Bokelskere.no

Somaliere betraktes som vanskelig å integrere, står det svart på hvitt i norske, offentlige rapporter. Saksbehandlere opplever at de strever med å oppnå tillit blant somaliere, og at det dermed er vanskelig å samarbeide for å finne gode løsninger på problemer.

Hassan drømte både om å bli en hellig kriger og en lege, to tilsynelatende motstridende idealer, selv om det ikke nødvendigvis fremstod slik for ham. For ham var begge deler gode gjerninger, enten å krige for islam og mot de vantro, eller å hjelpe fattige og syke og på den måten tjene Allah.

Før lunsj bestilte han en stor, kald øl på rommet og underskrev erklæringen om at han ikke var muslim. Pakistan er strengt islamsk og "tørrlagt", men Serena har en lisens som dog bare gjelder hotellets gjester.

Av 180 avtaler, underskrevet og utvekslet over faks eller e-post mellom forhandlerne, alle behørig signert i begge ender, hadde somalierne bare brutt sitt ord tre ganger.
I bunn og grunn visste piratene i hele Puntland at de drev med sjørøveri for pengenes skyld. De hadde ingen interesse av skip, last eller fanger. Hadde de brutt den ene avtalen etter den andre, ville de ha ødelagt hele geskjeften. De kunne nok være både upålitelige og hensynsløse, men egeninteresse var egeninteresse, og den veide tyngst.

Alle sine avanserte hjelpemidler til tross er det sjelden at vestlig teknologi greier å spore opp en personlig budbringer. I ti år kommuniserte Osama bin Laden - som slett ikke bodde i en hule, men i en rekke sikre hus - med støttespillere verden over, uten en eneste gang å bruke en mobil eller bli avlyttet. Han brukte personlige budbringere. Det var den siste av disse, Al-Kuwaiti, som ble avslørt, fulgt hvor han enn gikk, og til slutt ledet forfølgerne til et hus i byen Abbottabad.

Radikale islamister har lenge tolket alt som skjer i verden som en grunnleggende konflikt eller krig mellom de vantro og de troende. Alle spørsmål i samfunnet dreier seg i bunn og grunn om religion, om en krig mellom islam og kufar, de vantro. Denne måten å dele opp verden i to blokker på har ytre likhetstrekk med hvordan norske marxist-leninister på 70-tallet snakket om hvordan verden var delt mellom imperialistmaktene på den ene siden og de undertrykte folkene i tredje verden på den andre, inspirert av formann Mao Tse-tungs tenkning. Men de radikale islamistene er ikke opptatt av klassekamp, men religionskrig.

Jegeren håpet at fyren som hadde pakket den han nå hadde på ryggen, visste hva han gjorde. Det er et gammelt ordtak blant fallskjermjegere: Aldri krangle med pakkeren din.

Man kan ikke kjøpe en somaliers lojalitet, men man kan som regel leie den.

Somalierne, fikk han høre, hadde seks prioriteringer som aldri varierte.
På toppen var Jeg. Så kom Familie, så Klan, så Stamme. På bunnen var Nasjon, så Religion. De to siste ble bare påberopt når det skulle kriges mot fremmede. Overlatt til seg selv ville de rett og slett slåss mot hverandre, konstant skifte allianser og lojaliteter etter hva de mente lønte seg, og hevne seg etter hvor stor urett de mente de var blitt påført.

Hatets menn har fire nivåer av avsky. Du tror kanskje at dere kristne er på topp. Feil, for dere tror også på èn sann Gud og er dermed, i likhet med jødene, Bokens folk.
Over dere kommer ateister og avgudsdyrkere som ikke har noen gud, men utskårne gudebilder. Det er grunnen til at mujahedin i Afghanistan hatet kommunistene mer enn de hater dere. De var ateister.
Over dem igjen kommer, i fanatikernes øyne, de moderate muslimene som ikke følger deres linje, og det er grunnen til at de prøver å velte hver eneste Vesten-vennlige muslimske regjering ved å sprenge bomber på markedsplassene deres og drepe muslimske trosfeller som ikke har gjort noe galt.
Men helt på toppen, en hund blant de utilgivelige, står den frafalne, han som forkaster eller fornekter jihadismen og avsverger sin tro og vender tilbake til fedrenes tro. For ham kommer ingen tilgivelse på tale, og bare døden venter.

Terrorisme koster penger, mye penger. Bak de godtroende selvmordsbomberne, ofte bare barn, står lederne, som regel voksne menn som selv ikke har noen planer om å dø. Et sted bak dem er ringsjefene, og bak dem igjen, er de som finansierer operasjonene, og som ofte lever tilsynelatende respektable liv.

Hun har fortalt meg at måten jeg nyter ting på, er en av de største gledene jeg gir henne. Hun har aldri før sett noen fryde seg over ting slik jeg gjør. Stadig oppdager jeg nye ting og nye måter å føle glede på, og det gjør henne glad.

