Bokelskere.no

Jeg vil bare legge til at det vennligste folkeslaget jeg har møtt er det kurdiske folket i Kurdistan, den uoffisielle regionen som strekker seg over flere land i Midt-Østen. Dette er de eneste menneskene i verden hvor jeg har vært vennlig og har blitt møtt med mer vennlighet tilbake. Møtet mitt med kurderne gjorde meg ydmyk på en måte jeg aldri før hadde kjennskap til. Trynefaktor og dømming på grunn av nasjonalitet er et faktum når vi reiser utover landegrensene våre, særlig antakelsen om at siden vi er hvite i huden, så har vi levd et utelukkende privilegert liv. Kurderne derimot, et folkeslag uten eget land, et folk undertrykt i landene de har oppholdt seg i, har utviklet en form for nabokjærlighet som strekker seg utover egne kår og berører hvem enn som ferdes deres vei. Jeg er fortsatt forbløffet over fremmede som tilbød meg mat, husly, penger (som de selv trengte) og hjelp med trivielle og mer kompliserte ærender. Uten møtet mitt med kurderne, hadde jeg nok vært en utelukkende bitter mann uten et glimt av håp i øynene ;)

Det vennlige møtet er virkelig et fint ideal, og jeg er trist for at jeg ikke levde i en tid hvor dette faktisk fungerte mer i praksis. Mennesket i dag vet at de kan avvise en person raskt fordi det kommer en ny person 1 minutt senere. Tidligere måtte man eie en hest eller ryggsekk for å ferdes til stedet hvor det var nye mennesker, så når man først kom dit, så kunne man like gjerne prøve å legge litt innsats inn i det. Strebelsen av å bli kjent med noen er en luksus de færreste tar seg bryet til i dag, fordi det antas at neste person kan være "bedre match" basert på førsteinntrykk. Jeg snakker riktignok veldig bredt og drar de fleste under én kam, men jeg har enda til gode å erfare noe som tilsvarer noe annet enn dette synet jeg har på menneskets utvikling som NPC. Hvor er hobbyfilantropene? Er det noen som tør å gi av seg selv uten å ønske noe tilbake?

