Møte med eit gammalt bilde av Marilyn Monroe

etter ho hadde si glanstid i tvilsomme filmar
etter ho blei funnen død
etter overdosen av søvnmiddel
etter eg nå er blitt vaksen:
herregud så vakker ho var!

eg brydde meg ikkje om henne dengong
eg skulle ha tørre syrlege gutejenter i den tid
det eg ser nå er det eg har mist:
Marilyn –
borte for alltid – etterlet seg einast sitt bilde
eit utilbedeleg bilde – ho hadde jo tømt det sjølv
ho blei det vakraste bilde
ho blei det varigaste bilde
fanga i bildet javel
men så fanga ho også bildet
så vakker var Marilyn Monroe

Forfatter: Einar Økland
Utgitt: Frå samlinga Gull-alder, Samlaget 1972

Rommet

Vi tror vi kjenner hverandre
Men plutselig og uforvarende
gjennom en dør på klem, får jeg se deg
slik du bare kjenner deg selv
Du sitter bakoverlent, sliten
med lukkede øyne, i ditt eget rom
Mens lyset siver ut av deg

Forfatter: Stein Mehren
Utgitt: Fra samlingen Ark, Aschehoug 2000

Barnet

Barnet
er inga gåte.

Barnet
er enkelt
som ei grankongle.

Gje det varme
og det opnar
alle sine frø.

Forfatter: Arne Ruset
Utgitt: Frå samlinga «Hjernebløming», Samlaget 1989

Hvem er det som venter

Hvem er det som venter på deg
uansett hva du har gjort
uansett hva du har sagt
Mykere enn du hadde tenkt
Bedre enn du kunne huske?

Puten din
i det slitte gamle trekket
Et eneste stort kinn
av omfavnelse

Forfatter: Gro Dahle
Utgitt: Fra samlingen «Regnværsgåter», Cappelen 1994.

Jeg vil eie dig

Jeg vil eie dig endnu en gang
før den skinsyke sol er ståt op;
jeg vil kryste din mund og din hånd,
jeg vil suge din dunhvite krop.

Der funkler en pil fra dit hår,
dine fletningers guldgule streng –
som en blankslepen klinge av sol
der når frem til en sovendes seng.

Se nu drysser vor morgen sit lys
som en guldregn i blomsternes fang!
Du er blomsten og jeg er din sol.
La mig eie dig endnu en gang!

Forfatter: Rolf Hiorth Schøyen
Utgitt: Fra samlingen «For din skyld», Gyldendalske boghandel, Nordisk forlag 1911

På stranden

Barnet springer på stranden
og plukker kulørte stener
og vraker en sten for en annen,
fordi det opriktig mener
at den det fant sist er den peneste
og glatteste og reneste!

Gamlingen rusler på stranden,
så kroket av oldingplager.
Han stanser ved barnet i sanden
og tenker på livets dager,
og tenker som så, at hver eneste
engang har vært den peneste.

Forfatter: Rudolf Nilsen
Utgitt: Fra samlingen «Hverdagen», Gyldendal 1929

Det må finnes letthet

Det må finnes letthet
vi ikke må bryte fra berg

stein med fugl i seg
et løfte om bro et sted

en vingespent vilje
barduner av glødetråd

en tyngde som ikke
krummer oss til støv

Forfatter: Cecilie Cottis Østreng
Utgitt: Fra samlingen «Om hvor langt det er til Ullern», Tiden norsk forlag, 2013.

Han gjekk i tog

Han gjekk i 17.mai-tog
og ropte hjelp.
Men sidan alle dei andre
ropte hurra
var det ingen som høyrde han.

Forfatter: Arne Ruset
Utgitt: Frå samlinga «Kunsten å stupe seg inn i ein by», Samlaget 1982

Langdrygt fra John Irving!

John Irving (f. 1942) er en forfatter som har fascinert lesere over hele verden i årtier. For mitt vedkommende begynte det med "Garps bok" tidlig på 1980-tallet, og det fortsatte med "Hotel New Hampshire", "Siderhusreglene" og "En bønn for Owen Meany". Joda, jeg hang fremdeles med da "Sirkusbarn" og "Enke for et år" kom på 1990-tallet, men da var det også klart for meg at noe av magien ved John Irvings bøker var på hell. Likevel leste jeg "I en og samme person", og den boka fikk meg faktisk til å få lyst til å lese John Irvings bøker igjen.

