Jeg snevrer meg inn, jeg konsentrerer meg. Det er viktig med grenser for ikke å gå seg vill i kaoset. (…) Jeg trener på å bli ubrytelig, jeg trenger å forsikre meg om at jeg er det.
… Jeg kan takke ved å anerkjenne,
jeg kan takke ved å stikke hull på stillheten,
jeg kan takke ved å skrive.
Men eg har kjent
slekters gang gripe
meg rundt handledda.
Har tenkt: La dette
joletreverset vere over, så eg
kan få hendene mine tilbake.
Det er sorgen som arbeider med meg
Jeg skal passe til en verden som er mindre
Å fortsette å snakke ville gjøre meg bitter. Jeg hadde snakket nok, og for å bli helt ferdig med det som hadde vært, danset jeg.
Jeg eksisterer, det er alt, og jeg finner det kvalmende.
Det finnes bøker som blir søstre,
dikt som holder meg i hånden,
hvisker mellom arkene,
roper fra badet,
løper i trappa.
Det eneste jeg vil nå, er å rette det opp igjen. Men om jeg går inn til henne og prøver å forklare, vil hun bare stikke fingrene i ørene, også sin krenkelse vil hun ha i fred. Så det jeg kommer til å gjøre, er å finne fram hammer og slike små stifter som man fester ledninger med, og montere den lampen som jeg i flere måneder har lovet å henge opp i taket på rommet hennes.