Bokelskere.no

Vi satt så tett sammen på t-banen
at en politimann kom bort til oss,
tok frem batongen,
plasserte den under haken sin som en fiolin
& lot som om han spilte en serenade for oss.
Det var det året vi elsket hverandre så høyt
at han kunne ha arrestert oss for det.

'Next time, instead of swimming we should play badminton somewhere,' Next time, we should go to Paris. Next time, we should go to the moon. He was a dreamer. But there are worse things, Fatou thought, than being a dreamer.

she was not then a member of that church, or of any church except the one in her heart.

It is our choices, Harry, that show what we truly are, far more than our abilities.

It does not do to dwell on dreams and forget to live, remember that.

He hurried to his car and set off home, hoping he was imagining things, which he had never hoped before, because he didn't approve of imagination.

Det er ikke enten eller. Mars mot Venus. Det er det menneskelige mot det umenneskelige. Det demokratiske mot det udemokratiske.

Kanskje jeg ikke ser verden sant.

Han hadde forventet nesten hva som helst, men ikke ingenting.

Han hentet likevel en avlagt slåbrok i tykk bomullsfrotté fra klesskapet, asurblå med tynne striper i oransje og kremgult, kastet den over seg som en løs kjole, noe betenkt, vel vitende om at en slåbrok alltid fikk føttene til å tasse istedenfor å gå.

Jan Solheim kunne leve med rot. Hovedproblemet var at han hadde hjemmekontor. Han hadde lest Virginia Woolf, han visste at en mann trengte et eget rom for å skrive.

Hun kunne løfte en hel hest hvis hun ville. Og det ville hun.

Forsett: Bare lese litteratur som kurerer behovet for litteratur.

En bok er et forsøk på å bli et bedre menneske - eller den er ingenting.

Det er tvilerens forbannelse at alt må fortøyes til ord først for å være virkelig, og ordene skal helst knyttes til andre ord, som helst bør gå opp i hverandre, nærmest som et regnestykke, og først når man har en god og sammenhengende beskrivelse av tingene i verden, er man klar til å handle i den.

I det siste har jeg for øvrig vært et morgenmenneske uansett. Det veksler fra uke til uke hva slags menneske jeg er.

Jeg har bare én bok i meg, når alt kommer til alt. Den heter: «Hvordan jeg lærte å elske», og jeg håper å få skrive den igjen og igjen, med små variasjoner, til jeg dør.

Kanskje du aldri har villet skrive, men selv bli poesi...

Som barn leste jeg forresten en bok om reinkarnasjon. Det sto at i hvert liv skal man lære noe nytt. Jeg tenkte at i dette skal jeg lære tålmodighet.

For den som mangler fantasi, er døden en bagatell. Har man derimot fantasi, syns man det er litt for mye forlangt at man skal la seg drepe.