Den 27. januar i år var John Irving på Litteraturhuset i Oslo, og jeg kunne rett og slett ikke la muligheten til å treffe ham, gå fra meg. Jeg har også skrevet om dette arrangementet på bloggen min. (Linken peker til mitt blogginnlegg.) Under dette arrangementet fortalte Irving om bakgrunnen for "Mysterieavenyen". Skuffende nok kunne han ikke møte sine lesere etter arrangementet, slik vi er vant til at forfattere gjør når de er på Litteraturhuset ...

Handlingen i "Mysterieavenyen" er enkel nok. Det handler om Juan Diego som vokste opp i slummen i Mexico. Der var han et såkalt "søppelbarn", som levde av å samle og selge søppel. Senere ble han og søsteren Lupe plukket opp av jesuittene, og trent opp på et sirkus. Slik ble han en "himmelvandrer", dvs. en som gikk på line (uten sikkerhetsnett). Jesuittene fant ham interessant fordi han var et lesende søppelbarn. Lupe var tankeleser, men ute av stand til å kommunisere med omverdenen. Broren Juan Diego var hennes tolk. Moren livnærte seg som prostituert og var dessuten vaskedame. Begge møtte etter hvert en ublid skjebne.

Juan Diego ble bortadoptert til USA, og oppdratt av en transvestitt og en homofil mann. Han utdannet seg til lærer og ble senere forfatter. Han giftet seg aldri, og er i bokas åpningsscene en aldrende mann som ser tilbake på livet sitt. Han er avhengig av betablokkere. For å kunne fungere seksuelt må han ta Viagra, og akkurat dette - seksuallivet hans - har en nokså sentral plass i boka. En mor og en datter blir hans elskerinner, og vi får inngående kjennskap til det som skjer mellom laknene.

Underveis følger vi ham på en reise til Filippinene, via Manila og Hong Kong. Innimellom drømmer han, og ikke bare får han problemer med å skille drøm og virkelighet, men det får også vi lesere ...

"Mysterieavenyen" har absolutt sine gode øyeblikk, men mest av alt ble dette langdryg lesning. Jeg har ingenting imot tykke bøker og mye detaljer, men her ble det i meste laget. Detaljeringsnivået i dialogene mellom hovedpersonene ble så voldsomt at jeg til tider lurte på om jeg kom til å orke å høre lydboka ferdig. Lydboka er på mer enn 20 timer, bare for å ha nevnt det. Kyrre Haugen Bakke leser fantastisk - det står ikke på dét! Men boka er og blir for lang, og i perioder blir det hele rett og sett usigelig kjedelig. Jeg kjente også på at detaljeringsgraden på Juan Diegos seksualliv ikke klarte å engasjere meg, og at jeg ikke fant forvekslingen mellom betablokkere og Viagra særlig morsomt. Forfatteren gjør nemlig et stort poeng av akkurat dette - dvs. at Juan Diego tar feil medisiner til stadighet. Når det er sagt er rammen for historien spennende nok, men et strammere fortellergrep hadde gjort seg her! Kanskje handler det om at forlaget hans har vært tilbakeholden med å redigere boka, fordi den feterte forfatteren kunne bli fornærmet og velge et annet forlag i stedet? Ikke vet jeg. Uansett sitter jeg igjen med et inntrykk av en forfatter som enten snart burde gi seg, eller som burde lytte til noen velmente råd på veien. Og så er det vel noe der med at han uansett selger et tilstrekkelig antall bøker på sitt gode navn og rykte ... For meg ble dette for kjedelig! Og når jeg likevel kom gjennom boka, skyldes det at jeg hørte den siste halvdelen mens jeg sto og malte noen vegger i heimen. Da var det greit nok at det ble en del gjentakelser og treg fremdrift.

Dersom du er ihuga John Irving-fan, bør du sikkert får denne boka med deg. For meg tror jeg det holder å vende tilbake til Irvings tidligere bokutgivelser og lese disse om igjen. Akkurat dét tror jeg ville ha gitt meg mye mer!

Bare for å ha nevnt det: Det er ulike oppfatninger av denne boka! Blant de profesjonelle bokanmelderne får boka alt fra stryk til terningkast fem.

Stor novellekunst!

