Bokelskere.no

Jeg liker ikke å bruke ordet kjedelig, når jeg skal beskrive en bok. Men kan ikke komme på et bedre ord for øyeblikket.

Et sted med gode og vonde minner
De overlevende er om Kieran, kjæresten hans og datteren deres som fremdeles er i babyfasen. De besøker foreldrene hans siden de skal flytte, og for å møte gamle venner. For tolv år siden mistet han broren sin Finn, da Finn og en venn prøvde å redde Kierans liv. Han har båret på skyldsfølelse siden den gang, Mens Kieran og familien bor en stund i barndomshjemmet hans sammen med foreldrene, blir en venn av dem funnet død. På det lille stedet, ser alle på alle som mistenkte. Kommer de til å finne morderen, og vil Kieran noen gang finne fred?

Stillestående plot
Det gjør ikke noe at et plot går sakte av og til, men dette var veldig sakte, og det skjedde ikke så mye. Jeg ville nok ha likt boka bedre, hvis handlingen brukte mindre tid på Kiearans datter, selve småbarnsfamilie stadiet. Skjønner at det er en naturlig del av livet, men jeg er ikke så interessert i å lese om småbarnsforeldre og barneoppdrag. Det trenger heller ikke å ta over selve handlingen, noe det dessverre gorde, og dermed mistet jeg etter hvert interessen. Karakterene var noe flate og stive, også. De hadde ikke mye personlighet.

Lettlest, ikke særlig mye til spenning. Jeg kjedet meg dessverre gjennom mesteparten av boka.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Cappelen Damm. mot en ærlig anmeldelse

Turgenjev.
Fantastisk, da har vi minst fire oversettelser av romanen Røk på norsk: én fra tysk, én fra engelsk og to fra russisk. Og det er ikke engang Turgenjevs mest kjente roman! Selv har jeg lenge vært begeistret for de troverdige mannlige og kvinnelige karakterene i bøkene hans.

Kristian Elster d.e. var tidlig ute med sin oversettelse av Røk, men på 1880-tallet sørget billigbokforlaget «Bibliotek for de tusen hjem» for en rekke nye utgaver på norsk av den samme forfatteren.

Jeg leser sjeldent bøker om igjen fordi jeg foretrekker å huske dem slik de var. Den vesle vampyren er en av favorittbøkene mine fra barndommen, og det må være omtrent tretti år siden sist jeg leste den. Likevel husket jeg hver aspekt av boka og selve stemningen.

Anton får en venn
Den vesle vampyren er om Anton som er alene hjemme. Når han går tilbake til rommet sitt, sitter det noen på vinduskarmen hans. Noe som er veldig rart da Anton og foreldrene hans bor i en leilighetskompleks. Skikkelsen på vinduskarmen er Rydiger, og han er en vampyr! Selv om han virker litt skummel, blir de raskt gode venner.

Etter noen merkelige hendelser, har foreldrene til Anton lagt merke til at Anton har oppført seg litt rart i det siste. Skjuler han noe for dem? Og vil de noen gang tro at Anton er blitt venn med en vampyr?

Vittige hendelser
Dette var vittig og nostalgisk lesing. Elsker vennskapet til Rydiger og Anton. Det er morsomt at de kommer fra veldig forskjellige verdener. Jeg likte også hvor forrvirret foreldrene hans er når det gjelder den nye vennen hans.

Den vesle vampyren er den første boka i serien og de to første bøkene er blitt utgitt på nytt. Jeg håper de kommer til å gi ut hele serien igjen for jeg mangler noen. Da jeg var liten, var disse bøkene vanskelig å få tak i siden de var så populære (med god grunn). På den tiden kunne man ikke bare gå online og bestille bøker, heller, slik vi gjør i dag. Jeg likte handlingen og atmosfæren like godt nå som voksen.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse

Stormende kjærlighet og laber politikk.

Sterke følelssvingninger som i en opera utgjør drivkraften i denne dramatiske romanen fra 1867. Særlig er hovedpersonen Litvinovs villrådighet overfor den attraktive, kokette Irina godt skildret. Intensiteten forsterkes ved at handlingen er lagt til kurbyen Baden-Baden, der en liten koloni russere omgås tett rundt 1862. En viktig biperson, Potugin, sukker over den manglende utviklingen i hjemlandet, og ikke minst etterslepet kulturelt, vitenskapelig og økonomisk i forhold til Vesten. All endring synes å gå opp i nettopp røk.