«You've got to eat a little salt,» sier sørafrikanske mødre til barna sine når de kommer gråtende hjem fra lekeplassen. De prøver å lære dem at ingenting i livet er perfekt.

De siste årene har det vært nesten umulig å leve i Norge uten å få med seg at antallet ungdom som har blitt radikalisert og havnet i ekstreme nettverk, har hatt en voldsom økning. Min påstand er at vi ikke er så mye nærmere å forstå hvorfor dette skjer. Denne boken er et forsøk på å begynne å rydde opp i dette.
Å avskrive det ideologiske elementet i en radikaliseringsprosess er både lettvint og naivt. Lettvint fordi det gjør at vi ikke trenger å forholde oss til det ideologiske motivet bak massakren på Westgate. På en måte gjør vi Dhuhulow mer menneskelig og fjerner avrisset av et monster gjennom å finne røttene til handlingen i en vanskelig barndom. Da blir heller ikke angrepet vesentlig annerledes enn en skolemassakre gjennomført av et desperat individ som ikke så noen annen utvei.
Det er naivt fordi denne forklaringsmodellen gjør at vi slipper å forholde oss til det ubehagelige faktum at Dhuhulow tok et valg.

Det er vanskelig å tenke på, på samme måte som det er ubehagelig å ta inn over seg at det finnes mennesker som støtter halshogging og steining av kvinner i islams navn. Men det er virkeligheten. Hassan Dhuhulow valgte selv å bli monsteret som terroriserte uslyldige, sivile, kvinner og barn på kjøpesenteret i Westgate i 2013. Barn og mødre ble drept, og liv ble ødelagt.

Det er nemlig ikke i de sosiale lagene med størst nød og fattigdom at en revolusjonær eller radikal bevegelse oppstår. Snarere er det slik at revolusjonære grupper, som islamistene på en måte er, oppstår i samfunn der ulikheten oppleves som stor. Slik var det i England da Karl Marx forfattet sine skrifter. En voksende arbeiderklasse slet seg ut på fabrikken over tolv timer om dagen, mens fabrikkeierne ble rikere og rikere. Slik var det også da fattige bønder forlot landsbygden i Egypt for å søke lykken i byene og så den voldsomme avstanden til landets aristokrati og koloniherrer. De søkte til islam, fordi de opplevde at dørene var lukket.
Og slik den sovjetiske kommunistlederen Vladimir Lenin tok til orde for at det kommunistiske parti måtte være en fortropp utgjort av de mest klassebevisste arbeiderne og intellektuelle som støttet arbeidernes sak, slik søkte radikale islamister å danne en liknende avantgarde som skulle vekke den islamske ummah.
Det er gjerne slik at noen må gå foran og bruke ekstreme virkemidler for å bli sett og for å bli hørt. Slik var det også under studentopprøret på 1960- og 1970-tallet, et opprør som i bunn og grunn var en reaksjon på et autoritært og utdatert utdanningssystem som ikke åpnet for fri debatt og meningsutveksling. Basert på denne tankegangen tok også radikale marxistiske grupper til våpen og begynte å bruke vold og terror, blant annet i Italia, Japan og Tyskland. Men forskjellen på radikal islam og tidligere ekstremistgrupper i Norge og Europa er at de radikaliserte muslimene begynte å tro på at det å bli en mujahid, å bli en hellig kriger, var en enveisbillett til paradis og hellig liv. Det er lett å avvise slike oppfatninger, å tenke at det bare er propaganda, men for dem som faktisk slutter seg til dette verdenssynet - som Hassan - oppleves det som virkelig.

I boken Globalized Islam skildrer den franske islamforskeren Olivier Roy hvordan en hel generasjon muslimer som har vokst opp i Europa, med ett opplevde et islamsk fellesskap som erstattet foreldrenes kultur og identitet. Det begynte med en avvisning av vestlig kultur og verdier. Uten tilknytning til landområder ble det viktigste å konstruere et verdensomspennende samfunn, en global ummah, en islamsk nasjon. Et brorskap som erstatter lojaliteten til staten og samfunnet de lever i. Et fellesskap der man først og fremst skal være lojal mot sine brødre og søstre i islam. Dette fører også gjerne til et oppgjør med foreldrenes verdier og kultur.
Hassan hadde lenge vært sint på dem som tok ham med til Norge. De kom hit bare for å nyte godt av godene i dette samfunnet. Det var ikke dette islam skulle handle om, det dreide seg om oppofrelse for Allah.

De som lettest trekkes inn i radikale nettverk, er dem som er mentalt sårbare, dem som opplever identitetsløshet og har svake familiebånd.

Når jeg malte, befant jeg meg i en annen verden der alle bekymringer smeltet bort.