William Trevor (f. 1928) er en irsk forfatter, som fremfor alt er mest kjent for sine noveller. Samtidig må det understrekes at han også har skrevet mange romaner og skuespill. Han har bodd mesteparten av sitt liv i England, men han skriver visstnok alltid om Irland og irske forhold.

Trevor anses som en av Irlands viktigste nålevende forfattere, og han har skrevet en rekke prisbelønte romaner og novellesamlinger. Han regnes som en av novellekunstens store mestre, kan vi lese på bokas smussomslag. "Å jukse i canasta" er den første novellesamlingen hans som er oversatt til norsk. Fra før av er det bare romanen "Kjærlighet og sommer" som finnes på norsk.

"Å jukse i canasta" inneholder 12 noveller. Felles for samtlige av novellene er at de tilsynelatende beskriver hverdagens trivialiteter, men så er det likevel noe uventet som skjer ...

I "Sydamens barn" møter vi Cahal og faren som driver et bilverksted. En dag kommer det to fremmede, en mann og en kvinne, til verkstedet. De ønsker å få skyss ut til den hellige jomfru. Jomfruen skal visstnok kunne velsigne et ekteskap. Cahal kjører dem dit, og paret er henrykt. På vei tilbake kjører Cahal på noe ...

"Det var da, like etter at de hadde kjørt forbi de døde trærne, at barnet kom løpende. Hun kom ut av den blå hytta og løp mot bilen. Han hadde hørt om det før, barnet ved denne veien som løp ut mot bilene. Det hadde aldri skjedd med ham selv, han hadde ikke engang sett noe barn de gangene han hadde kjørt forbi, men det ble ofte nevnt. Han kjente dunket bare et sekund etter at frontlysene hadde fanget opp den hvite kjolen ved veggen og deretter den plutselige bevegelsen til barnet som kom løpende ut.

Cahal stoppet ikke. I speilet var veien blitt mørk igjen. Han så noe hvitt som lå der, men sa til seg selv at det var noe han hadde innbildt seg. I baksetet på Cortinaen fortsatte omfavnelsen ..." (side 16)

Noe av den samme uhyggen fortsetter i flere av novellene, toppet av den aller siste - "Folie á Deux" - der to gutter, Anthony og Wilby, dytter en luftmadrass til sjøs, vel vitende om at hunden Jericho, som ikke innser sine egne begrensninger, vil følge etter for å hente inn madrassen. Det klarer han ikke, og han drukner der ute i sjøen ... uten at det var bølger å snakke om i det hele tatt ... Hemmeligheten som de to vennene deler, preger dem for resten av livet.

"Gulfargen på luftmadrassen, som allerede var langt borte, ble utflytende på vannet, forsvant, dukket opp og forsvant så igjen, og bjeffingen tok til og ble til jamring ..." (side 212-213)

William Trevors noveller rører ved noe eksistensielt, noe som utfordrer det menneskelige i oss, som skiller oss fra dyrenes verden - eller rettere: som burde skille oss fra dyrenes verden ... Når vi tror oss usett og innbilder oss at vi kan slippe unna med det, følger det oss like inn i døden ... For hvem har vi å stå til ansvar for, om ikke andre enn oss selv?

Novellen "Fortrøstning" begynner slik:

"Hun var en vanskelig kvinne, hadde vært et viljesterkt barn, en humørsyk, trassig ungjente med hang til sinneutbrudd; strengheten og mistenksomheten kom senere. Folk visste ikke alltid hva de gjorde, likte hester å påpeke, nølte ikke med å si akkurat hva hun mente, noe hun oftest gjorde til broren, Bartholomew. Hun var førtito nå, han tre år yngre. Hun hadde aldri giftet seg, hadde aldri villet." (side 183)

Vi trekkes med fra første linje, der tonen i novellen er satt. Noen ganger er det skam og anger som er tematikken - andre ganger sorg og tilgivelse. Felles for samtlige noveller er at det er mellommenneskelige forhold som skildres og at det alltid er Irland som utgjør bakteppet. Selv om det er mye mollstemte følelser i novellene, vil jeg ikke trekke det så langt som å hevde at novellene av den grunn er dystre. Selv novellen "En ettermiddag" har på et vis noe vakkert over seg, selv om vi aner at en meget troskyldig jente er i ferd med å bli dratt inn i noe hun ikke helt skuer konsekvensene av.

I den rørende tittelnovellen møter vi Mallory og hans demente kone Julie, som han har lovet å spille kort med, "uansett hva som skjer". Og spille kort gjør de hver gang han besøker henne ...

