Og er det ikke tanken bak som teller, nei, det er det ikke, for hvordan skal noen kunne vite hva som er tanken bak, hvis den ikke kommer til syne?
Lars Saabye Christensen
Fem ganger i mitt liv
har NÅ vært NÅ.
Helst har det fra veisvingen forut
vinket meg bort til seg
for så,
når jeg endelig nådde dit,
å dukke opp igjen ved en ny sving. Alltid
med samme avstand mellom oss, en stadig
forflytning av utmålte, flate distanser.
Eller bak meg, gjerne litt trist
som en hårlokk i en aldri sprettet konvolutt,
en kalender uten tid,
begivenheter knapt registrert
fordi sinnet var snudd, en omvendt kikkert.
Slik svek vi hverandre fremover og bakover.
Men de fem gangene NÅ og jeg var sammen
husker jeg som verdensrom av fryd:
Noe som et vilt mørke forvandlet til lys.
Noe som fyrtårn for slokte skip.
Ein må vel vera kvit, um ein ikkje gjerer andre svarte.
vi av samme generasjon.
Med de samme ordene
for snart utviskede spor.
Vi har satt oss her
på den samme samleplassen,
trekkfugler som har gitt opp
på flukten mot sør.
Det er blitt kaldt, ødslig.
Flokken er borte,
men vi varmer oss på hverandre
med et avblomstret språk.
Til våren! sier vi.
Jaja, men det er langt dit.
Og hva grønt er
har vingene glemt.
Dei som ikkje semja, vinna ingen Siger.
Lenge har jeg trodd at dikt var innsikt,
en slags mikroskopering av ord. Og ja, når jeg skrev,
åpnet det seg forunderlig former for øynene mine,
fabelaktige sammenhenger: Alt som var skjult
myldret frem, beveget seg.
En ballett av gåter danser
med flimmerhår bølgende rundt kroppen,
og jeg innbilte meg at trinnene kunne tydes, tas med
ut i den virkeligheten jeg frøs i som en overvintrer.
Jeg skrev på kaféer, i jernbanekupéer, hjemme.
Og alltid denne fryden, følelsen av å se, forstå.
En ferd inn i ordene, i hjertets og hjernens geografi
hvor Godwanaland, Timbuktu og Nilens kilder
måtte nås og kartlegges på ny og på ny.
Og aldri med tanke på berømmelse eller rikdom,
bare dette djevelske imperativet: Reis! Reis!
Og gleden ved å være underveis, på samme tid
inn i seg selv og bort fra seg selv, alltid
hjemtur og flukt, ferdens
åpne og lukkede Janusansikt: Dør eller Død.
Men dikt er som snø.
Jeg har sett poeter på dødsleiet
lukke feberhendene sine rundt diktet
som om de tryglet det om hjelp.
En innsikt av hvit krystall
smeltet til tårer på teppet.
Og likevel:
Du som leser, må lese.
Du som dikter, må dikte
Døden er et annet sted, har et alfabet
av antimaterie og et ur uten klokkeslett og visere.
Alt vi kan
er å tro og lete, tyde og plukke opp
brukne pinner og spor lagt ut
for å hjelpe eller villede oss, vi vandringsmenn
i denne skogen av sammenfiltret skygge og lys
som er Livet.
Mange Herrar er liten Hugnad.
Som sagt har jeg ikke lest bøkene som tråden refererer til. Men er ikke pornografiske beskrivelser kjernen i disse bøkene?
Bruker er slettet
Husker da jeg leste Hendelser ved vann av Kerstin Ekman var det pornografiske beskrivelser. Det kom litt brått på så jeg hoppet der jeg satt. Ubehagelig, nedsettende og til dels useriøs er min mening om slike innslag i bøker. Har forfatter lite å bidra med for å få fortellingen til å gli? Må slike knep til for å selge bøkene sine? Boken var god og trengte ikke slike beskrivelser (det ble noe hopping under lesing da).
Useriøs bruker er slettet!
Takk! hehe jeg viste ikke at det var skrevet en definisjon på Wikipedia om dette fenomenet. Det hele er så dumt og gjennomsiktig til at norske biter på dette. Eller hva?
Takk for et godt innlegg. Selv har jeg ikke lest bøkene og det kommer jeg ikke til å gjøre. Er ikke dette kiosklitteratur? Nå har jeg som sagt ikke lest bøkene så jeg viste ikke om "forholdene" i boken. Når jeg nå har fått en pekepinne så fastholder jeg at jeg aldri vil lese disse bøkene. Men spørsmålet kommer jo: Hvorfor ønsker man å lese disse bøkene? Vurdere selv hva som står i dem? Er opplegget drømmen om den hvite ridder/dagdrøm i våken tilstand?
Må iallefall vite litt mer om data for å kunne sno seg rundt slik som her og sende meldinger på et annet språk enn sitt eget.
Hvor fikk du det fra (navnet assosierte sted, men ikke plass)?
En som het En
kom krypende opp fra vannet
da sola gikk ned
og la seg stille ved føttene mine.
Alle badegjester forsvant
med bager og baller i støvete biler.
Mørket senket seg, skyene samlet seg,
luften ble kjølig.
En som het En sa ikke noe,
men krummet seg inn mot meg.
Tunge regndråper sa
at jeg måtte ta
en som En
med meg hjem.
Forfatter: Annie Riis
Utgitt: Fra samlingen «En som het En», Aschehoug 2012
Måtte sjekke først om andre hadde laget en tråd om denne useriøse personens forsøk på opprette kontrakt. Når jeg limte inn teksten her så passet jeg på å fjerne e-mail adressen. Tror det er den samme personen som har prøvd seg ved flere anledninger.
Nei det gjorde ikke jeg heller, det ville være bortkastet. :)
Jeg har allerede fått 5-6 identiske meldinger. Irriterende!
Jeg har blitt bombardert av private meldinger fra samme person. Det er den samme teksten som går igjen.