Bokelskere.no

Som journalist mistenker jeg at for få med korrigerende innsikt har talt makten imot, mens den planla og innførte nye modeller, reformer og forløp. Hvor mye har pasientforeningene og arbeidstakerorganisasjonene deltatt ? Har media sviktet ? Kunne et mer kritisk og konfronterende pressekorps vært med på å demokratisere de store omleggingene av norsk helsevesen ?

Helsevesenet er i stor grad presset til å leve i en "Kronos-tid", hvor det å måle og telle, å være rask og effektiv, å holde budsjettene, er credoet. Guden Kronos er kanskje mest kjent for å spise sine barn levende. Dette kan jo være en beskrivende illusjon for hvordan helsepersonell kan oppleve sin egen arbeidsvirkelighet, og ikke minst i de kvinnedominerte yrkene er det grobunn for en uendelighet av dårlig samvittighet.

Før i tiden, da vi var et fattig land, hadde vi råd til å bygge både vei, jernbane og sykehus. Nå, når vi er rike, har vi ikke engang råd til å vedlikeholde det vi bygde.

Jeg råder alle til å skaffe seg en lege som ektefelle. Kan hende kjører de deg i grøfta, men etterpå kan du bli reddet flere ganger !

Predikanten drøymer kanskje om at det skal koma ei ung kvinne og legge seg under tepppet hans også ? Slike tankar kan ikkje sjølv ein Herrens mann halde på avstand.

"Ingen kan tena to herrar", heiter det i Bibelens ord, og jorda er ein hard herre, nokre gongar verkar ho strengare enn himmelherren

Og kan hende snakka dei om dei reisande predikantane som kom rett som det var, og som dei måtte ha husrom til, både på Olstad gardane og i Nylund. Nokre av dei var glimrande predikantar, andre skulle ein helst sleppe å sjå. Det var han som delte forsamlinga i to, som ein forsmak på den delinga som Vårherre skal gjere på den ytterste dagen: "Dei som sit på første benk, kjem i himmelen", ropte han, "dei som er på bakerste, skal til helvete !"

Overalt i det vesle landet Noreg sit barna med dei same lesebøkene og dei same reknebøkene. Heilt til dei slepp fram for presten går dei den same vegen, først da er det somme som kjem seg vidare og somme om må bli der dei er.

Helsevesenet og syke mennesker kan aldri bli butikk.

Da jeg var kreftpasient, møtte jeg mange "engler i hvitt" , både på Ahus, Ullevaal og Rikshospitalet, men jeg opplevde også at "noe" skurret. Stadig ble de hindret i å gjøre jobbene sine. En dag klarte ingen av dem å ta blodprøver, - jeg ble forbløffet da de istedet for å bruke en nål, som de pleide, plutselig måtte stikke både tre og fire ganger før de traff. Hva hadde skjedd ?. Og hvorfor var blomkålsuppen så tynn at sykepleieren beklaget at den manglet blomkål ? Hvorfor hadde helseforetakene sagt opp sekretærene og erstattet dem med "taleregistratorer" som ikke registrerte forskjell på "han" og "hun" og som ikke forsto dialekter eller aksent ?. Hvorfor hadde noen kuttet ned antallet brystrekonstruksjoner - og hvilke andre pasientgrupper ble også tilsidesatt ? Mine opplevelse, og en dulgt irritasjon hos mange helsearbeidere, vekket den journalistiske nysgjerrigheten min. Da jeg begynte å stille spørsmål, ville ingen innrømme noe som helst, så jeg fortsatte å spørre. Først etter noen uker, da noen begynte å svare, gikk min forbløffelse over til forferdelse.

Fanst det eit menneske som hadde sykla fleire landevegskilometer enn far ?. Var det nokon som visste meir om motbakkar og teleløysing ?

Men svenskene, de knep sammen, var nøyaktige med sine liv og foraktet alle dem som ikke var det. Åh, som jeg hatet det lille fittelandet. Og så selvgodt som det var! Alt som var slik det var der, var normalt, alt som var annerledes, var unormalt. Dette samtidig som de omfavnet alt multikulturelt og minoritetsaktig! Stakkars de negrene som kom fra Ghana eller Etiopia opp til den svenske vaskekjelleren! Stå der og booke tid to uker i forveien, og så bli skjelt huden full om man glemte en sokk i tørketrommelen, eller få en mann på døren som med sin ironiske hjelpsomhet står med en av de jævla IKEA-posene i hånden og spør om dette tilfeldigvis er din? Sverige har ikke hatt krig på sin jord siden 1600-tallet, og hvor ofte tenkte jeg ikke den tanken, at noen burde invadere Sverige, bombe dets bygninger, utarme dets land, skyte ned dets menn, voldta dets kvinner, og så la et eller annet fjerntliggende land, f.eks. Chile eller Bolovia, omfavne flyktningene derfra med sin hjelpsomhet og si til dem at de elsker det skandinaviske, og sette dem i en ghetto utenfor en av storbyene der. Bare for å se hva de sa.

Long views depressed Parker. You look out into space like that and you begin to feel as if someone were after you, the navy or the government or religion.

Jewish food was something you only got to know when, after hating it your entire childhood and thinking everything from the horse-radish on the gefilte fish to the no desserts were without sympathy to the human condition, you find yourself alone and cold in a strange place and suddenly discover that you have to have kasha or you'll shrivel up and die.

When I was 5 my father presented me with my "first" violin (implying there would be more as I got bigger). There was nothing I could do, I was trapped. But I was a resourceful child and have always known there was a way you could get free of torture and quite by accident it turned out that I couldn't tune the instrument. I couldn't tell when it was out of tune. I'd practice out of tune. I drove my father crazy (what he was doing to me too), so that was the end of that. I remained culturally deprived of the violin my whole life.