"... for selv nå som hukommelsen var borte, litt mer for hver dag - barna var tatt fra henne, huset, blomsterbedene, eiendelene, klærne - var partiene i fellesstuen en virkelighet sykdommen fortsatt tillot. ... Han tok kongene og knektene, åtterne og tierne som falt på gulvet fra de fomlende fingrene hennes. Han la dem til den ene siden, det var ikke viktig hvor. Han jukset i canasta, og hun vant ..." (side 62)

William Trevors "Å jukse i canasta" er etter mitt skjønn stor novellekunst! Selv har jeg veldig sans for forfattere som legger vekt på den første setningen i en novelle - en setning som får oss til å få lyst til å lese videre med en eneste gang. Dessuten liker jeg noveller som har fyndige poeng. Her innfrir Trevor til fulle. Jeg opplever også at han beskriver persongalleriet på en svært troverdig og levende måte, skarpt observerende som han er.

Jeg anbefaler denne novellesamlingen varmt! Og jeg kan ikke skjønne annet enn at det må komme flere oversettelser av William Trevors bøker etter hvert!

En stor liten roman om et spesielt vennskap

John Steinbeck (f. 1902 d. 1968) er ansett som en av de ledende amerikanske forfattere i det 20. århundre. Han mottok Nobels litteraturpris i 1962 for sin «på en gång realistiska och fantasifulla berättarkonst, utmärkt av medkännande humor och social skarpsyn». (Kilde: Wikipedia)

I løpet av Steinbecks forfatterkarriere - det vil si fra debuten i 1929 og i noen år etter hans død - utkom det i alt 30 Steinbeck-bøker. "Of Mice and Men" utkom i 1937 - midt i de harde tredveårene. I denne perioden skrev Steinbeck også "Dagdrivergjengen" (1935) og "Vredens druer" (1939). "Perlen" (1947), "Øst for Eden" (1952) og "Alle tiders torsdag" (1954) kom senere (samtlige linker peker til mine tidligere blogginnlegg). Jeg har tidligere også omtalt kortromanen "Om mus og menn".

Bakteppet i romanen "Om mus og menn" er de harde tredveårene i USA. Etter børskrakket i 1929 måtte mange gå fra gård og grunn, og dette førte til at mange gårder ble slått sammen til større gårdsbruk. Gårdeierne var avhengige av innleid hjelp i forbindelse med innhøsting, og dette førte til at mange måtte reise fra gård til gård for å få arbeid. Løsarbeiderne hadde lav status og tjente så vidt nok til å overleve.

George og Lennie lever et omflakkende liv som løsarbeidere på ulike gårder i California. Det er høyst uvanlig at to voksne menn reiser sammen på denne måten, og George må alltid forklare hvorfor det har blitt slik. En gang avga han et løfte om å ta seg av Lennie, som er tilbakestående. "Om mus og menn" handler om deres helt spesielle vennskap.

" ... Jeg har ikke sagt han er noe hue. Det er han ikke. Men jeg sier han er en jævli god arbeidskar. Han kan lempe en balle på fire hundre pund." (side 28)

George er liten av vekst og egentlig nokså puslete, mens Lennie er stor og sterk. Han jobber for minst to mann. Slik sett kan man si at de utfyller hverandre. Hadde det ikke vært for at Lennie alltid roter seg opp i trøbbel, ville dette samholdet vært riktig så hyggelig ... Vi aner imidlertid at det er besværlig for George å farte rundt sammen med Lennie, fordi hvert opphold i en bygd ender med at de må flykte hals over hode på grunn av et eller annet Lennie har gjort.

Lennie har en forkjærlighet for alt som er mykt og godt å ta på. I første rekke handler dette om dyr med myk pels, men han er også glad i kjolestoff og jentehår. Og han klarer ikke alltid å dimensjonere kreftene sine, og dermed ender han som regel alltid med å ta livet av små mus, kaniner og hundevalper. Uten at det var meningen ... For han ville jo bare være god og snill.

Når det er vanskelig og de to er på flukt, holder George motet oppe i Lennie ved å snakke om den gården de en gang skal få seg. Og Lennie er opprømt ved tanken på at han da skal holde kaniner. Innerst inne drømmer George om en natt på et horehus, der han kan glemme alle sorger og ha det fint en liten stund. Dette kommer frem hver gang han er rasende på Lennie.

