Bokelskere.no

Gore Vidal (1925-2012) var en svært allsidig amerikansk forfatter. Mye er nok alt glemt, men de historiske romanene om Lincoln og andre personligheter synes å holde seg bra. Et høydepunkt er den satiriske Myra Breckinridge. Den er et oppgjør med Holywood og samtidig en politisk ukorrekt framstilling av en transperson.

Mrs. Shippen drev en danseskole i Washington DC, hvor jeg har bodd i flere perioder.

Ps. Jeg er kommet til punktet i memoarene der han drøfter hvorfor så få av bøkene hans finnes på norsk, side 174.

Påsken her i Italia ble ganske spesiell. Dyster prosesjon langfredag i vår lokale småby avløst av glad påskedagsfeiring brått avbrutt av pavens bortgang. Selv leser jeg nå Gore Vidals memoarbok Palimpsest. Den er full av skandaløse historier, blant annet om kronprinsesse Märtha. Selv har jeg tilfelles med forfatteren å ha gått på Mrs Shippens danseskole, riktignok med 20 års mellomrom.

Man får kjøpt den på www.antikvariat.net . Vet ikke om det er 1. utgave. Gi gjerne tilbakemelding om du kjøper en av dem.

Du har rett i at Josep Roth som journalist skriver om en verden som er blitt borte. Det gjør han også med atskillig humor i sine romaner og noveller. De er blitt sørgelig aktuelle etter de siste tiårenes utvikling i Øst-Europa. Solem Bokvennen gjør en stor jobb i å sørge for flere nyoversettelser av Joseph Roths bøker til norsk.

På vaskeseddelen står det nettopp at Bull handler om det mulige kjæresteparet som aldri møtes. Men framstillingen av Marit står likevel helt i skyggen for historien om Jørgen Bull. Men på et avgjørende punkt i romanen inntar Marit et klart feministisk standpunkt ved å hevde at hovedproblemet med menn er at de egentlig ikke hører på kvinner. Hun peker dermed uforvarende på en problematisk side ved romanens hovedperson. Bull tiltrekkes av kvinner, kvinner tiltrekkes av ham, men han virker ute av stand til å kommunisere med dem utover det erotiske. Det viser seg tydelig i forholdene han har til bipersonene Ellinor og Vera.

Romy Hausmann skriver vanligvis fiksjon, nærmere bestemt krim. Hun er kanskje mest kjent for boka Elskede barn som også ble til en kort Tv-serie.

Elleve mindre kjente true crime saker
Denne gang har hun skrevet true crime. Ikke bare om én sak, men om elleve saker. Ikke de vanlige sakene om Ted Bundy, Richard Ramirez, Ed Gein og John Wayne Gacy, de mest kjente seriemorderne, men mer om kjente og mindre kjente saker. Det er jo en kjent sak at å lese true crime er noe kontroversielt og skjønner godt jo hvorfor, men samtidig er man jo nysgjerrig på diverse saker og man vil ofte lære mer om dem.

Hausmann skriver ikke bare om sakene som en slags oppramsing, men hun skriver også en del dagboknotater om seg selv, snakker med noen pårørende, eksperter og med noen som jobber med mordsaker til vanlig. Jeg forstår hvorfor Hausmann brukte en god del av seg selv i boka, selv om ingen av sakene hadde noe med henne å gjøre, men hvordan de påvirket hennes hverdag, men selv er jeg ikke helt fan av den delen. Det blir som å se en dokumentar og regissøren bruker mye tid på seg selv, i stedet for innholdet. Man skjønner jo hvis man er en del av temaet, men unødvendig når man ikke er det. Derfor mister man kanskje noe av flyten i boka og det blir litt rotete.

Et større innblikk i pårørendes sorg
Selv har jeg hørt om alle sakene i boka. Jeg hører ikke på podcaster, men ser en del true crime videoer på YouTube og strømmetjenester. Dermed var det ikke noe nytt, men likevel interessant, og boka inneholder både eldre og nyere saker, og tar opp hvordan det påvirker noen av de pårørende og hvordan de lever videre etter å ha mistet noen på en brutal og trist måte. Selv om jeg hadde hørt om sakene fra før, fikk man likevel litt nytt perspektiv underveis og detaljer som man kanskje har glemt.