En kuriositet
Tidlig i romanen nevnes prinsesse Mathilde [Bonaparte] (1820-1904) ganske kort som leder av en parisisk salong av forfattere og kunstnere. Hun nevnes også såvidt i Swanns kjærleik av Marcel Proust.

Oversettelsen
Det finnes minst tre oversettelser av Turgenjevs Røk til norsk. Under lesningen begynte jeg med utgaven til Samlerens bokklubb fra 1972. Teksten flyter bra, men underveis kommer det fram at oversettelsen er gjort fra engelsk, ikke russisk. For eksempel blir den russiske provinsen Livland omtalt som Livonia. I 1918 ble Livland fordelt mellom Estland og Latvia. Jeg avsluttet lesningen med Solums utgave fra 1998 som er oversatt direkte fra russisk. Det er også en grei tekst å forholde seg til, men inneholder en del korrekturfeil.

På sporet av Proust. Jeg er virkelig imponert over hva du har rukket over, ikke minst liker jeg illustrasjonene du har valgt ut, RandiA.

Stemmer det at alle bøkene fra en bestemt forfatter kan legges til i boksamlingen til alle her inne. Hva kommer det av at for eksempel ikke alle bøkene til Olav Golf ikke kan legges til? Er det mulig å gjøre noe med det? Jeg visste at gamle bøker ikke kan legges til. Hvilket år er denne grensen?

På forhånd takk!

Jeg leste Dødens spill av samme forfatter for en tid tilbake, som var en fantasytrilogi for ungdom. Det er en sjanger jeg ikke leser særlig ofte, og derfor var det overraskende at jeg likte den så godt. Trilogien hadde noen forfriskende elementer, og bøkene heter: Dødens spill, Den sorte bruden og Mørkets tjener.

En sykepleier med hemmelig fortid
Du kan kalle meg Jan er en psykologisk thriller for voksne. Den handler om Ida som er psykiatrisk sykepleier. Hun jobber med ungdom som sliter psykisk. Man blir kjent med at Ida har en hemmelighet. Hun forsvant som barn, og kom tilbake to år senere. Etter det har hun og moren levd et hemmelig liv ved å bytte navn og alt mulig. Det på grunn av at mannen som tok Ida, ikke skal finne henne igjen. Men når en tidligere pasient forsvinner, frykter Ida det verste. Hun mistenker at det kan være samme mann som står bak.

Trenger noe annet
Det er flott at psykiske lidelser blir tatt opp i både bøker og film, men i det siste har det vært svært mye av det, at jeg tror jeg trenger en liten pause fra det temaet. Jeg føler jeg trenger noe annet. Det er en av grunnene til at jeg ikke likte boka noe særlig. Jeg er heller ingen fan når en bok er skrevet som en slags feberaktig drøm, eller at man får følelsen av å sitte fast i hodet til hovedpersonen.

Boka hadde mange interessante aspekter, men syntes dessverre at Ida ble noe irriterende i lengden. Jeg var heller ikke helt engasjert i handlingen. Men jeg kommer selvfølgelig til å lese mer av denne forfatteren, fordi skrivestilen hennes er veldig tøff og annerledes.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse

En grundig diskusjon om problemer med oversettelser fra russisk til norsk finner du i Alf Glads artikkel i Norsk oversetterleksikon.

Se også omtalen min av Tsjekhovs novellesamling utgitt av Samlerens bokklubb i 1972.

Nyere oversettelser er gjerne mer lojale overfor originalteksten. Én måte å sjekke dette på er å telle antall sider. Eldre oversettelser fra russisk kan dessuten vært utført på grunnlag av utgaver på tysk eller andre språk.

Jeg har lest en god del krimbøker av skandinaviske forfattere oppgjennom årene, men ikke mange fra Danmark, bare noen få. Jeg er nok mer kjent med filmene enn bøkene deres. De er fordømt gode til å lage filmer. Det skal de ha.

En sak som vekker mange farer
Økseskipet er den første boka i Nina Portland serien. I denne boka er det om hennes første sak som hun ikke helt klarer å gi slipp på. Saken var om et skip hvor alle om bord ble drept. De ble drept med en øks og kastet i vannet. En mistenkt i saken slapp unna fordi bevisene ikke hadde nok grunnlag. Nina bestemmer seg for å operere litt på egen hånd, og spore opp denne mystiske mannen. Det hun ikke vet, er at det setter henne i en stor fare. Hun har ikke bare seg selv å tenke på, men også sønnen Jonas. Livet som kriminalassistent er ikke bare, bare. Er hun villig til å risikere sitt eget liv for denne saken?