Nå har de flyktet fra Weed og har kommet til en ny gård hvor det er arbeid å få. En kveld betror George seg om Lennie til en av de andre arbeiderne på gården, Slim. Han forteller om bakgrunnen for flukten fra Weed ...

"Vel, han fikk se en jente i en rød kjole. Som den tosken han er, må han endelig røre ved alt han liker. Han vil bare røre ved det. Så tar han og rekker handa ut for å kjenne på denne røde kjolen, og jenta setter i et hyl, og dermed blir Lennie skremt og holder fast fordi det er det eneste han kan finne på å gjøre. Vel jenta hyler og skriker. Jeg var bare et lite støkke vekk, og jeg hørte all skrikinga, så jeg kommer løpendes, og da er Lennie blitt så redd at det eneste han kan tenke på å gjøre er bare å holde fast. Jeg måtte denge ham over hue med en gjerdestaur for å få ham til å sleppe. Han var så redd at det var umulig for ham å sleppe den kjolen. Og du vet hvor helvetes sterk han er." (side 47)

Oppasseren Krølle er en skikkelig drittsekk som bare er ute etter å demonstrere makt. Her gjelder nemlig hakkeordenen i sin fulle konsekvens. Den avmakten man føler oppover i systemet, tas til gangs igjen nedover i systemet. Krølle er nygift, og hans unge kone Candy er en ensom sjel som oppsøker gårdsarbeiderne i sin kjedsomhet. Hun har silkehår og en fin kjole, og en kveld forteller hun Lennie om at hun egentlig kunne ha vært skuespillerinne. De to er helt alene, og hun leker med ilden. Lenge før det skjer, skjønner vi hvordan dette kommer til å ende ... Ja, det skjønner vi egentlig helt fra den første tonen i romanen er satt.

Handlingen i "Om mus og menn" bærer sterkt preg av den tiden den ble til i. Steinbeck bodde selv i California i de harde tredveårene. Han opplevde hvordan desperate mennesker kom strømmende fra prærien, hvor de hadde mistet gård og grunn, for å få arbeid i det forgjettede California. Løsarbeiderne hadde lav status, og som regel hadde de bare det de sto og gikk i. Enten var du sterk, ved god helse og sto på i arbeidet, eller du bukket under. Og dersom de hvite løsarbeiderne hadde lav status, hadde de fargede det enda verre.

Hun snudde seg hånlig mot ham. "Hør her, nigger," sa hun. "Du vet hva jeg kan gjøre med deg hvis du åpner kjeften din?"

Kroken stirret på henne, Så satte han seg i køya igjen og lukket seg til.

Hun trengte innpå ham. "Du vet hva jeg kunne gjøre?"

Det var som om Kroken ble mindre, han trykket seg inn mot veggen. "Ja, ma´m Krølle."

"Ål reit, så hold deg på plassen din da, nigger. Jeg kunne få deg hengt opp i et tre så lett at det er´ke noe gøy engang."

Kroken hadde svunnet inn til ingenting. Det fantes ikke noe personlig i ham lenger, han var blitt borte, likesom --- det var ingenting igjen som kunne vekke verken medfølelse eller motvilje. Han sa: "Ja, ma´m Krølle," og stemmen hans var tonløs.

Steinbecks forkjærlighet for outsiderne preger også denne romanen, og med god psykologisk innsikt skildrer han det sosiale spillet mellom arbeiderne på gården, og ikke minst det spesielle forholdet mellom George og Lennie. Georges omsorg for Lennie er rørende skildret - helt til siste slutt. Nettopp slutten, som jeg ikke ønsker å røpe, har vært oppfattet som såvidt kontroversiell at romanens status har variert betydelig siden den kom ut. Jeg vil også anta at det ikke var så vanlig å skildre rasisme i litteraturen i 1930-årenes USA, slik Steinbeck gjorde det i denne romanen. Uansett hva man måtte mene - vi snakker tross alt om en Nobelprisvinner i litteratur! Dessuten er dette en av de 1001 bøkene man bør ha lest før man dør! Boka er nydelig skrevet. Det tidvis vulgære språket er en del av tidskoloritten, og hører derfor med.

Denne lille romanen er en liten perle som fortjener å bli gjenoppdaget av nye lesere!