Takk som lærte meg begrepet "SoMe", det var første gangen jeg hørte om dette. Du har en god tanke der hvor førsteinntrykket angår; du får gjerne smile til meg, så anser jeg deg som ikke-truende og innleder gjerne en triviell samtale basert på gesten din. Det er veldig sant det du sier om at negativiteten i aller størst grad ikke handler om mennesket man treffer på for første gang, men i stedet er noe med grobunn i egen psykologi eller etterdønninger av hva man har opplevd, og kanskje et personlig vridd syn på hva man forventer i atferden til dem man møter på. Det jeg mener med sosiale medier, er jo at brorparten har omformet hjernecellemønstrene sine til å operere på et annet vis enn det som var naturlig for knappe 30 år siden; det er ikke bare de som fødes inn etter 2000-tallet (som ikke kjenner til naturlig kommunikasjon, genuin innlevelse i sosiale situasjoner, eksempelvis der man anstrenger seg noe for å faktisk bli kjent med noen) som ikke har referansepunkter til fortidens atferdskodekser og den sunne nysgjerrigheten som tilfredsstilles via faktisk anstrengelse, tålmodighet og oppnåelse. Per i dag kan vi dra paralleller mellom midtlivspersoner på en øy i Stillehavet og tenåringer i Nord-Amerika, hvor begge personene A) og B) har konto på samme sosiale medier, og begge lever i samme begrensede tilstand, og hvor det i utrolig mange tilfeller hender at begge personene opplever, dømmer og betrakter de samme tingene på smarttelefonen eller nettbrettet, selv om opprinnelsessituasjonen deres er vidt forskjellig og de i utgangspunktet skulle ha utviklet seg svært separat. "Tilgjengeligheten" som mange priser som noe positivt resulterer jo utelukkende i en gruppeutvikling hvor det unike reduseres til et felles begrenset miljø. Det er bare så mange ulike ting man kan gjøre på Instagram, X eller FB før man havner i et gjentakelsesmønster, og der begynner avhengigheten av drogen; for å se på SoMe som noe annet enn en avhengighetsskapende droge blir jo veldig naivt. NPC er et begrep som står for Non-Playable Character, dette brukes om karakterer i spill som man interagerer med eller spiller med uten at man selv kan foreta valgene karakteren foretar seg. Denne verden er nå bosatt av NPC-mennesker, og hvis du vil dra den mer i dybden, en underart av homo sapiens: homo digitalis.
Homo digitalis er en underart der man har stoppet kontemplasjon, hvor neste stimuli er det eneste man klarer å fokusere på, og suget etter nye raske stimuli overgår viljen og evnen til å bygge opp prestasjoner, sette tydelige mål og faktisk oppnå dem innen rimelig tid. Jeg mener da at det homo digitalis får til på 10 år, er tilsvarende utviklingen homo sapiens fikk til på 1 måned bare 30 år siden. Det er ikke vidstrakt å anta at dagens 18-åring kommer til å sitte med samme analyseringsgrunnlag, persepsjonsevne, bevissthetsnivå, når de er 40 år. De lærte på 22 år det samme man kunne lært på noen få måneder i den virkelige verden; da altså uten å klage på "Stories" på SoMe, søke sympati fra fremmede og lene seg på krykken av å sammenligne egne smerter og erfaringer med tusenvis av fremmede på internett. I stedet for å lære av det, nøyer man seg med gruppedelingen av erfaringer, nettsurfing for å glemme tankene (og kontemplasjon) og neste gjentakelsesdag er like brått i gang. Denne moderne underarten av mennesket har direkte anatomiske begrensninger på grunn av avhengighetsritualet; det handler ikke om meninger eller preferanser. "Jeg liker det sånn her", "det handler jo bare om kontroll", "dette funker for meg", osv, er klabert farse fra personer som ikke før har lagt vekk smarttelefonen i mer enn 100 timer om gangen. Poenget mitt i hovedsvaret tidligere var jo at før så satt omdømmet i, i en lengre tid. Reddet du et barn fra å bli påkjørt av hestekjerra, så var du lokalhelten kanskje livet ut. Du kom til å bli takket og verdsatt i mange år, og du kunne kanskje selv føle på dette at du hadde gjort noe heroisk og givende. Hvis jeg redder et barn i dag, så kan det faktisk hende at bare den ene forelderen takker meg, mens den andre publiserer hobbybilder på SoMe samme dag! Neste dag er akten glemt, fordi da leste man om noen som reddet to barn i Phoenix, Arizona. Homo digitalis lider av en form for delt personlighet/uttrykk gjennom atferd, hvor atferden i virkeligheten (det ekte potensialet til mennesket) og atferden på internett viker fra hverandre. Ta for eksempel blokkering av noen på nettet i tankene; vi kan sammenligne en direkte blokkering med det virkelighetseksemplet av å brått skyve noen ut av rommet dere begge befinner der i. Josefine ville aldri funnet på å dytte ut noen av et rom, det er jo uhyrlig frekt, og noen kan komme til skade, i tillegg til den negative energien hun sitter igjen med etter en slik oppførsel. Men på SoMe dytter Josefine ut folk i hytt og pine, og tenker ikke to ganger over det. Her er det en separering av atferder, noe som i all konklusjon tilsier en svekket personlighet; hvis man ikke har kontroll over et nogenlunde statisk handlingsmønster i livet sitt, så er bestanddelene man sitter igjen med, løse og rokkelige. Dagens menneske har ikke tid til å være mottakelig for positive intensjoner; all sammenligning med alle stimuli og ting man leser og ser på internett, har gjort mennesket til en forsvarsborg. Borgen er ikke ugjennomtrengelig, men man må ut med mer enn en vennlig holdning for å trenge gjennom. Jeg kan donere 50 000 kroner til veldedighet i dag, mens Josefine sparker meg ut av det virtuelle rommet i morgen. 24 timer senere etter den mest uselviske handlingen jeg har gjort. Realiteten samsvarer ikke med mottakeligheten til andre og nesten alt vi gjør av positive handlinger er kortlevd, eller når ikke frem til andre i det hele tatt. (!) Mens det negative sitter igjen som en "aha, jeg visste det!" form for selvrettferdiggjørelse, hvor man blar forbi mennesker som om de er bilder på en app, i stedet for å være virkelige mennesker.

