Bokelskere.no

Dei såg seg sjølve i kvarandre. Elisabeth såg den knoklete Helge i seg sjølv. Han såg hennar nakne andlet. Som alle andre såg han at andletet hennar var nake same om ho kledde på seg vinterfrakk med høg krage, og skjerf, og sjal og øyrevarmarar, og sjølv om ho hadde skinnlue ned over augo, og hette med anorakk var ho nesten uanstendig naken. Men ikkje sårbart og forsvarslaust, tvert om. Det nakne andletet til Elisabeth Ormsund viste rå kraft, uansett kva ho brukte for å skjula det. Rå kraft og rå styrke. Den prøvde Helge Hidle med vekslande hell å sjå djupt i seg sjølv. Men han såg også at det var ein styrke det kunne vera vanskeleg å leva opp til.

Such is life, drama, and another meal.

A woman looks her best with a cat on her knees.

It was slushy under the buses, and although everybody was trying to be cordially hearty, and catch the Christmas spirit, you could see by their faces that nobody felt that much cordial inside them.

Everything, including the most unpropitious articles like tooth paste and purgatives, was labelled "Seasonable gifts" and "Christmas present"

Alle stader eg har vore, byar og tettstader eg har besøkt, er fulle av svarte flekkar. Fingeravtrykk, fotspor og skit. Eg har drege med meg sjukdommen inn i rørande møblerte heimar, med på familiebesøk og feriar. Det skitne og ekle har kravla inn i sofakrokar og gjestesengety, kor det ikkje høyrer heime, kor det aldri var min rett å plassere det. Overalt eg snur meg, ser eg skabb, infeksjon, galle, ei gul åre gjennom menneske og minne. Eg er så lei meg.

Eg har ikkje lenger nokon alder, no er eg ein diagnose, storslått og sinnssjuk.

Sjølvsagt var eg ikkje fri. Har aldri vore fri. Og eg forstod at eg aldri kan binde meg til noko som helst fordi eg alt er bunden.
– Slapp av, sa du berre. Og då måtte eg gråte.
– Eg forstår, kviskra du inn i øyret mitt.
Men kva, kva var det du forstod?

Ho ligg under lokket no. Det spelar inga rolle korleis eg såg ut. Som om ho treng eit minne av meg no. Alt ho har sett meg som, er borte. Det moderblikket finst ikkje. Eg finst ikkje lenger som barn av mor mi.

Nothing is so poigniant as the remembered kindness of those who have ceased to be kind.

...[T]he chief obstacle to human happiness was that its first necessities were irreconcilable opposites; to be free and not to be lonely.

I believe a week of steady drizzle in summer is enough to make the stoutest heart depressed.

Books have their idiosyncrasies as well as people, and will not show me their full beauties unless the place and time in which they are read suits them.

What a blessing it is to love books.

[T]he dullest book takes on a certain saving grace if read out of doors

Work she did not mind, or sacrifice of leisure, rest and comfort. But she hated having to stand up for herself when people treated her badly

I was [...] absurdly shy, and therefore often mistaken for a fool, which upset me deeply.

I had always been one of those quiet boys who preferred dreams to the rreal world.

What private things I tell you. I wouldn't if I were talking. [..] But writing is so different and so strange; at once so much more and so much less intimate.

... in my zeal to tell the whole truth, I put too much emphasis on my short-comings, thereby distorting it.