Bokelskere.no

What a blessing it is to love books.

[T]he dullest book takes on a certain saving grace if read out of doors

Work she did not mind, or sacrifice of leisure, rest and comfort. But she hated having to stand up for herself when people treated her badly

I was [...] absurdly shy, and therefore often mistaken for a fool, which upset me deeply.

I had always been one of those quiet boys who preferred dreams to the rreal world.

What private things I tell you. I wouldn't if I were talking. [..] But writing is so different and so strange; at once so much more and so much less intimate.

... in my zeal to tell the whole truth, I put too much emphasis on my short-comings, thereby distorting it.

When I saw how she was incapable of voicing her true feelings, and how fear and envy contrived to suppress everything about her that was deep and strong, and beautiful – I saw myself.

For our lives were govorned by trival detailes. Indeed, trival details were what true life was made of.

No matter where I was, I failed to make my presence felt.

... our missed opportunities never leave us, and every time they come back to haunt us, we ache.

– Åssen har du det egentlig? spurte jeg.
– Egentlig? Gå'kke rundt med termometer i ræva, sa Gunnar.
– Nei. Klart ikke det. Ikke jeg heller.
– Men du har satsa på anarkistene?
– Jeg ha'kke satsa på noen.
– Neivel. Du satser liksom på deg sjøl?
– E'kke mye å satse på det heller, sa jeg.
– Akkurat. Du må velge, ikke sant? Velge side. Og hvis du trur at du kan la være å velge, da har'u allerede valgt feil side. Skjønner?
– Jeg holder fremdeles med Frigg, sa jeg.

– Slapp av! Hold ut! Hører dere meg?
– Hører du meg, Henry! brølte Gunnar. Jeg skal ha full overtid på dette her. Pluss tillegget!
– Jeg også, ropte jeg. Seb, ring advokaten vår!
– Det e'kke min feil!
Henry var nær et sammenbrudd. Gunnar reiste seg og stanga mot gitteret.
– Ånei? Når sjekka du denne heisen sist? 1937? Det er ditt ansvar!
– Dere er overvektige!
– Trekk det tilbake, Henry Jespersen! Ellers får'u hele foreninga på ryggen!

– Synger du ikke mer, gutt? spurte han.
– Jeg øver, sa jeg.
– Jeg hører jo ingenting!
– Jeg øver inni meg, forklarte jeg.
– Du må få det ut, gutt! Jensenius banka seg bløtt på brystet.
Og så kasta han seg ut i en kolossal tone, ansiktet hans blei dyprødt, tonen steig og steig, murpussen falt og alle dører blei slått på vidt gap. Men Jensenius sang til det ikke var en dur igjen, og det lukta øl og svette og karbonade i hele oppgangen.
– Du må få det ut, hviska han etterpå. Sann mine ord!

– Griseri! brølte Kers Pink og klasket stilboka i pulten. Tror du jeg er utdannet paleograf! Hva! Dødehavsrullene er lettere å tyde enn dette sølet!
– Hva er paleograf? spurte jeg.
– Nå tøyer du min tålmodighet, Kim, ropte han, nå tøyer du min tålmodighet lenger enn fornuftig er!
Jeg viste ham fingeren min. Han stirret forbløffet på den, holdt den opp i lyset. Hele klassen lente seg over pultene og stirra på fingeren min.
Kers Pink blei smørblid igjen.
– Hvorfor sa du ikke det med én gang, Kim!

– Hva betyr Paperback Writer? spurte Ola.
– Forfatter, sa jeg. En sånn som skriver pocketbøker.
Ola tenkte seg om.
– Kunne i hvert fall skrevet en bok om oss, sa han. En svær b-b-bok!

You looked at him - or at any rate John Ellery looked at him - and liked him because it's natural to like people who are obviously even shyer than yourself.

Hers was the real courage found only in the entierly terrified, who, terrified, yet see the thing, whatever it is, doggedly through.