Bokelskere.no

Et menneske kan velge sine handlinger.

All lidenskap er barnslig. Den er banal og naiv. Den er ikke innlært, den er instiktivt, så den oversvømmer oss. Velter oss. Skyller oss bort. Alle andre følelser tilhører jorden, men lidenskapen bor i verdensrommet. Det er derfor lidenskapen er verdt noe, ikke for hva den gir oss, men for hva den krever at vi risikerer. Vår verdighet. Andres manglende forståelse og nedlatende hoderisting.

Noen øyeblikk. Et menneske, et hvilket som helst menneske, får så forsvinnende få sjanser til å leve i et eneste av dem. Å slippe taket i tiden og falle. Elske noe helt sanseløst. Eksplodere av lidenskap. Noen ganger når vi er barn, kanskje, for dem av oss som får være det. Men etter det, hvor mange åndedrag trekker vi utenfor oss selv? Hvor mange rene følelser får oss til å juble høyt og skamløst? Hvor mange sjanser får vi til å bli velsignet med hukommelsestap?

Hvis et menneske lukker øynene hardt nok og lenge nok, kan det huske nesten alt som har gjort det lykkelig. Duften av morens da det var fem, år og de flyktet fnisende inn i oppgangen fra et plutselig styrtregn. Farens kalde nesetipp mot kinnet. Den ru trøsten fra labben på et kosedyr barnet har nektet foreldrene å vaske. Lyden av bølger som rullet inn over klipper på den siste ferien deres ved havet. Applausen i et teater. Søsterens hår etterpå, da de gikk på gaten utenfor, sorgløst i vinden.

I en viss alder handler nesten alle spørsmål et menneske stiller seg, egentlig om ett eneste: Hvordan lever man et liv?

Et menneske trenger at noen trenger det.

Døden er den ytterste maktesløsheten. Maktesløsheten er den ytterste desperasjon. Desperate mennesker velger desperante handlinger.

Enhver død er urettferdig. Enhver sørgende søker en skyldig. Vår vrede møtes nesten alltid av den ubarmhjertige innsikten at ingen bærer noen skyld for døden. Men hvis noen gjorde det? Hvis du visste hvem som har revet fra deg den du elsker? Hva ville du gjøre? I hvilken bil ville du sitte? Hva ville du holdt i hendene dine?

Døden er den ytterste maktesløsheten. Maktesløsheten er den ytterste desperasjon.

Denne sorgen er ikke langsom. Den vokser ikke fram i sporene av fornektelse, sinne, forhandlingene, depresjon og aksept. Den flammer opp umiddelbart, som en fortærende brann i henne, en ild som sluker alt oksygen til hun ligger på bakken og sparker og slår i grusen og snapper etter luft.

Det tar lang tid å lære et menneske å kjenne.

Livet er mer enn skoene man går i. Mer enn personen man er. Det er samhørigheten. Delene av en selv i en annen.

Det brenner en ild i de guttene, før eller senere fortærer den alle rundt seg, eller dem selv.

Jeg tror Sven ble politimann fordi han tror på rettferdighet.

Da hun kjenner at de er i ferd med å falle, finner hun styrke til selv å stå oppreist. For kvinner gjør det, finner styrke når de må gjøre det for en annens skyld.

Det finnes mye som man ikke vet om et menneske, før man er blitt dette mennesket. Hva det er i stand til. Motet det har.

Selv om man befinner seg bortenfor all ære og anstendighet, er man faktisk ikke nødt til å oppføre seg som det.