Et veldig godt spørsmål synes jeg. Som du sier, vinner alltid penger og fortjeneste. Hva er imidlertid noe av det viktigste i et velfungerende demokrati? Pålitelige sikkerhets- og helsesystemer er blant det.
Vi skal kunne bo trygt og leve uten dominerende frykt for at vi kreperer alene uten mulighet til å forlenge (kvaliteten på) eksistensen vår.
Tradisjonelle håndverksyrker, innsatsen bak hardt arbeid, den kompromissløse gode følelsen som følger et stykke hardtarbeidet resultat, følelsen av å arbeide hardt for noe, slite, lide med et mål i horisonten, det å ikke vegre seg over fysiske strebelser, det å følge i våre foreldres fotspor, begjæret om å prestere like bra eller bedre enn det gemene hop, presset fra familie og samfunnsstandarder som belønnet sterkt fokus på innsats og utdanning, alt dette som forsvant og fortsetter å svinne hen for hver digitale time som tikker.
Verden er vid. Det går ikke an å snakke om alle nasjoner, byer og bydeler som ett eller trekke direkte linjer mellom hva som fantes og hva som er borte i dag. Hvis det ikke finnes Starbucks i landet, er det virkelig et utviklet land? Kommentarene mine har grobunn i det norske samfunnet; verdens til syvende og sist mest utviklede land, tar vi med alt fra bruk av moderne teknologi til helhetlig innsikt i hva det vil si å kunne leve trygt og med muligheter til et sunt liv.
Med alt fokus på å forenkle hverdagen, forsvinner tradisjonene og de som blir født inn i verden i dag lider av mange hemninger som følge av det som mangler i samfunnet (mtp. å arbeide hardt for å oppnå noe). De som er unge i dag har ikke mulighet til å minns det som var, og våre eldre søsken og foreldre, som omfavnes i samme grad av dagens teknologieksistens, bidrar mindre og mindre til å opprettholde den innsatsviljen som fantes i dem da de var unge, som ledet dem til å ikke syte for å gjøre noe ekstra for å få til det som krevdes for å lykkes. Per i dag gjør vi ekstra innsats relativt til grunninnsatsen, som i dag er lavere enn den var for noen tiår siden. Den ekstra innsatsen anses da objektivt som lav. Folk syter raskere. År går forbi og man forblir på samme plassen, og lurer gjerne fortsatt på hva som er meningen med livet.
I min bok så skader det samfunnet i sin helhet når man forenkler alle prosesser, digitaliserer alt tidligere strev og reduserer de gode, sterke karakteristikkene vi var vant med å se i mennesket. Som jeg nevnte blir dagens innsats og dagens sammenligningsgrunnlag et nivå svakere enn det var tidligere, selv om det kan føles 'likt'. Den yngre generasjonen har bare dagens standarder å sammenligne med, og dermed nøyer man seg med mindre. Tidligere, mellom arbeidsøktene, innsatsen, strevet og reisen mot målene sine, belaget man seg på mindre stimuli enn per i dag. Kanskje vi mottok 10-15 inntrykksgivende stimuli i løpet av en dag, da i form av de menneskene vi møtte på, de ressursene vi hadde å lære av, og hendelser vi observerte eller som påvirket oss.
I dag har vi apper, eksempelvis Pinterest, som en gjennomsnittsbruker kanskje mottar 200 stimuli om dagen fra. Intense brukere, kanskje 1000 om dagen. 1000 bilder som man enten tenker bra/dårlig om, eller grader av bra/dårlig (kult, veldig kult, wow/æsj, så teit, for en tragedie), slik at man sitter igjen på enden av dagen som en opphakket personlighet avledet av 1000 avgjørelser om man likte noe eller ikke likte noe. Hvem er vi? Det stadige resultatet av alle disse sammenligningene?
Overordnede mål mener jeg bør rettes mot det som opprettholder et sunt demokrati, og det grunnleggende er ikke så altfor komplisert. Ved å inkorporere ny teknologisk stimuli, og utvikle den digitale hverdagen, forvirrer vi oss selv og over-kompliserer det som ikke trenger å være så innviklet. Det var mulig å følge trender i fortiden også, det var mulig å våkne opp 3 dager på rad med samme gode lynne, altså å være positivt innstilt i 72 timer. I dag våkner man sjelden opp med samme humør som man var dagen før. Nyheter og stimuli dominererer tilstedeværelsen og vi blir et produkt av en overflod av inntrykk, i stedet for en mer kalkulert eller redusert tilfeldig tilnærming som var tilfelle tidligere. Solide, trofaste karakterer. Enten var du godhjertet eller en råtass. I dag kan vi veksle mellom dette annenhver dag, og det godtas på lik linje som om det er den sunneste atferden i verden.
For å se objektivt på overordnet idealisme, må vi ta i betraktning all patologi som nå er hverdagen og inkorporere essensen i mennesket som fantes før vi startet denne nedadgående kurven. For det ultimate ønsket for arten vår i sin helhet, er vel å fremme sterke individer som ikke hemmes av vilkårlige inntrykk i en slik grad at det trekker ned prestasjoner, sinnsstemning og lysten/evnen til å drømme om noe for seg selv?
Overbefolkning, eller den eksponensielle veksten av arten vår, som skyter i været raskere enn vi kan, eller har råd og evne til å, bygge hjem og stabile samfunn for, er et objektiv problem å regne. Farlige yrker krever ofte menneskeliv. Moderne teknologi kan forhindre tap av liv i farlige situasjoner f.eks. ved å redusere risikomomenter eller i det hele tatt utføre farlig arbeid for mennesket, og dermed forsterke overbefolkningsfaktoren. Det er godt å forhindre tap av liv, men også med hvert forlengede liv, så tynges en annen persons liv ned. Det er ingen balanse sånn sett, ettersom vi alle kjemper for å komme oss til de reduserte mulighetene.
Det å være lat, eller å nøye seg med mindre, kan ses på som et gode i en overbefolket verden. Folk gjør mindre ut av seg, og de som faktisk griper sjansen, har fortsatt gode muligheter til å lykkes. Det blir et veldig Darwinistisk perspektiv, der den sterkeste er den som overlever.
Men hva er det som anses å være sterk i dag?
Hvordan kan vi etablere disse beskrivelsene uten å ta med hvordan det var tidligere?
Hvordan kan fortidens innsats gå i glemmeboken, og hvorfor skal teknologien sluke oss alle hele?