Det er sommer

Det er sommer
sykkel og sommer
Hun sykler forbi
og hun sykler forbi

• Elsker han meg

spør hun treet
en ettermiddag i kløver og gress

• Ja sier treet

• Ja sier treet

Men treet kan ikke svare
for andre enn seg selv

Forfatter: Gro Dahle
Utgitt: Hentet fra samlingen «Linnea-pasjonen», Cappelen 1992

Pistol eller revolver

Ein skyt ikkje løver med pistol.
Ikkje med revolver heller.
Det trengst ei rifle.
Elefantar skyt ein med kanon.
Har ein to kanonar,
kan ein skyte ned månen.
Så skaffar eg meg to kanonar
gjennom eit postordrefirma
og sender månen til deg
som A-post
slik at du skal forstå
at eg enno tenkjer på deg
– så lenge etter.

Forfatter: Ragnar Hovland
Utgitt: Henta frå samlinga «Katten til Ivar Aasen møter hunden frå Baskerville», Samlaget 1996

Fedreland

Aaja, vi også elsker dette landet
med sot og skorstensrøk og gatestøv,
den trange sprekk imellom grå kaserner
hvor solen bare har en times frist.
Vi lenges vel iblandt mot noget annet:
en li med vind og sus og sang i løv,
en strand med hav og himmel, sol og stjerner,
en skog med kvaeduft fra bark og kvist.

Men dette er vårt land. Her har vi hjemme.
Og hvad vi drømmer kommer ingen ved.
Vi elsker gaten – ja vi elsker landet,
som vi befolker her så altfor tett.
Og alle andre drømme må vi gjemme
i dypet av vårt mørke sind et sted.
For den skal være fredløs og forbannet
som sviker gaten og sin ætt.

Forfatter: Rudolf Nilsen
Utgitt: Fra samlingen «På stengrunn», Andelsforlaget «Ny tid», 1925.

En helt eminent debutroman om Auschwitz og sjakk

Briten John Donoghue har jobbet innen psykisk helsevern i mer enn tyve år og har skrevet en rekke artikler om psykiske lidelser i medisinske tidsskrifter, kan vi lese på bokas smussomslag. "Urmakeren i Auschwitz" er hans debutroman.

"Alle vet at vinden i Auschwitz snakker sitt eget, eiendommelige språk. Den snakker ikke om verden utenfor, om sola som skinner på fjellene i horisonten eller snøen som daler lett over bygatene. Den snakker kun om det den er vitne til innenfor de strømførende piggtrådgjerdene som omgir leiren, om sult og savn, ensomheten midt i folkemassen som bor der, og om døden. Lyset fra buelampene skjærer gjennom mørket, fyller appellplassen med sitt kunstige skinn og maler skarpe skygger mellom gjerdestolpene rundt leiren. Leiren er sulten. Sulten er enda en fiende, allestedsnærværende, tung og gnagende, et rovgrisk tomrom i dypet av alles mager, som verken brødrasjonen om morgenen eller den tynne suppen midt på dagen kan stagge.

Utmattelsen er en annen fiende, men leiren kan aldri hvile. Alle må være konstant på vakt for ikke å bryte noen av reglene - uskrevne regler, umulige å lære seg, ubegripelige; regler som kan bli funnet opp der og da; regler hvis eneste formål er å øke mulighetene for elendighet ... " (side 5-6)

Dermed er stemningen satt. Vi befinner oss i Auschwitz og året er 1944. En av fangene heter Emil Clément. I sitt tidligere liv var han urmaker. Dessuten er han jøde. Dette er forbrytelsen som har ført ham dit. Han er skilt fra sin kone og sine to barn, og aner ikke om de fremdeles lever eller er døde. Det vil si ... han skjønner nokså raskt at barna må være døde, for barn har ingen bruk for her. Emil, som senere kun skal gå under navnet Urmakeren, har en venn i leiren, og det er Yves. De to deler seng, og samholdet gjør at de holder motet oppe. Dette er helt nødvendig for å kunne ha den minste sjanse til å overleve. Det at Emil kan reparere klokker og - skal det vise seg etter hvert - spille sjakk, skal bli både en glede og en svøpe ... Uansett fører dette til at han overlever Auschwitz. Men til hvilken pris?

