. I dag synes dansk design å dominere markedet, men det er ingen tvil om at også nordmenn har laget mange designprodukter av høy kvalitet med status som klassikere.
Begge deler gjelder i denne boka som i det vesentlige strekker seg fra fortellerens sene tenåringstid 1959~65. Første del er sterkt faktabasert, nesten leksikalsk i utformingen. Siden det ikke finnes noen tradisjonell fortellerstemme, legges faktaopplysningene i munnen på de enkelte karakterene. Vi får vite mye om Oslo i 1959, Oslo katedralskole 1960-63, hvilke filmer - gjerne med Marilyn Monroe (!) - og teaterstykker som var aktuelle og hvilke bøker som hovedpersonen Nils og hans venner leser. Dette er interessant - og for min del lett gjenkjennelig - men samtidig grunnlag for nokså stive dialoger.
Litt overraskende er likevel vekten på datidens mediesamfunn, spesielt aviser, men også prøvesendinger i TV som Norge innførte svært seint i forhold til andre land. Særlig kom Cuba-krisen høsten 1962 til å få stor psykologisk innvirkning på flere av karakterene med sin trussel om utløsning av en atomkrig mellom øst- og vestblokken.
Kjærestepar
Midtdelen handler om kjæresteforholdene som vennene Nils og Zacharias (Zakke) innleder med venninneparet Nora og Ester. Merkelig nok utvikler disse forholdene seg helt parallelt med sine opp- og nedturer. På sett og vis fungerer Zakke og Ester i relasjon til Nils som dr. Watson til Sherlock Holmes. Forholdet til Nora setter så dype spor at hovedpersonen etter en tid søker psykologisk hjelp på kjente Nic. Waals institutt.
Sluttdelen avrundes med omtale av studietiden på Blindern og forsøk på å gi svar på løse tråder fra tidligere kapitler, inkludert en original løsning på øksedrapene der den virkelige Per Liland ble utsatt for justismord.
Romanen uttrykker gjennom sin skiftende stil at våre liv ikke følger en strengt lineær form, og at opplevelser fra tenårene kan prege oss resten av livet. Litt sært likevel å lese som fiksjon om en rad faktiske hendelser som både «Nils» og leseren selv har vært med på i ungdomstida.
Ja. Men du veit, stundom kjennes det som om enkelte erfaringer du gjør som tenåring, kan komme til å bestemme retningen for resten av livet ditt.
Så nylig spillefilmen om Capote der forfatteren blir anklaget for å ha utnyttet de tiltaltes tillit til ham under skrivingen av «Med kaldt blod.»
Et tornekratt med villroseduft.
Sånn kan det enkelte ganger føles å ha fast følge.
På denne tida leser jeg to vidt forskjellige romaner: Tarjei Vesaas’ Fuglane og Fjodor Dostojevskijs Raskolnikov. Gjennom flere dager veksler jeg mellom å føle meg som en sosialt hjelpeløs tust i det indre av Telemark og en febersjuk fattigstudent, drømmer og øksemorder i tsartidas St. Petersburg.
Borchgrevink gjør et dristig forsøk på å komme inn under huden på Putin som menneske og statsleder. Samtidig får vi en oversikt over Russlands utvikling politisk, økonomisk og sosialt siden oppløsningen av Sovjetunionen. Alt i alt et skremmende bilde av et land som er blitt mer og mer autoritært og preget av vedvarende kriger.
Vertikalstaten og aikido
Boka dekker en begivenhetsrik periode hvor utviklingen kunne ha tatt flere veier, men hvor samfunnet etterhvert preges av Putins vertikalstat der det riktignok finnes domstoler, valgte forsamlinger og frivillige organisasjoner som i navnet er uavhengige, men praksis er underlagt presidentens kontroll.
Putins metode for å sikre seg makt mener forfatteren bygger på den japanske kampsporten aikido der det grunnleggende prinsippet er «å vende angriperens kraft mot ham selv» ifølge Wikipedia. For personer som har stått opp mot Putin, har det gjerne kostet dem livet, fangenskap eller ført til en tilværelse i eksil.
Disse overordnete begrepene bidrar til å holde teksten samlet og leseverdig. Med sin tilknytning til den norske Helsingforskomiteen har Borchgrevink et spesielt godt ståsted for å skrive denne grundige og velskrevne boka. Den gir et godt utgangspunkt for å begripe Putins angrep på Ukraina.
Tilsvarende er RTs mål, ikke nødvendigvis å få folk til å tro på «Russlands versjon», men kanskje like mye å få folk til ikke å tro på noen ting. […] hvor det å tro på fakta og sannhet er naivt og illusorisk.
«Neste stopp Nord-Korea,» kommenterte en anonym russisk nettprofil [2022 etter Russlands uttreden av Europarådet.]
Putin hadde samlet Russland med hjelp av intelligens, tålmodighet, fleksibilitet og flaks [2012].