Jeg innser at jeg sporet av her. For å se konsekvensene så må erfaringer og studier i etterkant til, med mindre det skytes masse penger inn i prognoseforskningsetater som har monopol på avgjørelser om patenter skal godkjennes eller ikke. Ettereffekter kan først måles 'eksakt' etter en generasjon, eller et helt liv. Det virker det ikke som om vi har evne til å ta oss tid til, og suget etter nye måter å tjene penger på resulterer i sjeledød. Og prestasjonsangst. Og redusert potensiale.

Terrarium er satt i en nær fremtid der menneskehetens påvirkning på miljøet har gjort planeten ubeboelig, og folkemassene har flokket inn i konstruerte kupler for å bringe menneskearten videre.

Boken konsentrerer seg om kuppelen Oregon City i USA; her møter vi Phoenix Marshall og Teeg Passio som hovedkarakterer. Phoenix arbeider som væranalytiker og lever et monotont liv, som er ideallivet inni kuppelen. Innenfor så anses øyekontakt som tabu, alle kler seg med masker og kapper for å skjule hud, og hjemmene deres er regelrette bokser med prefabrikerte møbler og inventar. Syntetisk mat. Kunstig sollys. Gjennom kuppelen går såkalte pedbelts, som lar innbyggerne stå i ro mens de fraktes rundt omkring. Spasering er en ting fra fortiden.

En tidlig morgen når Phoenix åpner døren for å dra på jobb, legger han merke til en kvinne som går i motsatt retning av transportbeltet og på slikt vis blir værende på samme sted. Han har aldri sett noe lignende og han begynner å tenke over hvem denne gale kvinnen kan være. Når han ser henne igjen spør han henne om hva hun driver med. «It's called walking, stupid,» svarer hun og han blir forfjamset over at hun kan se ham rett i øynene uten sjenanse, noe som ikke er egnet før man er kommet langt inn i paringssystemet som består av 12 nivåer og forbyr å holde hender før man kjenner hverandre i mange måneder. Phoenix blir oppslukt av kvinnen og begynner en transformasjon.

Kvinnen, Teeg, er datter av skaperen av Oregon City. Faren hennes, sammen med arkitekten Zuni, la grunnlaget for hele kuppellivet. Teeg vil imidlertid ut.

Gjennom første halvdel av boken konverterer hun Phoenix med kvinnelig list til å bli mer naturlig menneske igjen gjennom leksjoner og visjoner om livet utenfor. Teeg arbeider selv som 'alt-mulig-mann' og er ofte utenfor kuppelen for å gjøre reparasjoner på rør og maskiner som forsyner kuppelen med det nødvendige for livet. Hun er del av et team som utfører disse farlige oppdragene, et team som alle lengter etter å rømme fra det innestengte livet for å begynne på nytt igjen utenfor, i en verden som flere tiår etter at menneskene sluttet å forsøple, forurense og forsømme den, har begynt å reversere leveforholdene og igjen bli et sunt medium for vekst og vilt.

Jeg synes Sanders skriver lett og kaptiverende, og det er ingen drøyt kjedelige sider mens de driver på inne i kuppelen. Phoenix sin omforming er interessant lesning, og Sanders sitt skille mellom den naturlige tankegangen og den innestengte, begrensede livsstilen, blir tydelig presentert.

