Folkene inne i kirken var (foruroligende nok) fastlåst i èn bestemt tankegang - David Koreshs tankegang. Folkene utenfor kirken var (enda mer foruroligende) uten noen som helst sammenhengende tankegang overhodet.
Mengden penger som en regjering bruker i sitt Black Budget, kan betraktes som et fristende barometer for dens tilbøyelighet til å være skummel. Black Budget brukes gjerne bare til å finansiere Black Ops - høyst sensitive og dypt lyssky prosjekter, slik som snikmordergrupper og lignende, som blir hemmeligholdt, ikke bare for å beskytte de hemmelige agentene, men også for å beskytte vanlige amerikanere som generelt ikke ønsker å vite om slike ting. Imidlertid kan også hemmelige budsjetter finansiere utredelser av intriger som er så bisarre at om de hadde blitt avslørt, kunne det ha fått velgerne til å tro at deres politiske ledelse hadde gått fullstendig fra sans og samling. George W. Bushs regjering hadde frem til januar 2004 kanalisert omkring 30 milliarder dollar til Black Budget som skulle brukes til Gud vet hva.
Det var på dette tidspunkt striden mellom de to generalene Noriega og Stubblebine - forflyttet seg over i de overnaturlige sfærer. Noriega begynte å knytte svarte bånd rundt anklene og legge små papirbiter med navn på i skoene sine for å beskytte seg mot sine fienders trolldomskunster. Han gikk trolig omkring i Panama City med ordet Stubblebine på en lapp stukket ned i skoen i hemmelighet akkurat på det tidspunkt da generalmajoren forsøkte å gå tvers gjennom veggen på kontoret sitt. Hvordan skulle Stubblebine kunne konsentrere seg om å gå gjennom ting så lenge den slags galskap foregikk omkring ham?
Det er vanskelig å si om general Stubblebine kan ha funnet en åndsfrende i sin øverste leder, president Reagan. Presidenten virket som han sto med èn fot i hver leir. Stabssjefen hans, Donald Regan, skrev i sine memoarer at «praktisk talt alle viktige tiltak og beslutninger som Reagan gjorde under min tid som stabssjef i Det hvite hus, ble først klarert med en kvinne i San Francisco som satte opp horoskoper for å forsikre seg om at planetene sto i en gunstig posisjon for forehavendet.»
Denne kvinnen, som het Joan Quigley, fastsatte det nøyaktige tidspunktet for når presidenten skulle undertegne nedrustningsavtalen Intermediate Nuclear Forces Treaty i 1987. Joan Quigley omtales nå med den formodentlig ikke godkjente tittelen «Presidential Astrologer».
General Stubblebine er forbløffet over at det aldri lykkes ham å gå tvers igjennom denne veggen. Hva er det som gjør at han ikke får det til? Kanskje han rett og slett har for mye i innboksen til at han klarer å konsentrere seg godt nok til denne oppgaven? Han er ikke et øyeblikk i tvil om at evnen til å kunne gå tvers igjennom ting en dag kommer til å bli et helt vanlig verktøy i etterretningsvesenets arsenal. Og den dagen det skjer ... vel ... er det for naivt å tro at det ville markere begynnelsen på en verden uten krig? Hvem ville ha lyst til å yppe seg mot en hær som var i stand til noe sånt? I likhet med mange andre i sin samtid er general Stubblebine sterkt preget av minner fra Vietnamkrigen.
Denne evnen er noe som er mulig å oppnå, så det eneste spørsmålet er hvem som klarer det. Hvem innenfor militæret er det som allerede har peilet seg inn på denne typen ting? Hvilken avdeling i hæren er det som er trent til å utnytte sine fysiske og mentale evner til fulle?
Og så kommer han på svaret.
Spesialstyrkene!
Derfor reiser general Stubblebine sensommeren 1983 med fly ned til Fort Bragg i Nord-Carolina.
