Bokelskere.no

In the middle of a crisis, time is viscous. You swim through it so slowly you cannot tell if you're living or reliving each awful moment. You can see your hands doing the work, ministering, as if they do not belong to you. You hear voices climbing a ladder of panic, and it all becomes one deafening, discordant note.

When you are a nurse, you know better than most anyone else that life goes on. There are good days and there are bad days. There are patients who stay with you, and those you can't wait to forget. But there is always another mother in labor, or delivering, who drives you forward. There is always a new crop of tiny humans who haven't even written the first sentence in the story of their lives. The process of birth is such an assembly line, in fact, that it always surprises me when I am forced to stop and look twice - like when a baby I helped deliver seemingly yesterday is suddenly my patient, about to have her own child.

Jeg tror vi alle vet at det er penger og politisk makt Hamas egentlig kjemper for. Lederne deres gjør seg rike på å posisjonere seg som de store 'sionistknuserne', men samtidig kjøper de øverste lederne seg store strandvillaer. De finner bare fram den muslimske troen sin og tørker støvet av den når de selv kan tjene på det.

Situasjonen mellom israelerne og palestinerne har gått i vranglås. Jødene fortjener en trygg stat. Palestinerne trenger skikkelige hjem. Israelske barn i nærheten av grensen mot Gaza må ofte gå på skole i bomberom. Muslimske fanatikere bruker palestinere for å terrorisere. Palestinerne lever under begredelige forhold i flyktningeleirer.
Hatet som ekstremistene har mot Israel, er grenseløst, men samtidig bryr de seg heller ikke om folket i Gaza. De ser dem som brikker i et spill.

Jeg har hørt at det Saudi-Arabia tjener på olje på èn dag, ville vært nok til å bygge et hjem for hver eneste palestiner i Israel og resten av Midtøsten. Men ikke forvent at det saudiarabiske kongedømmet noen gang kommer til å skrive ut den sjekken.

Krig er aldri rettferdig.

Hva skal jeg med ei dame som bruker leiligheten min som en slags mellomstasjon? Og hva skal jeg gjøre hvis hun bestemmer seg for å gjøre det til sin endestasjon?

Førtiårene lukker dørene som gjør det mulig å venne seg til nye ting. De siste dråpene av fleksibilitet og tilpasningsevne drives ut av leddene i kroppen vår. Det er simpelthen ikke mulig for meg å bo så tett på en kvinne, og den vesle blinde fuglen av ensomhet som bor inni meg, vil aldri komme frem, om jeg så prøver å vise den vei med all verdens lys.

Det som er plagsomt når kjærligheten er forbi, er at ingenting hindrer følelsene i å avleire seg i årene og bli som en blodpropp.

Hjemme i leiligheten har jeg et speil som er så lite at jeg må vinke for å få kontakt med det. Jeg bruker det bare til barbering uansett, og jeg ville nok hatt et større speil hvis jeg bodde sammen med ei dame. Det dukket alltid opp så vanskelige og vriene spørsmål når jeg sto der og barberte meg, akkurat som når man møter igjen en gammel fiende etter mange år. Det var derfor speilet måtte være så lite, så det ikke overveldet meg med spørsmål som var for store til å svare på.

Noen ganger må vi være mer forsiktige etter hvert som vi blir eldre, men så blir vi enda eldre, og da gir vi fullstendig blaffen.

Den sunne stoltheten sier ikke jeg er bedre enn alle andre, som den usunne stoltheten påstår. Den sunne stoltheten sier: Til tross for alle mine brister, har jeg en rett til å eksistere, og jeg har en egen vilje, og dette er verktøyet jeg kan bruke til å forandre meg selv. Faktisk er det svært vanskelig å forandre eller forbedre seg selv uten denne gode stoltheten.

Forgud meg. Tilbe meg. Adlyd meg. Meg, meg, meg. Det er det eneste Gud sier.
(...)
Tilbedelse er underkastelse (...) Alle religioner, alle kongedømmer, ber deg bøye deg og adlyde. Av alle de titusener av trosretninger som har eksistert siden menneskeheten oppsto, er det bare de som har påbudt lydighet, som har overlevd. Hvis lydigheten forvitrer, vil tilbedelsen som hvilte på den, svinne, slik tilbedelsen av Zevs, Apollon og Venus, som jo lenge styrte verden, en gang gjorde.

Løvbladene dirret av seg dråpene fra det siste regnskyllet, ned til trærnes dype røtter, som om de var disipler som dynket trehelgenene i velduftende oljer, helgener hvis løftede grener og millioner blader hadde avverget stormen fra havet.

Mor var som en sytekanal som alltid sto på. En kanal innhyllet i bebreidelser som alltid sniffer seg frem til problemer hos barna, for så å dykke ned og glefse i deres skjøre sinn.

Elver er som kvinner, de har en bestialsk side man alltid må være oppmerksom på.

Det å ikke leve ut en kjærlighet er å synde mot selve livet. Det å sørge er en av måtene vi lever ut vår kjærlighet på.

Utenfor kjælte vinden med havdisen i brå kast, og drev over den brede veien i skimrende slør av myk fuktighet. Monsunen ruget på et nytt angrep på byen og jaget skyer over hele horisonten.

Frykten er en ulv i bånd. Den blir først farlig når du slipper den løs. Sorgen sliter seg selv ut i glemselens garn. Sinne, alt raseri til tross, kan dempes med et smil. Det er bare håpet som lever videre, alltid videre, fordi håpet ikke tilhører oss. Det tilhører våre forfedre, de første få hundre, hvis tapre kjærlighet til hverandre ga oss det meste av det gode i oss.
Og håpet, denne urgamle kimen, setter fri det hjertet nærer. Hvert hjerteslag i vårt bevisste nå hviler på det samme valg som håpet gir oss, valget mellom fortidens skygger og en ny dags ubeskrevne blad.