Handlingen i boka veksler mellom 1944 og 1962. Emil befinner seg i Amsterdam i 1962, der han skal delta i et internasjonalt sjakkmesterskap. Siden han nylig har utgitt en bok om sine opplevelser fra Auschwitz, er han interessant av flere grunner enn kun sjakk. Han får derfor en del oppmerksomhet og blir intervjuet av pressen. Det som får mest oppmerksomhet er hans uttalelse om at ingen tysker som levde under krigen, kan fraskrive seg ansvar for det som skjedde i konsentrasjonsleirene. Han snakker om kollektiv skyld og at det ikke fantes en eneste god tysker.

Den første Emil skal møte under sjakkturneringen er Schweninger, en tysker med nazi-bakgrunn. Hvordan skal dette gå? Inn på banen kommer også en tidligere SS-offiser Meissner ... Han er nå katolsk prest. Presten Meissner skal snart dø og ønsker å gjøre opp for gamle synder. Når han forteller sin historie, er vi tilbake i 1944 igjen, og får vite hva som egentlig skjedde den gangen ...

Meissner startet en sjakk-klubb i Auschwitz i 1944. Det handlet om å høyne moralen blant dem som jobbet der, og om å få noe meningsfylt å bedrive tiden med. Tilfeldighetene førte til at Meissner fikk nyss i at Urmakeren var en habil sjakk-spiller. I begynnelsen nektet han å være med på å spille mot SS-folk. Han fryktet at dette kunne bli skjebnesvangert for ham, fordi det ville bli feil både om han tapte og om han vant. Etter sterkt press stilte han opp. At han vant over en tysker vekket oppsikt, og snart begynte ryktene å gå om at han var helt uslåelig. Dette harmonerte imidlertid dårlig med SS-folkenes oppfatning av tyskere som herrefolk og jødene som untermensch. Urmakeren ble enda mer betenkt på det hele. Kunsten å overleve i Auschwitz besto i å ikke gjøre seg bemerket, men forsvinne anonymt inn i rekkene. Å stikke seg frem og provosere herrefolket - det kunne fort bli farlig ...

I mellomtiden strømmet enda flere jøder til leiren. Hvordan skulle tyskerne klare å bli kvitt dem fort nok?

"Det foreligger planer om å sende mange flere jøder hit - langt flere enn vi vil ha bruk for i arbeidsleirene. Kapasiteten for spesialbehandling i Birkenau må øke betraktelig.

Mange flere jøder? spurte Bär. - Men jeg trodde vi nærmest hadde tømt Europa for dem.

Gruppenführeren ristet på hodet. - Ikke helt. Franskmennene har vært sene i avtrekket, og de danske jødene synes å ha forsvunnet over natten. Men disse nye som skal komme, er fra et annet sted.

Får vi vite hvorfra?

Ungarn. Ifølge Eichmann er det minst en million jøder der, og det er blitt bestemt at man skal hente dem ut før Horthy og resten av det feige pakket hans går over til russerne." (side 114-115)

For å presse Urmakeren til å spille sjakk, ble han lovet at han for hver gang han vant, skulle få redde livet på en jøde. Motstrebende gikk han med på dette, uten å overskue hva han satte i gang. I leiren varr det nemlig en som vil ham til livs. Hustek hadde sine egne planer. Dessuten ønsket en annen å overta kontrollen over hvems liv som eventuelt skulle reddes. Dette kunne nemlig han tjene på. Slik ble det et høyt spill om liv og død inne i leiren. Men uten Meissner var Urmakeren sjanseløs ... Og det er forholdet mellom de to resten av boka handler om.

Det er en ytterst fascinerende historie vi blir presentert for i "Urmakeren i Auschwitz". En historie som - uten at jeg skal røpe mer av handlingen - gir håp om at det i alle fall fantes én god tysker i Auschwitz under krigen ...

John Donoghue skriver utrolig godt, og ut fra det jeg kan bedømme har også oversetter Tiril Broch Aakre gjort jobben sin! Jeg har lest store mengder med Holocaust-litteratur og sett ikke helt få filmer om temaet, og for meg fremsto beskrivelsen av forholdene i konsentrasjonsleiren som så autentiske som det er mulig å få dem. Donoghue beskriver stanken, frykten, sulten og kulden så levende at jeg bokstavelig talt kjente dette på kroppen. Plottet han har bygget opp i romanen er intelligent og troverdig, og selv om jeg vet at dette er fiksjon, tenker jeg at det kunne ha skjedd.

