Etter å ha tenkt litt. Voksne legger mye mer i lesestoffet enn barn gjør. Jeg vil si at barn hører det som blir lest (eller leser selv) og legger ikke mer i det.
Jeg synes at barnebøkene ikke skal redigeres. De var forsåvidt skrevet i sin tid, hvor vi i dag bruker andre ord og vendinger. Pippi var og er en fantasifigur som har gledet mange opp gjennom årene.
det er listen som er Norge
hehe hjernen trenger avlasting av og til!
Kort og godt Norge
Nå prøver jeg meg på en ny bok "Det som ble Norge". Har hatt lesesperre i en veldig lang tid. Deretter vil jeg følge min nye liste over bøker som tar for seg skapelsen av Norge.
Den unge Maria vandret
engang til Betlehem by
forteller den gamle legende
som alltid er like ny.
Det var ikke rom i herberget.
Men stallen var lun og varm.
Så fødte hun der sin sønn
støttet av Josefs arm.
Stjernesoler og vismenn.
Hyrder og englekor.
Hva tenkte den mørke Josef
som aldri mælte et ord?
Gjennomstrålet av himmelsk glans
lyste de hellige to.
Hva tenkte den mørke Josef
som bare var trofast og god?
Kanhende han svøpte sin kappe
litt bedre om barnet og moren.
Slik vernet han ordløs menneskets drøm,
den hellige Josef av jorden.
Fra Strofe med vinden (1958) av Inger Hagerup.
Det har jeg ikke fått med meg. Å gjendikte dikt er noe man gjør for å få den samme menig og rytme til diktet. Å gjendikte romaner/sakprosa el. lign. indikerer at man tar seg noen friheter fra den originale teksten. Når man oversetter så gjengir man meningen i teksten ned til minste detalj.
I diktet Døde foreldre opplever jeg foreldre som lever gjennom sine barn og kanskje uselvstendige personer. Eller er dominante/krevende som krever full oppmerksomhet fra sine barn. Slik leser jeg diktet akkurat nå.
Iflg Foreldres Kjærlighet er basert på normal foreldre/barn. Hvor minnene bevares lenge etter foreldrenes bortgang og blir brakt videre til neste generasjon.
Kanskje er jeg på villspor.
Han står ute på den grå trappa.
Ser mot månen som nett no grånar
bort i ei snøbye.
Første snøen som kvervlar over tunet.
Kvite korn som treffer andletet.
Eit kjølig streif over leppene.
Og han som berre står der
midt i ein forvilla juledraum.
Han som står der ør og ventar
ei som kanskje kjem.
Men berre kanskje…..
og det er mest det finaste no:
Å vera midt i ventings juledraum.
Ei uro gjennom kropp og tanke.
Eit stilt sus gjennom lufta.
Songen frå tallause snøfjom.
Månen grånar meir bort.
Han på trappa stirer opp og opp
til han vert dregen med
mot svimle høgder.
Det er som draum og kropp skil lag
der han står med eit kanskje,
drøymer og ventar.
Forfatter: Sigbjørn Heie
Utgitt: Henta frå «Juletre», Norsk barneblad
Ja her finner du perler på en snor. Det rare ved det er at vi leser og oppfatter sitatene, ordtakene forskjellig hver dag.
Venter man lenge nok så leges alt over hehe
hmmm vi lærer av våre egne feil ikke andres.
5
Vit treng han
som vidt om ferdast,
lett er livet heime.
Til spott vert han
som slett inkje kan
og kjem til kloke menn.
6
Stilt skal ein fara
med sjølvskryt
og varsamt syna sin vilje,
klok og stillsleg
skal ein koma til gards,
vitug han som er varsam,
for betre ven
vitjar deg aldri
enn mykje mannevit.
Forfatter: Frå Håvamål
This is why you wished to speak to me? To show me that they are cutting up apes? That is nothing new. Do they think that they can impale the soul of it on their knives? That if they cut deep enough they can extract its dreams, naked and writhing and screaming, from its head? Reason is a flawed tool at best, my brother.
Sjå sol over blakke enger!
Desember har også lys.
Det spelar på sprøe strenger.
Fortel om alle som frys.
Sjå trea står nakne, svarte
mot skarpskorne himmelblånen.
Då opnar strålar så bjarte
ein gullveg opp i mot månen.
Vi står her så små og stille
og spør etter viktige svar.
Veit ikkje kva vi ville.
Veit ikkje kva vi har.
Forfatter: Sigbjørn Heie
Utgitt: Henta frå «MelandJul, Meland mållag, 1996.
Ein grein står og ber og bognar
medan det snør og snør.
Så lite skal til
før ho brotnar,
når ho ber tungt nok fra før.
Ein drope i breddfylte staupet,
då flømer det over og flør.
Så ørende lite
skal det til
for det som er fullt frå før.
Jan-Magnus Bruheim, Frå Flo og fjøre, 1984
Eld treng han
som inn er komen
og er kald på knea.
Mat og klede
mannen treng
som ferdast har i fjell.
Vatn treng han
som kjem til kveldverd,
handkle og hjarteleg velkomst,
godhug og vensemd
han gjerne møter,
folk som kan tala og teia.
Utgitt: Henta frå «Edda-dikt», Band I, Cappelen Damm, 2013
Snøkjerringer
bøyer seg stille ned
Skrubber jordene hvite
Vaskebøttene med grå spurver
tømmer de
raskt i en busk
Forfatter: Torgeir Rebolledo Pedersen
Utgitt: Hentet fra samlingen «Gule sko. Gå med løvet», Oktober 1985