Generalmajor Stubblebine ligner ganske mye på Lee Marvin. Faktisk ryktes det over hele den militære etterretningstjenesten at han er Lee Marvins tvillingbror. Ansiktet hans er værbitt og usedvanlig uttrykksløst, som et fotografi av et eller annet fjellendt terreng tatt fra et av spionflyene hans. Øynene danser ustanselig omkring og lyser av vennlighet, og det virker som om det er øynene som gjør alt arbeidet for hele resten av ansiktet.
Du vet ikke hvor dypt ned i jorda kaninhullet går, gjør du vel? Men du vet at det er dypt. Du vet at det er dypt.
Kvinner skal realisere seg selv når de starter egen bedrift. Menn er mer opptatt av penger og vekst.
Det är inte skamligt att bli våldtagen, det är inte vårt fel.
Det var helt enkelt svårt att veta hur jag skulle reagera på en så kärleksfull pojkvän. När han gav mig en komplimang viftade jag bara bort den - så främmande var det att någon sa fina saker. Jag hade inget självförtroende och avskydde allt som hade med mig själv att göra eftersom jag blivit så trampad på av alla karlar under årens lopp. Om Kelly hoppades att jag skulle svara honom med samma romantiska mynt hade han en lång uppförsbacke framför sig.
Han sa at menn og kvinner ikke lenger fikk lov til å være i samme lærerværelse og at alle kvinnelige lærere måtte ha hijab, hvis ikke ville de miste jobben. Tre kvinner mistet jobben fordi de bare hadde skjerf og ikke hijab.
Samtidig husker jeg godt den siste dagen jeg syklet med min lille sykkel. Mamma sa til meg at jeg var en voksen jente nå, og at det var en skam at jeg syklet i gata. Det var første gang mamma snakket sånn. Etter dette fikk jeg ikke lov til å bruke sykkelen, men brødrene mine kunne fortsatt sykle. Jeg ble sint og kranglet med mamma. Jeg spurte henne hvorfor, men hun kunne ikke gi noen forklaring. Ikke lenge etter sa mamma til min storesøster at vi måtte ha hijab når vi skulle gå ut. Jeg husker at mamma var nervøs, for det var kvinner som ble pisket fordi de ikke fulgte regelen om hijab. Mamma var redd for at vi skulle bli hentet av en militærbil for å piskes, det ville vært en vanære.
Etter hvert som vi vokste opp, opplevde vi at de personene som tidligere hadde oppmuntret oss til å være aktive og delta i samfunnet, hadde forandret seg. Mamma, pappa, lærerne, hele samfunnet hadde forandret seg. Alle presset oss til å skjule at vi var jenter. Det ble bare fokusert på hijab og klesdrakt, og ikke lenger snakk om læring eller utvikling eller å ha det morsomt.
Hijab ble et symbol som viste at det islamske systemet ble sterkere og sterkere for hver dag.
Et viktig poeng i denne raske og brutale samfunnsomveltningen under revolusjonen var at Iran forandret seg til et stort fengsel for alle kvinner. Bruken av hijab viste, for utenverdenen, at kvinnene levde under et diktatorisk og fundamentalistisk system. De kunne heretter ikke reise uten tillatelse av pappa, mann eller bror. Utenlandske kvinner kunne heller ikke komme inn i landet uten hijab. Utenlandsk TV og video ble forbudt fordi det var synd å se på kvinner uten hijab. Musikk var heller ikke bra, og mange musikere og skuespillere flyktet.
På den tiden var det mange som ikke fikk gjennomført høyere utdanning fordi de ble giftet bort. Gjennomsnittsalderen for ekteskap sank stadig lavere. Den lovlige alderen for å inngå ekteskap sank fra atten år helt ned til fylte femten år (men mullaene tillot å gifte jenter bort fra fylte ni år). Etter at hijab ble obligatorisk, ble grensene for folks privatliv knust, også for mannen. Da jeg var nygift, ble jeg og mannen min stoppet av soldater fordi de trodde at vi ikke var gift. Vi måtte vise legitimasjon og bevis på at vi var et ektepar. Hvis man ble stoppet og ikke kunne vise at man var i følge med far, bror eller ektemann, ble man ført til en spesialkomitè som straffet med pisking.