Tiden har jobbet med Emil Cléments bitterhet. Like fullt er han overbevist om at det ikke fantes en god tysker under krigen. Det er forståelig, fordi han utelukkende ble møtt med et dyptfølt har overfor jødene. I boka kommer imidlertid flere nyanser frem. Indrejustisen blant de tyske fangevokterne var sterk, og det siste noen ønsket å ha heftende ved seg var å være "jøde-elsker". Det kunne i verste fall knekke karrieren. Meissner var imidlertid et slikt menneske som begynte å tvile på riktigheten av nazi-filosofien. Han som trodde at det å komme til Auschwitz etter å ha blitt skadet ved fronten, skulle bli enklere, skjønte fort at verre enn dette kunne det ikke bli. Det hadde faktisk vært bedre å være ved fronten og bli drept ...

"Forholdene i Auschwitz var uhyre fornedrende, likevel begynte både fanger og voktere å se på dem som normale. Det var som om vi hadde trådt inn i en annen verden, der sivilisasjonens regler var opphevet. Fangene var helt prisgitt dem som hadde en elelr annen form for autoritet. Man skulle kanskje tro at det ville resultere i solidaritet fangene imellom, men det var ikke tilfellet. Overlevelsesinstinktet var så sterkt at noen fanger ville stjele fra sine medfanger uten å tenke seg om et sekund. Og likevel ...

Og likevel? sa Schweninger oppfordrende.

Og likevel fantes det steder der den menneskelige ånd fortsatte å gløde. Det var derfor Gestapo var mannsterkt til stede - for å utslette alt håp før flammen fikk tak. Men de kunne aldri slukke gloen helt. Han løftet koppen opp til munnen, men satte den ned igjen uten å drikke. - Og jeg tror det er derfor herr Clément spilte sjakk i Auschwitz, fordi det for ham var en bekreftelse på hans menneskelighet." (side 136-137)

Denne boka grep meg dypt og intenst fra første stund, slik at jeg hadde problemer med å legge den fra meg. Selvsagt hadde det mye å si at jeg fikk sympati både for SS-offiseren Meissner og jøden Emil Clément. I tillegg betydde det mye for min interesse at boka er godt skrevet. Selv er jeg ikke spesielt interessert i sjakk, men det spilte en helt underordnet rolle. Slik det også gjorde da jeg i sin tid leste en av de beste bøkene jeg noen gang har lest; "Sjakknovelle" av den østeriske jøden Stefan Zweig ... Den engelske tittelen - dødens sjakk-klubb - beskriver kort og godt hva det hele handlet om, nemlig et spill om liv og død. Det er det gruoppvekkende ved det hele! Dermed ble ondskapen på et vis doblet.

Denne boka anbefaler jeg sterkt!

Vårjevndøgn

Mørket
har funnet
sin virkelige form
i trærnes kroner.
For ennu er det jordens natt.
Dagen stiger
bak det ruvende mørke.
To ord
skal prøves:
aksentuering
og jevndøgn.
En stund
har natten feste
i lysets rike.
Så viker mørket.
Himmelens ekvator,
ubønnhørlig som en knivsegg,
skiller lys og vinter.

Forfatter: Jan Jakob Tønseth
Utgitt: Hentet fra samlingen «Referanser», Gyldendal 1979

Veldig godt innlegg. Ja takk, begge deler sier nå jeg. Litteraturkritikeren og lesernes vurderinger utfyller hverandre. Men hvis jeg måtte velge mellom ett terningkast fra en anmelder og hundre leservurderinger, ville jeg ha valgt det siste.

Markedet bestemmer, men vi må huske på at bransjens bokråd også til en viss grad forhåndsbestemmer hva som skal stå på bestselgerlistene. I disse dager bestemmer bokhandlerkjedene hvilke bøker som skal stå mest synlig i de største stablene i butikkene til høsten.

Nå er nettsaken ute - kommer i papiravisa i morgen.
http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/Rohde_-folkets-dom-er-noen-raske-tastetrykk-unna--Kristin-Over-Rein-8434775.html

Takk for det! Flere har kastet seg på i debatten, og Rohde kommer med et nytt innlegg i dag: http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/Terningkast--Jeg-synes-publikum-har-krav-pa-a-vite-om-anmelderen-misliker-sjangeren-eller-utoveren--Hanne-Kristin-Rohde-8434335.html

Fikk akkurat svar fra Aftenposten om at de vil bruke debattinnlegget - kult!