True crime er nok ikke en bok for alle da ikke alle vil eller liker å lese om krimsaker fra virkeligheten. Noe som er forståelig, men for oss som er interessert i sjangeren, og som har lest mye true crime før det ble populært, finnes det vel andre true crime bøker som er litt bedre og like lærerike. Denne passer vel bedre for nybegynnere som vil lære mer om sjangeren, og som byr på mye informasjon på en grei måte.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse

Min tredje bok siste året av Gunnar Larsen. Hovedpersonen Jørgen Bull synes å være i midtlivskrise etter åtte år i Syria. Vil han nå etter hjemkomsten til Oslo/Bærum finne kvinnen i sitt liv? Eller i det hele tatt finne seg til rette i Norge igjen? Høydepunktet i romanen er skildringen av en krevende fjelltur på Vestlandet. Larsens naturskildringer er fabelaktige som en kontrast til det konforme livet til borgerskapet på Oslos vestkant. Alt i alt en velskrevet bok fra tiden like før utbruddet av 2. verdenskrig.

Er på min tredje bok siste året av Gunnar Larsen. Hovedpersonen Jørgen Bull synes å være i midtlivskrise etter åtte år i Syria. Vil han nå etter hjemkomsten til Oslo/Bærum finne kvinnen i sitt liv? Største overraskelsen hittil er likevel Bulls begeistring for de jødiske innvandrerne til Palestina i denne romanen skrevet på 1930-tallet. En god motvekt til Knut Hamsuns antisemittisme.

Livet på Senja blir alt annet enn fredelig ...

En spennende hverdag
Gustav er pesjonist og lever et rolig og kanskje et ensomt liv. Han har en bror og datter, men de bor noe langt unna. Han savner også sin ekskone en smule, men er det gjensidig? En dag oppdager han en bevisstløs kvinne i vannet og redder henne. Det viser seg at kvinnen ikke er fra Norge, men er blitt kidnappet på grunn av menneskehandel. Selv om de ikke snakker samme språk, prøver de å kommunisere på kreative måter. Heldigvis skal broren Ragnar og Gustavs datter, Nora snart komme. Nora kan flere språk og kanskje komme i bedre kontakt med henne. Det viser seg at kvinnen har en mektig far, og på grunn av ham, er hun blitt kidnappet. Hun var blitt ført til et sted hvor de kan forandre utseende og personlighet før de sender ofrene videre av gårde til personen som står bak bestillingen. Det er nesten som i The Sims spillene der man bestemmer hvordan de skal se ut og hvilke personlighetstrekk de skal ha. Men underveis, har hun klart å slippe unna, men hun vet at mennene er fremdeles ute etter henne. De må finne ut hvordan hun skal være trygg på Senja til faren hennes kommer og henter henne. Men er det nok tid?

For mye informasjon som overtar spenningen
Dukkefabrikken er en blanding av thriller og spenning, med hverdagslige mennesker i fokus. Forfatteren tar opp aktuelle og skremmende temaer som menneskehandel. Han beskriver også en gammel og ukomfortabel tradisjon og hvor vanskelig det kan være å stole på fremmede i nød. Selv likte jeg de første hundre sidene, men så ble det som å lese en skoletekstbok fremfor en spenningsbok. Grunnen til det, er at det føltes ut som om jeg leste den ene leksjonen etter den andre, spesielt etter at Nora kommer inn i bilde. Hver gang hun åpnet munnen, ville hun gjerne ramse opp forskjellige faktaopplysninger om det ene og det andre. Vet jo at forfatteren mener det godt og at det er tydelig mange saker han brenner for, men samtidig ble jeg ofte tatt ut av handlingen av den grunn, og det overskygget spenningen som kunne ha vært der. Det ble noe slitsom å lese i lengden.

