Bokelskere.no

Når noen ble tullerusk, glemsom eller vrang, het det åreforkalkning. Det var først senere man satte andre og fine navn på denne tilstanden, men samme hva man kaller det, er det en forsmak på døden, en øvelse i glemsel. Du er ikke engang alene hjemme, du er alene borte.

Jeg var en hjelpemann som trengte hjelp. Verre blir det imidlertid når engstelsen, som i bunn og grunn er triviell og noen ganger komisk, går over i angst. Da røyner det på. Det er opprustning. Våpnene blir farligere. Angsten har ingen formildende omstendigheter. Angsten er vanedannende som religion, men det er ingen å be til. Det eneste som hjalp, var å høre på Beatles-plater.

Barndom er oppskrytt. Jeg hadde selv nesten slitt meg ut på den, og kan med hånden på hjertet si at det var en plagsom periode. Jeg har sannsynligvis ennå ikke helt kommet over den.

Hva husker man når man glemmer seg selv? De andre.

På bordet lå barnet, svøpt i et håndkle. Jeg kunne ikke se forskjell på døde og levende lenger. Visste jeg ikke bedre, ville jeg trodd at hun sov. Jeg visste heller ikke hva vi kunne gjort annerledes. Jeg visste bare at kjærligheten ikke var nok, likevel var kjærligheten det eneste.

It is very clear in an empty room by night what sort of people have sat and talked and occupied themselves in it by day.

og eg tenkjer at det er få av dei som trur seg vera innanfor som er det, men mange av dei som er utanfor, dei er innanfor

Når Kai Våler våkner, noe som viser at han sovnet likevel, har han ikke bare glemt Gud, han har glemt seg selv også. Ingenting er herligere enn det. Et øyeblikk er han fullstendig fri mellom mørket og nulte time. Men så tenner han nattbordlampen og ser dødningsansiktet til Lyle Bettger på baksiden av Vill Vest, og med ett husker Kai hvem han er. Han er tyven. Det er som å få et slag i brystet. Han faller bakover i sengen igjen. Det gjør vondt i hele ham, i tankene hans også. Uansett hvor han vender seg, gjør det vondt. Det er snakk om sjelens mageknip. Han får lyst til å skrike, men lar være. I stedet blir han liggende helt stille. Han hører de vante lydene, skrittene, vannet som renner, komfyren, kjøleskapet, og ikke minst knitringen fra matpapiret. Vanligvis fyller disse lydene ham med ro, men nå gjør de bare vondt verre. Han er fredløs. Det er forutsigbarheten Kai Våler har ødelagt en gang for alle.

Det jeg imidlertid la mest merke til, var øynene, eller rettere sagt blikket, det var nemlig blikket hans jeg festet meg ved, det samlete inntrykk av Kai Våler, så å si, og det lovet ikke godt. Blikket hans var fylt til randen av en uro som kunne skremme fanden på flatmark, i det minste resepsjonisten på Hotell Løv, og samtidig var det akkurat som om det stod stille. La meg beskrive Kai Vålers blikk, eller la oss si hans personlighet, slik: et hjul som spant og spant på stedet hvil.

Jeg la meg tidlig, og om morgenene tvang jeg meg til å sove så lenge jeg klarte, i ren protest mot all travelheten utenfor vinduet mitt. Jeg gjorde de små dagligdagse gjøremålene til omfattende prosjekter, for slik å motvirke trangen til å dra ut i byen og gjøre all verdens sightseeing. En enkel dusj tok for eksempel godt over en time, jeg delte kroppen inn i små felt og vasket meg omhyggelig, nei rengjorde er vel mer riktig, jeg rengjorde hvert felt med arkeologens øye for detaljer og nøyaktighet, før jeg møysommelig flyttet meg videre til neste felt, helt til jeg hadde unnagjort hele kroppen og gikk inn på soverommet og la meg på sengen for å tørke forsiktig. Tannpussen var likedan, tann for tann med børste og vann, og om kveldene satt jeg pal og så på det lille fjernsynet som hang på veggen, uavhengig av hva de sendte. Så lenge bildene beveget seg, var jeg fornøyd.

There is something appalling in this warfare, silent, secret and unrelenting, that is waged by polite women with smiling faces and gentle manner, against one another.

Ingenting overtyder meg meir om Guds nærver enn fråveret av mine døde venner. Gud er mine døde venner.

Gud er alt som forsvinn.

God kunst er guddommeleg; god kunst er delaktig i det ubestemmelege, som er Gud, i det bestemmelege.

Utan døden ville Gud vere død.

Alt seier at Gud er. Ingenting seier at Gud finst.
Kvifor skal Gud finnast? Gud som er?

Å finnast er å vere borte frå Gud
for at Gud skal kunne vere og dermed for at alt skal kunne vere.

(i det bråe)

for når vi har sett
at det ikkje finst andre stader å gå
for når vi har sett at det ikkje finst andre stader å gå
det er då det er tid for å gå
då må ein berre gå, utan å gå
det er då vi kan gå
og då, slik skal det vere, må ein først
få sett kva som ikkje finst
og så må ein gå mot stader som ikkje finst
stader som likevel finst og som liknar på kjærleik
for det verkelege kan likne på kjærleik
og når vi går mot det andre
er det sames forskyvingar alltid i det andre
og det liknar, så brått, vår kjærleik
som ikkje finst
(men som då, i det bråe, likevel finst)

(båten)

denne kvelden, om hausten
då alt enno kan forandrast: er det trygt på havet
Blir vinden for sterk
Blir bølgjene for store
Vil båten halde
i det vêret som må komme
Båten er av tre
Bølgjer er bølgjer
men båten så vakker blant bølgjer
Båten er under bølgjer i ei stadig svartare rørsle, i kulden
som ein berre kan ta på eit stykke dag, natt og stilt
i det svarte eller kvite lyset
våre hjarte kan høyre

eller båten på land, i ei fjøre
der den opnar seg dag, natt mot den store opning

så vakker er båten i fjøra: ein gut kryp under
den kvelvde båten
og ser, gjennom hol, ein himmel regn
skyer regn, før endeleg ein dag, det raude er borte
i bølgjenes tolmod, så likt, kan ein tenkje, våre liv

og så ser eg mot Brage som står og ser på meg med hundeaugo sine og eg tenkjer at hundar dei skjønar så mykje, men dei kan ikkje seia noko om det, eller dei kan seia det med hundeaugo sine, og slik liknar dei på den gode kunsten, for han kan heller ikkje seia noko, ikkje i eigentleg tyding, han kan berre seia noko anna og teia om det han eigentleg vil seia, og slik er kunsten og trua og hundens tause skjønsemd som eitt og det same

... launching forth into a long and extremely bitter dissertation on the various ways persons of no intellectual conscience have of ill-treating books,

I will not go so far as to say that not to return books punctually is sinful, though deep down in my soul I think it is, but anyhow it is a symptom of moral slackness.

He was a gentle youth who loved quiet things, quiet places, placid people, kind dogs, books, canaries even, if they did not sing too loud.

...it’s a queer thing how 'fallen’ in the masculine means killed in the war, and in the feminine given over to a particular kind of vice...

...I have to laugh when people are pompous and absurd; my sense of the ridiculous is too strong for me.