Dette var virkelig en sann fryd å lese. Mest fordi historien utspiller seg i en kultur som jeg finner både fascinerende og interessant. Vi følger de samme hovedkarakterene som har utviklet seg fra unge tenåringer til ungdom og til voksen. The Emperor of Nihon-Ja handler om ære, respekt og det å være modig og annerledes i en verden hvor samfunnet har klare klasseskiller. Det å våge å støtte underklassen står det stor respekt av og drar klare paralleller til dagens samfunnsklasser i mange land.
Renate Bakken som svar til somniferum :
13:25, 21. mars 2023 Diskusjon: Renate Bakken om The Man In the Black Suit 4 Dark Tales av Stephen King av Stephen King
Jeg kan forstå at noen av bøkene hans er litt for lange. Mine favoritter er Desperation Nevada og The Regulators. The Running Man hvor han skriver under pseudonymet Richard Bachmann er også veldig bra.
Gwendy har blitt voksen og nærmest glemt boksen og mannen som kom inn i hennes liv når hun var tenåring. I forbindelse med en kidnappingssak i hjembyen drar Gwendy hjem for å være med å etterforske og trekke i politiske strenger for å få løst saken så raskt som mulig.
Hemmeligheten om de genetiske eksperimentene på Mars har kommet ut og Jorden inntar Mars med sin overlegne militære styrke og politiske maktspill. Det er (selvfølgelig) opp til Jann Malbec å redde menneskene fra sin egen undergang. Noe hun har forsøkt å gjøre hele tiden. Mars blir inndelt i et maktspill mellom de invaderende styrkene fra jorden og vitenskapsteamene på Mars.
Det blir introdusert mye mer politikk i denne boken og det er jo ikke jeg så glad i, men våres heltinne holder fortsatt hodet kaldt og gjør det hun kan for å vinne kampen. Det er trist når menneskeheten ikke kan se forbi sin egen grådighet og idioti, men dessverre så er ikke den måten jordboerne oppfører seg på usannsynlig.
Stephen King er min favoritt forfatter, men han bør holde seg til romaner, ikke noveller. Den eneste novellen som gjorde inntrykk var den siste som heter: "That Feeling, You Can Only Say What it is in French" som handler om en kvinne som gjenopplever å reise på sin andre bryllupsreise med sin mann, men noe er litt merkelig, akkurat som at hun har opplevd alt før...
Denne boken har veldig mange tråder og det er litt vanskelig å klare å følge handlingen ettersom Lincoln Rhyme og hans team undersøker og etterforsker flere ledetråder i flere saker samtidig. Jeffery Deaver er flink på "plot twist", men i denne boken samlet han alle til slutten og det ble litt for mye av det gode for min del. Det var også en del politikk involvert (i bakgrunnen), som jeg ikke synes noe særlig om (men der er forsåvidt jeg og Lincoln Rhyme enige...) Kanskje er jeg litt lei av den stereotypiske karakteren Lincoln Rhyme nå, det ble repetert om igjen og om igjen i boken hvordan Lincoln ikke har noen følelser og bare evner å se og føle for bevismateriale. Den "unnskyldningen" begynner å bli for gammel nå..., men det er vel kanskje meningen da at han gjemmer seg bak en mur av arbeidet han gjør i en etterforskning og skal være så objektiv som mulig?!
Denne bokserien har tapt seg litt, det er mulig at det er jeg som har mistet litt interessen, men det er ikke så mye nytt som blir introdusert av forfatteren. Det er de samme fiendene og noen nye som er sterkere enn forventet.
Satt i en post-apokalyptisk verden hvor Scions er ærefryktet for de kan ikke dø. Men det er et lite problem, en Scion har forsvunnet og en gruppe helter blir sendt til frontlinjen for å finne igjen den forvunnede personen. Scions er mennesker i en stor rustning (nesten som Neon Genesis Evangelion). Det er (åpenbart) noe mer miskenksomt bak denne forsvinningen og det er opp til denne helte gruppen å finne ut hva det er som foregår.
Handlingen er satt i et post-apokalyptisk Europa hvor krig herjer og det er en interessant konflikt mellom Finner og resten av Skandinavia.
Denne boken er litt treg, i tillegg til at den er satt i et adelsmiljø som ikke er lett å relatere til, med mindre man har vært i denne kretsen tidligere, har en overnaturlig interesse av dette eller kjenner noen svært godt som har adelsblod. Boken er full av intriger, sjalusi, mistenksomheter, utroskap, romanse og vennskap. Synes at historien skulle ha utviklet seg litt raskere, men forstår at forfatteren ønsker å introdusere karakterene og hinte om hva som kommer. Hvis man ikke har tålmodighet for denne type historie så er det best å droppe denne boken.
En koselig bok om et gigantisk gjøkur i et hus på landet som har sluttet å fungere og en urmaker blir tilkalt for å fikse problemet. Det viser seg at det er mange komponenter som ikke er der de skal være, og hele familien blir innviklet i et klassisk mysterie som rommer ondskap og godhet i en balanse som må opprettholdes. Lett underholdning og minner om Neil Gaiman.
Hvordan kan jeg motstå en god historie med en ekte heltinne? Denne boken kan rivalisere med Stephen King i mysteri og spenning. Vi følger Jeffy Coltrane og hans datter Amity som blir gitt en byrde av et ansvar som kommer til å forandre deres eksistens for alltid. I utganspunktet så er ikke jeg så glad i tidsreiser, andre dimensjoner eller multivers, med mindre det faktisk gir mening...om det gir mening? Her får vi et annet perspektiv på multiverset. Faktisk så får vi flere perspektiver. Vi har også klassisk ondskap skapt av grådighet og urealistiske ambisjoner. Boken er veldig lett og lese og man blir virkelig engasjer i karakterene. God fornøyelse.
Neil Gaiman skriver (som vanlig) veldig bra. Dette føler jeg er en ganske unik fortelling fordi den handler om noe som jeg ikke har lest om tidligere. En liten gutt som blir etterlatt på en kirkegård og spøkelsene som bor der adopterer han. Hva kan vel gå galt? Det er en bok som er lett, lystig og underholdene for barn i alle aldre.
Vi følger den samme hovedpersonen i fortid og i nåtid. Fortellingen i seg selv er spennende nok, men jeg ble litt irritert over slutten. Forfatteren har mye subtekst og det er forsåvidt greit det, men skulle ønske det kom litt tydeligere frem hva konklusjonen med histoien egentlig var.
Denne boken har en merkelig begynnelse. Det virker som at den begynner med slutten, og slike historier er ikke helt etter min smak. Heldigvis misforstod jeg det og historien blir fortalt i kronologisk rekkefølge (til en viss grad). Jeg elsker grøsser historier som utspiller seg i gamle hus. Det er en virkelig klassiker. Det jeg ikke kan forstå er at menneskene som blir utsatt for slike hus ikke gir opp og flytter ut "før det er for sent". Det er vel også litt av det som gjør det mer realistisk, vi mennesker er håpløst håpefulle og til og med romantiske. "Tenk så fint dette huset vil bli når vi får pusset det opp..." Det er ikke noe galt med å drømme, men drømmer blir ofte til mareritt om man ikke klarer å se at å fikse det f¤%## huset er en umulig oppgave. Grunnen til at jeg likte godt denne boken er for at den har en god flyt fra litt ekkel til skummel og til slutt en liten tvist som jeg ikke så komme. Er det denne boken du skal lese denne Allehelgensaften?
Sist sett