Dette var ganske tørt til krim å være. Det er jo en kjent sak at krimromaner kan for så vidt være tørre, men det hjalp heller ikke at forfatteren la på med mye historie. Jeg liker historie og er interessert i det, men jeg ttrenger det ikke i krimbøker. Nina var også en person som var vanskelig å ta på alvor, siden hun oppførte seg som MacGyver. Det vil si, det var ikke spesielt realistisk. Handlingen var også veldig uinteressant og det var ikke mange karakterer å like. Derfor ble dette svært kjedelig i lengden. Dette er første bok i Nna Portland serien, og min siste. Det frister dermed ikke å lese videre.

For mye historie
Sier det ikke for å være krass, men det var bare ikke helt min type krim. Det var altfor mye latterlig spionasje, europisk historie og lokal historie. Skjønner jo at det hadde en hensikt med handlingen, men det ble litt tekstbokaktig, og det gjorde at man falt litt ut av selve plottet. Nina var heller ikke særlig interessant å lese om. Hun hadde ikke personlighet eller drivkraft som var fengende å lese om. Det ble altfor mye overdrivelse i det meste hun gjorde. Personlig foretrekker jeg krim som er nøktern eller krim som har litt horror elementer. Økseskipet ble dessverre for langdrygt og tørt.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Aschehoug, mot en ærlig anmeldelse.

På grunn av en krevende flytteprosess har jeg ikke hatt tid eller overskudd til å foreslå noen bok denne gangen. Jeg håper, Torill, at du leder lesesirkelen videre, gjerne med slike innspill som du la opp til ved lesningen av Olive Kitteridge.

Proust — noen lesetips etter lesing av Swanns kjærleik 2024.

For meg var historien om Swann og Odette et fint gjensyn, men romanen omfatter en god del mer som er verdt å utforske. Det er derfor ikke så rart at Prousts bindsterke På sporet av den tapte tid i seg selv har ført til en hel rekke analyser, kommentarer, håndbøker, tegneserier og selvfølgelig film.

Her et utvalg bøker som jeg selv har hatt glede og nytte av til å gjenoppfriske og utdype gode leseminner fra På sporet av den tapte tid.

• A guide to Proust av Terence Kilmartin, London 1983. Smart, liten håndbok om karakterene, historiske personer, stedene og temaene i På sporet.
• Att läsa Proust av Olof Lagerkrantz, Borås 1982. Lettlest og underholdende om sentrale temaer hos Proust.
• Begærets by av Bjørn Bredal, København 1998. Byen er Venezia, som spiller en stor rolle som det ideelle reisemålet i På sporet.
• Le Paris literaire et intime de Marcel Proust av Henry Raczymow, Paris 1997. Bildebok om gater, parker, interiører, personligheter m.m. i tidsrommet 1870-1914.
• Om Proust av Samuel Becket, Oslo 1988. Hvordan skiller Prousts litterære prosjekt seg fra realismens krav?
• Marcel Proust av Henrik Langeland, Oslo 2001. Norsk innføring i Prousts livsverk.
• På sporet av Marcel Proust av Ragnhild Reinton, Oslo 1993. En akademisk litterær analyse.
• Kunsten eller livet? hva Marcel Proust kan lære oss om tvetydigheten i alt som er av Karin Gundersen, Oslo 2013. Lett tilgjengelig bok om Prousts bruk av bilder (metaforer).
• How Proust can change your life av Alain de Botton, London 1997. Et vittig, egentlig umulig, men likevel informativt alternativ til litterære analyser.
• In Search of Lost Time: Swann’s Way, a Graphic Novel, tegnet av Stéphane Heuet, New York 2015. Hele første del med «Swanns kjærleik» som tegneserie på 225 sider. Nydelig hefte i duse farger.

Slaven syng ikkje av glede.

Dette er framleis ei sterk, medrivande forteljing om kva slaveri gjer med eit menneske. Sjølv om framstillinga er frå 1830-40-talet, er det ikkje vanskelig å trekke parallellar til undertrykking i vår eiga tid. Éi sak er den utbreidde valden, ei anna praksisen med å nekta slaven å lære seg å lesa. Rasismen som slaveriet gav næring til, slit vi med enno.

Omsettinga til bokmål ved Frode J. Riopelle gjer seg sers godt. Han har òg skrive eit fyldig, opplysande etterord.