Vil slette meldingen så snart André gir beskjed at medlemmet er slettet. :)
Fikk denne private meldingen idag fra en person som nok har prøvd seg flere ganger.
Hei Kjære,
Hvordan er du i dag? Dette er Balinda Samawa. Det er en glede for meg å kontakte deg gjennom dette mediet. Jeg har noe veldig viktig jeg ønsker å diskutere med deg. Jeg blir veldig glad hvis du kan svare meg gjennom min personlige e-postadresse (...............) for detaljer. Håper å høre fra deg snart. Gud velsigne deg, og har en vakker dag. Hilsen, prinsesse Balinda.
balindasamawa...........
Så sant, det var kloke ord. hehe det ene ordet førte til det neste. :)
Ja man kan være et godt menneske og være medmenneskelig selv når man er ateist. Det har mer med å være et godt vs "dårlig" type menneske. Er man omgitt av råtne "epler" så smitter det over (det beste eksemplet er narzistene i wwii, for selv om de var i flertall så var det unormalt samfunn). hehe kan nevne at min fars bestefar var ateist og hans tanter var medlem i prinsevennene og Johavas vitne. Så familien hadde alltid noe å diskutere.
Det er faktisk en utfordring for å bli et bedre menneske og medmenneske. Før jeg reiste til England så følte ikke jeg at jeg var kristen slik norske kristne var. Likte å feste å ha det gøy osv. Oppholdet fikk meg til å innse at jeg kunne være kristen uten å virke salig på noen måte. Møte med katolske nonner var utrolig interessant. De var seg selv med sine feil og mangler, men brukte kirken til bønn for andre og seg selv (be om tilgivelse). Bønn er også en fin ting å legge inn i sitt liv, mener ikke da bønner som man kan utenat og fremfører i full fart (mister da den ettertankefulle virkningen som når man ber fra hjerte). En kristen vil aldri føle seg alene for bønn er en samtale med Gud.
Det jeg legger i det - være seg selv, ta med de kristne verdiene inn i hverdagen. De 10 bud kan tas bokstavelig, men også abstrakt for i budene ligger det mange nivåer av budskap. Summen av de 10 bud er medmenneskelighet. Selv en kristen person vil ha både gode og dårlige sider som alle andre. Siden jeg bodde på et katolsk internat i England da jeg studerte der i 11/2 år så jeg at de katolske satte kirken i sentrum, mens vi setter samfunnet i sentrum og kirken på sidelinjen. Det var en tankevekker. En annen er å ha kontroll over ens tanker og det er ikke lett.
Iflg Per Lønning så er "personlig kristen" misvisende og ikke eksisterende. Man er enten kristen eller ikke, men man kan si at man er hverdagskristen.
Dette var faktisk meget godt sagt.
Det gjør ikke den som skriver regning i snøen heller, hehe
Jeg har sluttet å løfte pekefingeren.
Det er hull i lommene mine, og patentløsningene
er forsvunnet. Jeg er
en vekst på jorda, neppe viktigere
enn et tre f.eks. Treet
er det minst hovmodige jeg vet. Det
lukker løvet opp for full gjennomtrekk
og lar livet suse i seg. Min forstand
står med begge føttene plantet i lufta
og kan godt si at sånn er det og ikke sånn.
Men hva så?
Jeg tror ikke på det eneste riktige svaret. Verden
overkjører meg som alle andre uten å bremse,
hoppe av og hjelpe meg opp etterpå. Heller ikke
bommer livet på meg. Det treffer alltid blinken
og får skyttermerket i gull med lenke og vel så det.
Treffene svir, jeg er gjennomhullet på kryss og tvers.
Men andre har det verre. Jeg oppfanger
radiostøy fra galakser i mennesker jeg aldri har sett
og aldri får se. Lidelsens stumme språk
forstår jeg, men også latterens store bokstaver.
Innvollene mine har ører som en elefant. Fjernskriveren
i hjertet tikker ned meldinger utenfra. Jeg mottar
informasjoner fra alle hold
og har noen meninger jeg står fast ved.
Jeg vet ikke om jeg tør dø for dem,
men er ikke feigere enn folk flest, håper jeg.
Ikke flinkere heller. Så
spør du meg om veien, siterer jeg at
dette er min vei, hvor der din? Veien nemlig
fins ikke.
Og jeg har sluttet å løfte pekefingeren.
Ein fær setja Seglet so, som Vinden blæs.
