Bokelskere.no

Danske innvandrere, de er først og fremst forbauset. Er du ikke redd for å bli drept? skyter danske revolverjournalister til meg for tusende gang, med dårlig skjult fremmedfrykt. Jeg jobber med humor, med å få folk til å le, svarer jeg. Blir noen drept for det, er det en sprø verden vi lever i. For dette handler ikke om å dø, men om å leve.

Jeg er blitt forsøkt presset til å si at jeg ikke er muslim, pakistaner, norsk og til og med en god kvinne. Det er nå åpenbart at enkelte politikere og talspersoner unnviker sitt ansvar ved å gjemme seg bak en gruppe med jenter som de påstår «er uenige med meg». Hvorfor er det alltid en mannlig innvandrerpolitiker som skal framføre deres sak?

Hvorfor er folk redd for døden? Vi lærer for lite om døden - det burde finnes en Dødens Dag, hvor vi kan vise vår ærefrykt, respekt og aksept av vår deadline. Hele vårt liv er betinget, fordi vi skal dø.

Multietnisitet kan ikke eksistere uten frihet. Det er altfor mange som ikke har innsett dette. Frihet til å mene, kle seg, gifte seg og leve med den man vil. Det betyr kamp. Kamp mot dogmer, vold, enøyd oppdragelse, kjønnsapartheid, misunnelse, smålighet, sensur og diskriminering. Kamp mot selvgode og etnosentriske produsenter av akademisk kunnskap. Det betyr et fullstendig åpent samfunn, der sannheten om årsakene til alle typer fascisme og sjåvinisme strippes. Forakten som ble vist mitt kjønn fordi jeg løftet en mann, ble først levert av Krekar selv og seinere av en rekke personer som avslørte sin intellektuelle utilstrekkelighet.

Det er tvingende nødvendig å rette søkelyset mot religionens nådeløse undertrykking av det frie, kritiske, selvstendige mennesket. Dette er den eneste mulighet hvis de unge generasjonene ikke skal ramle i den samme lydighetsfellen som deres forfedre sitter fast i. Jeg mener det er gode sjanser til å lykkes.
Hvorfor jeg ikke er muslim er nemlig sterkt kritisk til både jødedommen og kristendommen, i tillegg til islam. Når Koranen bygger så sterkt som den gjør på referanser fra jødisk og kristen (og førkristen) mytologi og historie, og ved en rekke anledninger anerkjenner og respekterer denne, er dte umulig å forlange at islam blir mer selvkritisk uten at alle verdensreligionene får lyskasterne på seg. Dette klarer Ibn Warraq på en strålende rasjonell og realistisk måte.

Jeg klapper sammen hvis en mann gråter. Kanskje fordi jeg vet at det skal så mye til før en mann, en voksen mann, skal gråte. Men slik ønsker jeg ikke å være. Menn må gråte mye mer. Da blir volden mindre. Gråten renser.

Jeg begynte å engasjere meg mot vold i alle former, inni meg og rundt meg, enten den var forkledd som fundamentalisme, som vold i nære relasjoner, som rasisme eller diskriminering. Alle holdninger som førte til at mennesker ble truet på livet, hadde jeg erklært krig mot i min egen prosess med å sette grenser for ettervirkninger av andres vold mot meg. Etter hvert ble jeg litt mindre redd. Og litt mer glad.

En strøm av glede fòr gjennom kroppen da jeg kjente det: Jeg var fri.
Idet døra til healingsenteret slo igjen bak meg, stoppet jeg på fortauet, myste mot vintersola og smilte. Jeg var 19 år og holdt en gitarkasse i hånda da jeg gikk. Med skrittene til en som visste at han aldri skulle tilbake.

At jeg frivillig forlot ett regime for å underlegge meg et nytt, tenkte jeg aldri på. Militæret var uansett et pingleopplegg sammenlignet med Oslokirken. Når jeg var hjemme på perm, bodde jeg hos mamma. Å være alene med henne og søstrene mine var befriende. Det var lenge siden vi hadde ledd så mye.

Med ett begynte Taliban å skyte mot meg også.
- Ned! ropte makkeren min.
Jeg spurtet mot gropa vår og stupte nedi. Stille lå vi og lyttet etter kuler, før galgenhumoren og apatien som hindret oss i å klikke, tok oss.
- Lyst på en sjokkis, jeg, sa kameraten min. - Har du?
- Nei. Men noen vafler hadde ikke vært så dumt på denne pikniken!

Det bruste i meg da jeg innså det: Jeg hadde overlevd! Frykten for Guds dom hadde sluppet taket. Utryggheten, vemodet, den fortærende følelsen av å ha blitt frastjålet meg selv som jeg var redd hadde gnagd seg inn i meg som et skadedyr, var borte.
Erkjennelsen gjorde meg ikke redd. Det eneste jeg kjente, var en pulserende følelse av mestring og hjertets takknemlige slag.

I never saw a wild thing
sorry for itself.
A small bird will drop
frozen dead from a bough
without ever having felt
sorry for itself.

Siden vi trodde vi hadde det eneste svaret, latterliggjorde vi andre holdninger og fiendtliggjorde verden rundt oss.

Hele oppveksten fikk jeg høre at jeg måtte forsøke å overbevise kameratene mine om at Gud var glad i dem, gå foran som et godt eksempel og bygge opp et kristent miljø. Det tynget, ikke bare å kunne være seg selv. Uskylden forsvant med alt ansvaret. Det fikk meg til å føle meg innesperret.

Vi var flinke til å snakke med nye medlemmer. Lyttet og svarte på spørsmål. Sørget for at vedkommende følte seg ivaretatt og ikke ble sittende alene. «Vi lokker med nåde og kjærlighet,» tenkte jeg noen ganger. «Så fengsler vi med synd og helvete.» Helveteslæren kom alltid. Men i starten formidlet vi nåden.

Ingen har møtt Gud ansikt til ansikt, derfor fyller vi ut forestillingen om hvordan han er, ved hjelp av de erfaringene vi har fra relasjoner med andre mennesker. Det følelsesmessige gudsbildet dannes først og fremst ut fra våre relasjoner til foreldrene våre.

Religionsfrihet er en viktig menneskerett, medgir han. Samtidig mener han at han ble «født til å være superreligiøs», og at barn som ham ikke har noen religionsfrihet. For det han ble født inn i, hadde han som liten ingen mulighet til å komme ut av.