Bokelskere.no

De hyttene som er lettest å låne bort, er nok dem med enkel vedfyring og utedo, men også hytteleiligheter med alle moderne fasiliteter. På slike steder skal det mye til for å ødelegge noe: Man låser seg inn, fyrer opp en vedfyrt peisovn, slår på noen brytere, og det er det. Mellom disse ytterpunktene er det derimot mye som kan gå galt. Her finner vi det store mellomsjiktet av hytter, der oppgradering har skjedd gradvis, og med et bredt spekter av mer eller mindre godkjente tekniske løsninger. I slike hytter er infrastrukturen et skjørt og sårbart system. Mange av de teknologiske innretningene vi finner her, krever en særegen form for spisskompetanse. Det kan dreie seg om parafinovner som er vanskelige å tenne, eller propantanker som står skjult på uventede steder. Det kan handle om forbrenningstoalett som krever en viss teknisk innsikt for å forstå, eller om bøyer og fortøyninger, eller intrikate koblinger mellom solcellestrøm, radio og pumpesystem. Ofte er det et betydelig innslag av "Petter Smart-løsninger" som ikke uten videre er selvforklarende for uerfarne gjester.

I dag foregår det en politisk kamp i EU og USA om retten til å reparere, det vil si at kunden skal ha rett til å få produktet sitt reparert hos en uavhengig reparatør, og at produsenten skal være forpliktet til å tilby informasjon som gjør dette mulig. Produsentene kjemper mot, fordi det bryter med tanken om planlagt foreldelse, Foreldelse er lønnsomt. Foreldelse driver hjulene i økonomien.

Hønsene fant jeg ikke, men jeg fant den første hestehoven, en søvnig og ullkledd liten fyr, ikke lenger i halsen enn Henrik den åttende av England.

I fergekroen er det bare lys i den lille slyngelstuen, som folk kaller den, og som er hyggeligere enn de såkalte pene lokalene. I slyngelstuen er gulvet slitt mellom kvistene, på de bare plankene ser en furutreets grove, røde speil. Her står den svarte, herjede buffeten med de skinnende glassene. Og her er luften som en saftig skrå.

Tjelden er kommet. En halv time før solnedgang, da strålene var lange og messinggule, kom jeg gående langs strandengene. Her ute har tuene nå slitt seg gjennom skorpe-isen som tærne gjennom en strømpefot.

Konen sto og tok ned vasken av klessnoren, et par gutteskjorter og noen lommetørklær, stive som papp av frosten. Snoren var spent over den lille haven, hvor barn og høns hadde slitt bort alt annet liv enn benranglene av et par stikkelsbærbusker.

Frederik er en ærgjerrig herre. Han kan ikke nøye seg med Sandøen og Næs, han vil til vers. Det kommer han nok også. Men han er ikke en sjef som står med fingrene i ermegapet mens folkene hans arbeider. Han er alltid med selv. Et flyvende menneske er Frederik, spinkel og aktiv, en virkelig dobbeltbekkasin. Han går i ridebukse og gammel offisersjakke, enda han bare har vært korporal, men det kler ham. Flekker og søle virker dekorativt på den fikse Frederik.

Solen gjør skolestuen lummer. Det lukter ulmende torv her, utstoppede fugler, tørkete havdyr fra samlingen over hodene våre, et hengeskap med besynderlige ting, funnet på land og i hav. Det lukter rugbrød, fett og rullepølse av de åpne barnemunnene. Munnene står jo åpne, vi er på langfart, og munnen er sjelens og fantasiens dør, den må stå åpen når sjelen skal reise.

Det er disse systemene. De er bare pyntet opp litt. Et system for å kjøpe billett, og så vente. Kjøpe billett og så gjerne stå i kø enda en gang for å få vist frem billetten, og kanskje enda en gang for å få varen. Jeg husker de køene. Én kø for å oppgi hvilken sko man ville kjøpe. Én kø for å betale for skoene. Og én kø for å få dem. Og overalt disse kvinnene bak skranker og resepsjoner, kledd i noe som skulle ligne på uniformer, men som så mer ut som lagerfrakker. De var så uforskammede som de kunne mot kundene. Som om de ville inngi kundene en følelse av at de skulle være takknemlig for at man fikk lov til å handle der. Gjør slik at de føler seg små og forvirrede. La dem stå og vente. Ignorer dem.