Har nok noe med alder å gjøre:
Å ha vært her så lenge
at det andre
(det andre hva?)
skremmer.
Men hvorfor skremmer det
når jeg ikke husker det
og det kanskje var vakkert?
Et helt liv
har jeg brukt på å lære meg tingene her:
Dette er et bord.
Dette en stol.
Etterhvert er slikt
blitt selvfølgeligheter og alt jeg kjenner.
Likevel vet jeg
at det er benevnelser på noe annet:
At dette tålmodige bordet
som hånden min hviler på her og nå,
denne stolen,
fjellknausen der borte -
alt dette stille, tilsynelatende døde
kanskje er liv
midlertidig opphørt i den bevegelsens søvn
vi kaller materie.
Kvinna og Mann er myket like.
Mener du "koner" (rengjøringshjelp)?
Mot i brystet, vett i pannen, stål i ben og armer,
ryggen rak og blikket fritt, se det er bra.
Tåle slit og tåle sludd og tåle frost og varme,
slike gutter det vil gamle Norge ha.
Hold nu takten der, intet mudder her,
la dem se at vi er av det rette slag;
bare lek, ja, men av den skal fremtids krefter vokse,
derfor er det alvor i vår lek i dag.
Der hvor lien brattest stuper setter han utover,
gutten på de glatte ski så spruten står.
Jenten etter, fele ting hva slik en unge vover.
Du skal se en vakker dag hun gutten når.
Snø og is og vann, fjell og skog og strand,
der er nok en kan få prøve på.
Ski og skøyter, båt og hjul det er en lyst å bruke;
beste kunsten dog på egne ben å stå.
Øve, øve, jevnt og trutt tappert det er tingen,
alltid bedre, om og om og om igjen.
Født som mester, født som helt,
å nei det ble da ingen,
mot og kraft det vinnes litt og litt om senn.
Ta nå muntert i! Intet fuskeri!
Er da ikke vi mor Norges barn?
Vi skal lære, vi skal øve, vi skal krefter vinne,
krefter som kan holde ut en alvorstørn.
J. Nicolaisen
Dette diktet/sangen har jeg et slags forhold til. Når jeg litt deppa, kanskje fått litt krass tilbakemelding/konstruktiv tilbakemelding så synger/tenker jeg noen av linjene inni meg. Da føler jeg litt bedre etterpå.
Ruver høyt blant flere vil jeg si.
Å bli jagd av sin egen tristhets
utrøttelige blodhunder.
Jagd forbi trær
som bare står.
Jagd forbi hus som holder ettermiddag
med varm kaffe på kjøkkenet.
Jagd forbi servicemenn på bensinstasjonene
som sikkert prater bil med bileiere,
Og jagd forbi en gammel boms på hjørnet
som nok forlengst har gitt blaffen
og latt seg innhente av bikkjene.
Å bli jagd slik
midt i et liv som skriker om hjelp.
Så privat, nedverdigende
og vondt.
Onkelmysteriet, Lotte, Wille og onkelmysteriet (Ikke utkommet)
Lotte, som egentlig er døpt Bergljot, er ny på skolen. De andre synes hun er veldig underlig, og hun får ingen nye venner før hun blir kjent med Wille, en sjenert og ensom gutt som også er ny i klassen. Han bor på gården til onkelen sin mens mor er på sykehus. Lotte og Wille oppdager snart at det foregår mystiske ting, både på gården og i den lille byen like ved. Sammen begynner de å utforske mysteriet, og snart havner de i flere skumle og merkelige situasjoner. Lotte, Wille og onkelmysteriet er første bok i en planlagt serie. Bøkene vil være gjennomillustrerte kapittelbøker.
Utgitt på Piratforl.
Siden jeg ikke kan dette språket hva betyr det. hehe det ser iallefall flott ut!
Alt tenkt har jeg tenkt. Eller kanskje
er jeg alene og alt rundt meg
tenkt gjennom meg? Jeg ser
ansiktet ditt, hver lesbar linje i det.
Men kanskje er det en bedre leser enn jeg
som leser det.
Jeg leser ansiktet ditt, men kanskje
er det en annen som bruker meg
til å lese med?
Det er ikke mye
vondt eller godt jeg har tenkt
som ikke har vært brukt
til å tette virkeligheten med.
Jeg leser ansiktet ditt, men virkeligheten
lekker -
Jeg leseer ansiktet ditt
i en virkelighet fylt til randen
når den er tømt.