Etter noen år ble hijab en normal del av tilværelsen, og fra 1987, da krigen mellom Iran og Irak gikk mot slutten, hadde myndighetene fullstendig makt. Det ble en del av familiens ære å tvinge kvinnene til å bære hijab. Utenfor hjemmet så alle kvinner helt like ut. Massemediene presenterte hijab som noe viktig. Dette var den viktigste strategien under fundamentalistregimet. Men selv om kvinnene skjulte seg hver dag under disse klærne, opplevde de mindre og mindre respekt fra menn. Voldtekter ble mer og mer vanlig. Det var alltid den mannen som gjorde overgrepet, som hadde rett. Etter hvert gikk vi sjeldnere ut. Og selv om vi gikk ut med hijab, følte vi oss angrepet av mennenes blikk og kommentarer og klyp i baken, men mannen hadde fortsatt rett. Aktiviteten utenfor hjemmet ble automatisk begrenset på grunn av dette.
Etter hvert som jeg så tilbake på min fortid, forsto jeg at hijab ikke bare var et plagg på hodet, men et middel til å begrense oss som mennesker. For i det fundamentalistiske systemet kan en som bærer hijab, ikke bestemme over seg selv.
I det iranske samfunnet var kjønn det som bestemte hvordan man skulle gå kledd, og hvordan man skulle bevege seg. I det hele tatt, hvordan en kvinne skulle leve.
Allahs budbringer kom til vårt hus. Min mor kom til meg mens jeg ble dyttet i en huske mellom to greiner. Barnepiken Jumaymah vasket fjeset mitt med vann og begynte å leie meg bortover. Da jeg var ved døren, stanset hun slik at jeg kunne hente inn pusten min. Jeg ble da brakt inn mens Allahs budbringer satt på en seng i vårt hus. Min mor fikk meg til å sitte på hans fang og sa til meg at de som satt rundt, var mine slektninger, og at Allah måtte velsigne dem med meg og jeg med dem. Deretter reiste folk seg og forlot rommet. Allahs budbringer fullbyrdet ekteskapet med meg i mitt hjem da jeg var ni år gammel. Verken noen kamel eller sau ble slaktet for min skyld.
Denne boka mener jeg er kjempeviktig å lese nå i vår tid, for å få innblikk i og kunnskap om hva som er bakgrunnen for islam.
Det tar tid å lese denne tjukke, innholdsrike boka, men det er verdt tida det tar.
Her har Halvor Tjønn gått dypt inn i stoffet, helt tilbake til de første nedskrivningene av hva som skjedde i den tida Muhammed levde: Ibn Ishaq, som ble født i Medina i 704 og døde i Bagdad i 767, al-Waqidi, født i 748 - og al-Tabari, antagelig født i 839.
Det er fra disse tre tradisjonssamlere det meste av stoffet som utgjør Muhammeds liv og historie er hentet fra.
Historievitenskapen var ikke oppfunnet på Den arabiske halvøya på den tida, så man kan ikke si at alle nedskrivningene om Muhammed og alle de som levde på den tida er fullstendig korrekte på alle måter. Men vi får et ganske klart bilde av hvordan det var å leve i den arabiske stammekulturen.
Hovedhensikten til Ibn Ishaq, al-Waqidi og al-Tabari var nok helst å skrive om religionen islam, hvordan Muhammed fikk åpenbaringene sine og ble sett på som en profet, og hvordan det muslimske fellesskapet oppsto og ble organisert.
Halvor Tjønn viser hvordan de tre tradisjonssamlerne skriver om de samme hendelsene, men ofte beskriver dem på litt forskjellige måter.