Men det som jeg likte med boka var de hundre første sidene, og at man fikk perspektiv fra Gustav og gjengen og noen av mennene fra menneskehandelbransjen, hvordan de opererte og ga et innblikk i hvor grusom bransjen er. Man fikk se fra begge sidene, men dessverre opplevdes det ikke som skremmende eller realistisk. Ikke alle partiene. Kan ha noe med fortellerstemmen å gjøre.

Forfatteren skriver med mye innlevelse, men dessverre er det mange budskap som skal med, og det kunne ha vært kortet ned og forsterket, i stedet for å ha med så mye som mulig slik at det ble en smule repeterende. En mørk bok på mange måter, men ikke helt boka for meg. Personlig ønsket jeg mer handling og mindre belæring.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra forfatter, mot en ærlig anmeldelse

I Oslo. Sendte epost og fikk svar at det er "Tung tids tale" av Rana Issa.

Nei, ikke den.

For noen dager siden så jeg en bok på litteraturhuset.no som jeg tenkte å vente med å kjøpe, men vil kjøpe den nå. Jeg husker bare ikke hva den heter. Tror den handler om en palestinsk familiehistorie. Forfatteren holdt foredrag om boka på litteraturhuset. Noen som vet hvilken bok det er snakk om? Er takknemlig for alle svar.

Bok to i Ephyra trilogien, og selv om det er litt mye om forelskelse og følelser, var det en god oppfølger og ikke bare en tom mellomstasjon.

Mye ansvar
Justyna og Jurek bor som vanlig alene, i alle fall føles det sånn ut siden foreldrene deres er svært opptatte på jobb. Det sårer også Justyna en smule da hun får vite at foreldrene hennes også eier en leilighet nærmere jobben. Hjemme er det hun som styrer det meste, da broren hjelper sjeldent til med noe. Heldigvis har hun vennen Arun som hun kjenner seg godt og som hun kan være seg selv med.

I forrige bok fikk hun vite noe som sjokkerte henne til en viss grad, og vil hun se disse magiske vesenene igjen. De fargerike ephyraene som svever rundt i lufta og lystrer til det hun sier?

Ting er heller ikke enklere på skolen da Arun skriver blogg med Lotte. En jente i klassen som virker å ha noe i mot Justyna, og Justyna liker ikke at hun nærmer seg Arun. Betyr det at hun begynner å få følelser for ham, og bør hun fortelle ham det? Vil det ødelegge det gode vennskapet? Attpåtil skal klassen på skiferie, og det skal være en konkurranse. Justyna vet at Lotte er god på ski, og hun må til enhver pris sette henne på plass. Gjør hun det for å vinne Aruns oppmerksomhet eller for å bevise noe annet?

Mystiske foreldre
Har lest mange trilogier, og ofte føles bok nummer to som et slags tomrom før ting begynner å skje igjen i bok tre. Det gjorde ikke denne. Ikke så realistisk at Justyna og broren er så mye hjemme alene og tar ansvar, men tar det med en klype med salt. Man skjønner at foreldrene hennes har en spesiell og krevende jobb som de ikke snakker så mye om, likevel er det lett å skjønne hva det kan være i forbindelse med.

Jeg likte å lese fiendligheten mellom Justyna og Lotte bedre enn om følelsene hennes for Arun, for det er et aspekt i bøker jeg aldri har vært interessert i å lese om. Kjærlighet og følelser er ikke for alle å lese om, men jentemobbing er et aktuelt tema som mange kan kjenne seg igjen i. Det kan være både sårbart og tøft lesestoff.

Syns fremdeles det er interessant å lese om disse magiske vesenene, og finne ut hva de egentlig vil med Justyna og kanskje eventuelt få vite hvor de kommer fra. Det er et spennende element i trilogien, så leser gjerne neste bok selv om jeg ikke er helt i målgruppa.

Fra min blogg: I Bokhylla

Den usynlige fienden.

