Bokelskere.no

Det virker som ordvalget "borger" eller "kamerat" har en viss betydning i alle fall. For eksempel i kapittel 10 hvor teaterets økonomisjef Varenucha sier dette da han blir overfalt:
Hva er det dere gjør kamera... fikk den fortumlede kontorsjefen hvisket frem, skjønte imidlertid straks at ordet "kamerater" absolutt ikke passet på banditter som overfalt folk på et offentlig toalett, og presset derfor frem et hest: - Borge... men innså at de ikke fortjente noen slik betegnelse heller, og fikk for tredje gang et fryktelig slag, uvisst av hvem av de to, så blodet fosset ut av nesen og ned på busserullen.
Men borger er kanskje ikke like sterkt som å kalle dem banditter, siden han heller ikke synes at ordet borger passer i denne situasjonen.

Helt Konge! Mer fantastisk fremstilt enn jeg kunne forestille meg. Vet du om denne serien er å få kjøpt med engelsk tekst.

P.S. jeg fant nettsiden hvor den er for salg. 50 Euro+tollutgifter blir i meste laget, synes jeg.

Her i Document.no ligger dette avsnittet: I venstre­si­dens reto­rikk hadde og del­vis har ordet ”bor­ger” både over- og under­to­ner som til for­veks­ling lig­ner kon­no­ta­sjo­nene for­bun­det med det russisk-bolsjevikiske ordet ”burzjuj,” det kan­skje mest benyt­tede offent­lige skjells­or­det i Sov­jet­unio­nen for alt som hørte høyre­si­den og det bor­ger­lige, ikke-kommunistiske sam­fun­net til både innen- og uten­lands. I kari­ka­tur­teg­nin­gene ble ”burzju­jene,” altså bor­gerne, typisk frem­stilt som tykke, dress­kledde og sigar­rø­kende med grå­dige kjef­ter som slur­pet i seg pro­duk­tene av fat­tig­folks arbeid og strev; det var intet tve­ty­dig ved de bor­ger­lige mot­stan­derne i den offi­si­elle sov­je­tis­tiske reto­rik­ken. Slik inn­gikk ”burzju­jene” i den men­tale pro­pa­gan­daen man søkte inter­na­li­sert hos alle som ble opp­dradd under et venstre­ra­di­kalt peda­go­gisk regime; jeg antar noen kjen­ner igjen ste­reo­ty­pene også fra norsk skole og sosia­lis­tiske aviser, de lig­net til for­veks­ling kapi­ta­lis­tene i til­sva­rende teg­nin­ger i ”Klasse­kam­pen” den gang revo­lu­sjon ennå var avi­sens erklærte mål.

Kapittel 12:

Kan dere se for dere scenen i Varitéteateret hvor gjengen til Woland har vært generøse og delt ut de vakreste kjoler, vesker, sko og smykker til kvinnene i bytte mot deres eget tøy. Så annonseres seansen/tilbudet for over og kaoset bryter ut i det flere vil sikre seg ting de ikke har mulighet til å kjøpe i datidens Moskva.

Men denne grådigheten går ikke ustraffet hen, og på kommando forsvinner alt fra scenegulvet, kjolene, veskene, montréne, de innbyttede plaggene. Jeg kan levende forestille meg forskrekkede kvinneansikter i salen i det de observerer seg selv og andre bare iført undertøy eller det som verre er.

De bøkene vi selv legger inn kan søkes på gjennom ISBN-nummeret, men ikke tittelen. Jeg gjetter på at det er en form for sperre eller sikkerhet.

Kapittel 12 og 13 ble vendepunktet for meg. Inntil da tenkte jeg at boken ble en ny skuffelse bygd på skyhøye forventninger. Scenene i Varietéteateret, kapittel 12 er etter min mening rett og slett kostelige, og Mesterens inntreden i kapittel 13 fikk meg omvendt og dradd inn i en magisk og absurd verden, hvor jeg ikke pleier å trives, men jeg gjør et unntak for Bulgakov. Jeg har lest en del om hans kamp og slit både for å overleve og for å bevare verdigheten. Det er nok en fordel å vite litt om det historiske bakteppet, spesielt den kommunistiske ideologien. Selv om mye kan virke tøvete og merkelig, så ligger allikevel alvoret mellom hver eneste linje, mesterlig skrevet.