Andre halvdel av boken handler om flukten deres fra kuppelen og opprettelsen av en koloni nærme Portland. De er da 10 personer som alle er sterke, spirituelle individer (med Phoenix som junior). Phoenix dalter etter Teeg hvor enn hun går, og blir en karakter som er villig til å følge henne hvor enn hun kan tenke seg å dra. Det er nytteløst å kjempe mot effekten hun har på ham.

I livet utenfor så bygges det, avles det og utforskes det for å finne ut om moren til Teeg (som faren hadde sagt hadde omkommet) er i live. Teeg finner moren i Portland, men 17 år vekk fra hverandre har forandret moren til det ugjenkjennelige. Hun er ikke interessert i Teeg siden hun mener datteren er infisert av 'bylivet'. Det ble ledet opp til dette gjenforeningsmøtet gjennom boken, men selve søket, møtet og ettereffektene ble relativt snurt. Også Zuni er en integral del av utviklingen av boken, Zuni som ble fostermoren til Teeg etter at faren hennes brakte henne inn i kuppelen mot morens vilje. Zuni flykter selv fra kuppelen i kjølvannet av de andre. I møtet med moren sin, nevner ikke Teeg noe om Zunis sanne jeg, noe jeg fant veldig merkverdig, i og med at dette kanskje kunne hatt en innvirkning på morens oppførsel og oppfatning av situasjonen.

På den måten Sanders bygget opp boken og inkorporerte flere og flere karakterer, kunne han nok ha forlenget boken med noen hundre sider med noen flere oppdrag, konsekvenser og eventyr.

Jeg er glad i det virkelige liv utenfor rutinert teknologieksistens, så det var fascinerende å lese om konverteringen til Phoenix. En gang viste Teeg ham et terrarium med levende planter, som var første gang han hadde sett ekte planter før. Boken gav meg et slags håp om at selv for den 'mest oppslukte' så finnes det håp om å vende fremover til en eksistens basert på rent, antikt grunnlag.

~ En fargerik karakter, en transformasjon, en koloni. ~
Imidlertid er det potensiale til å gjøre mer ut av boken.

Terningkastet ender på: 4.

Må bare legge til at den negative gjenspeilingen i større grad er større i det moderne livet enn tidligere. På nettet kan du henges ut flere år etter en dårlig atferd, mens i fortiden ville ikke omdømmet ha spredd seg like langt.

Veldig pent skrevet.

Har dessverre ikke lest denne boken, Harald, håper at noen andre her kan hjelpe deg med saken. Jeg synes bare det var kult å se noen andre som under lesningen eller i etterkant også lytter til musikken beskrevet for virkelig å få med seg atmosfæren rundt det som hender i lektyren.

Jeg er kanskje litt kvass da, men mener jo at dette blir på en måte mindre og mindre sant etterhvert som gruppeatferden mer og mer sammensveises. Kanskje for 30 år siden så funket det å være god og grei og så fikk du ofte smake på velment gjengjeld, eller på den andre siden av skalaen, være grufull og bli belønnet med såkalt karma da. Men i dag? I dag kan vi strebe for alt vi makter med gode intensjoner, og så er det gammelt nytt i løpet av 24 timer. Det gjelder alt i verden fra kriger og presidentvalg og nasjonale kriser og forferdelige hendelser; det er nyheter i 24 timer, men så fikk Rihanna ny kjole eller så var det et sjokkerende resultat i fotballkampen. Digital demens er jo et faktum som påvirker konsentrasjon, fokus og hukommelse. Så jeg mener jo sitatet ditt er veldig fin i antikk teori, men i det moderne livet så er vi nå anatomisk begrensede til å leve opp til det pene sitatet. Når fysiologien forhindrer det, så blir det en strak nedadgående kurve når det kommer til godt avler godt, selv om unntakene alltid finnes der ute i verden. Det kommer jeg alltid til å tro og håpe på. Jeg mener vel at menneskets selviskhet trumfer alt. All gjenspeilet godhet som kunne kommet vår vei, forsvinner på veien pga. det moderne menneskets tankemønstre som opererer kontinuerlig på en "gi meg stimuli" basis, som da direkte motvirker kontemplasjon og innsikt i hva andres (gode, velmente) handlinger egentlig er verdt, og hva som krevdes av noen andre å gjøre dette nettopp for deg. Akk, men håpet lever og vi får fortsette ferden som dem vi er.