Fiendebilder brukes flittig i religion og politikk. En frihetskjemper ses med andre øyne som en terrorist. Pagels skriver nokså springende om hvordan den mytiske, falne engelen Satan er blitt brukt av jøder og kristne til å demonisere og stigmatisere motstandere — spesielt blant ens egne trosfeller. Hun foretar en kulturhistorisk gjennomgang med vekt på de fire evangeliene og seinere, også apokryfiske, skrifter funnet i Egypt på 1940-tallet. Meget kunnskapsrik framstilling som ikke alltid er lett å følge.

Påkjenninger.
I denne boka skriver forfatteren engasjerende om livsløpet til sin egen svigermor (1871-1960). I noen knappe kapitler får han fram hennes arbeid for likestilling og utdanning for kvinner i en pionertid. Resten av boka konsentrerer seg om forholdet til ektemannen, Halvdan Koht, som ruvet stort som historiker og politiker, og til datteren, den seinere kjente psykologen Åse Gruda Skard. Et liv med mange høydepunkter, men også store påkjenninger.

Boka minnet meg en smule på Drag me to Hell. Ikke selve konseptet, men tonen. En horrorkomedie som jeg hatet.

Anna og hennes familiemedlemmer drar til Italia for å ha litt ferie sammen. Familien krangler ofte og er stadig frekk mot Anna, men Anna er ikke noe særlig bedre, så det var vanskelig å syns synd på henne. De får ikke komme opp i tårnet på stedet de leier, og Anna opplever mye skummelt. Men er det noe som bare forfølger henne eller kan de andre familiemedlemmene oppleve det også?

Kranglete familie
Det føltes ut som å lese to bøker i én. En del om ferien og en annen del om når Anna vender tilbake til New York. Jeg foretrakk å lese om den delen da de var i Italia og den merkelige familiedynamikken. Familien er ikke spesielt sjokkerende, fordi jeg har lest om verre familier tidligere. Men jeg ble dog lei av alle de italienske ordene og replikkene. Man ble stadig vekk minnet på at Anna var den eneste i familien som kunne litt italiensk. Det var også mange påminnelser om at de var på ferie, ferie og atter ferie. Til tross for det, manglet boka noe av den italienske atmosfæren.

Og retningen handlignen tok, ble noe rotete og jeg mistet interessen underveis mange ganger. Slutten var på en måte lat og skuffende. Å kalle dette horror, er ikke helt riktig. Det er mer humor med noen horrorelementer. Hvis du ikke har lest den ennå, fortvil ikke. Du går ikke glipp av noe.

Fra min blogg: I Bokhylla

Er ting som de ser ut som? ...

Kjenner man sine beste venner?
Mens alle andre tror at Sadie tok sitt eget liv, kjente Avery henne aller best og er sikker på at Sadie aldri ville ha gjort det. Hun er lei av Littleport og en viss rik familie. Hun vil vise dem sannheten. Men har hun rett, eller er hun bare besatt av sin døde venninne?

Lite spenning og stemning
Det er morsomt å lese om rike mennesker og deres såkalte drama, men ikke denne gang. Avery var bare sutrete og kjedelig hovedperson, og skrivestilen var temmelig flat. Det føltes ikke ut som en psykologisk thriller i det hele tatt.

Det fleste karakterene var tamme å lese om, og jeg ble ikke så godt kjent med selve stedet. Dette er min første bok av Megan Miranda, og det var som om hun ikke visste hvordan hun skulle skape atmosfære eller spenning. Et veldig skuffende førsteinntrykk.

En noe kortere bokanmeldelse enn til vanlig, men det er ikke mye mer å tilføye uten at det blir like gjentakende og kjedelig som boka ...

Fra min blogg: I Bokhylla

Jeg har hittil holdt meg til Dag Solstads tidlige bøker. De preges sterkt av forfatterens entusiasme for ytre venstre i norsk politikk. Det gjelder «Svik – førkrigsår», «Gymnaslærer Pedersen» og «25. septemberplassen» som er den sist leste. Men de siste to inneholder også et tvisyn der han retter søkelyset på politiske aktivister som går seg vill i troen på revolusjonens nødvendighet. Men det er også mye særegent godt i disse romanene i likhet med den første «Irr! Grønt!»