Senere har vestlige historikere hatt anledning til å studere kildematerialet og skrevet sine betraktninger om hva som antagelig er mest opprinnelig av dette materialet, og hva som antagelig er tilføyelser i materialet i ettertid.
Man har ved kildekritisk tilnærming funnet mange "selvmotsigelser, logiske og kronologiske absurditeter og ikke minst det som åpenbart må ha vært plantet informasjon for å tilfredsstille bestemte grupper og fraksjoner innen arabisk politikk utover på 700-, 800- og 900-tallet."
Det som er det mest sjokkerende inntrykket fra denne tida, er alle angrepene, massakrene og neslaktingene av andre stammer og folkegrupper, begått av Muhammed og hans voksende hær av tilhengere. Henrettelsene og halshugningene er mange, og kvinner og barn ble fanget og solgt som slaver.
Kvinner blir samlet i harem. Selv hadde Muhammed muligens opptil 12 kvinner i sitt harem - pluss slavinner, mens andre menn kunne "bare" ha opptil fire koner på en gang.
Og den berømte historien om Aisha, som bare var 6 år da Muhammed giftet seg med henne, og fullbyrdet ekteskapet da hun var 9 år - og Muhammed var ca.54 år gammel, er selvsagt også beskrevet i boka.
Aishas egne ord, fra Ibn Ishaq:
"Allahs budbringer kom til vårt hus. Min mor kom til meg mens jeg ble dyttet i en huske mellom to greiner. Barnepiken Jumaymah vasket fjeset mitt med vann og begynte å leie meg bortover. Da jeg var ved døren, stanset hun slik at jeg kunne hente inn pusten min. Jeg ble da brakt inn mens Allahs budbringer satt på en seng i vårt hus. Min mor fikk meg til å sitte på hans fang og sa til meg at de som satt rundt, var mine slektninger, og at Allah måtte velsigne dem med meg og jeg med dem. Deretter reiste folk seg og forlot rommet. Allahs budbringer fullbyrdet ekteskapet med meg i mitt hjem da jeg var ni år gammel. Verken noen kamel eller sau ble slaktet for min skyld."
For en sekulær person, en religionsskeptiker og ateist, blir det å se på Muhammed som et perfekt menneske, en ufeilbarlig profet, som ikke skal kunne kritiseres på noen som helst måte, temmelig ubegripelig - ja rett og slett hårreisende.
For dette utvikler seg til en svært bloddryppende historie der hevnlysten og maktbegjæret blir bare større og større, etter hvert som antallet med muslimer vokser, mer eller mindre frivillig. For det er helt klart at mange blir muslimer fordi de får kun to valg:
Konverter til islam eller bli halshugget.
Jeg har skrevet en god del sitater fra boka, som er eksempler på innholdet.
Jeg syns Halvor Tjønn har gjort en god jobb med å få fram bildet av religionsstifteren (og ørkenrøveren) Muhammed.
Alt i alt en meget interessant bok,
og ikke minst en avslørende bok - om religionsstifteren Muhammed.
Vid tretton års alder trodde jag att sex var vad killar ville ha, och att de skulle ta for sig även om man inte ville ge det till dem. Så i min lilla omogna hjärna kom jag fram till att jag måste ge Rob sex för att få mer uppmärksamhet och kärlek från honom. Nu känns det verkligen sorgligt att jag suktade så förtvivlat efter någon som älskade mig, men jag var så ung och traumatiserad att jag inte visste bättre.
Mina föreldrar hade ingen aning om att jag rökt vanliga cigaretter, än mindre något starkare. Till sist kom mamma på att jag börjat röka när hon hittade ett paket cigaretter i ett litet badrumsskåp.
"Vicky, vill du hålla saker hemliga så göm dem inte på ställen där jag brukar titta", sa hon och drämde dem i köksbordet.