Det tok meg over 150 sider, men nå begynner jeg virkelig å bli dradd inn i Bulgakovs burleske verden, herlig. Jeg leser nok ut del 1 i helgen, så har jeg nettopp begynt på Jeffrey Archer's Kane and Abel. Dickens' A Tale of Two Cities har jeg på lydbok, været er strålende, lapskausgryta ferdig og alt er bare velstand.

En god helg til dere alle!

Så bra! Denne var det en ekstra snert over :)

Jeg er ferdig med kapittel 14 og stadig blir vi kjent med nye mennesker i de utroligste situasjoner. Vet sannelig ikke om jeg er så veldig begeistret, det blir litt vel mye science fiction. Er klar over at det skjuler seg kritikk og spark til systemet i Sovjet på den tiden dette ble skrevet og at det var vågalt nok for forfatteren. Men det er noe med at det skal fenge leserne også da. Må si jeg sliter litt med å bli betatt av det jeg har lest til nå.
Andre eldre russiske forfattere skrev også om underlige mennesketyper og handlinger, men for min del så synes jeg ikke det overtok hele handlingene i bøkene. Jo, kanskje så gjør de det da men nok ikke på samme måten som her. Her er det kanskje mer systemkritikk enn i de eldre bøkene.
Men for al del, jeg er ikke kommet halvveis enda og jeg kan endre mening etter hvert.
Det hadde vært Interessant å høre fra dere andre om hva dere synes om boka til nå.

Da har du min stemme :)

Herlig!

Et flott nettsted - takk for at du delte det! Og jeg tok meg tid til å se forelesningen om vaskemaskina. Har absolutt sansen for argumentet om at den frigjør tid til å lese :))

En utmerket beskrivelse av forskjellen (og sammenhengen) mellom sakprosa og skjønnlitteratur!

Apropos spørsmål om russiske navn lenger ned i tråden: Er det noen som har gjort seg noen tanker om navnet Ivan Hjemløs? I følge siden som Jostein Røyset delte, så var det ikke uvanlig at russiske forfattere tok slike tilnavn. Den mest kjente var Maxim Gorki, hvor Gorki betyr "bitter". "Ivan" er jo i mange tilfeller synonymt med "russer". Er Ivan kanskje bildet på den vanlige russer som er hjemløs - en person som det ikke er noen plass for i samfunnet han lever i?

Denne boken + flere andre av Lagerlöf og Strindberg kom jeg over på svensk til kr 20,- pr. stk. Ser virkelig frem til å lese Selma Lagerlöf.

Jeg har akkurat begynt på "Kane and Abel", synes Jeffrey Archer skriver godt, får en følelse av at det kan være noen slette oversettelser ute og går.

Jeg synes du har mange gode poeng i tolkningen her, Lillevi.

I ettermiddag har jeg lest kapittel 6 og 7, og synes litt synd på Stjopa Lichodejev med sin forferdelige bakrus:
Å stå opp var nå en ting, - han trodde ikke han ville greie å åpne øynene engang, for hvis han gjorde det, ville lynet fluksens slå ned i skallen hans og splintre den i småbiter. Inne i dette hodet kimet en tung klokke, mellom øyeneplene og de lukkede øyenlokkene svømte brune flekker med flammegul rand, og på toppen av det hele var han kvalm også, og han hadde det for seg at kvalmen stod i forbindelse med tonene fra en eller annen innpåsliten grammofon.
Og bedre blir det ikke videre utover i kapittelet. Det kan virke som Woland (som Djevelen?) er kommet for å straffe Stjopa, kanskje fordi han ...Drikker, utnytter sin stilling til å skaffe seg kvinnfolk, gjør ikke det fandens grann, ja, kan ikke gjøre noe heller, for han har overhodet ikke greie på det han skulle drive med. Han bare kaster blår i øynene på ledelsen!
- Og så misbruker han tjenestebilen!

Og ellers er det vel bare å gi seg over og nyte galskapen :))

Cora Sandel ser jeg frem til, har Alberte og Jakob-bøkene i hylla.