Forlaget skriver: 18-åringen Prableen Kaur overlevde massakren på Utøya ved å spille død mens kameratene ble henrettet rundt henne. Jeg er Prableen handler om en uvanlig jente. Prableen skriver fengslende om sine indiske familierøtter og utleverende om en skoletid preget av mobbing, depresjoner og alvorlig sykdom i familien.
Dette er en inspirerende beretning om å snu nederlag til seier. Prableen forteller like medrivende om sin politiske oppvåkning som om hvordan religionen gir henne styrke. Hun tar oss med på innsiden av AUF og beskriver det politiske spillet i korridorene på Arbeiderpartiets landsmøte. Det er et unikt vitnesbyrd: om å oppleve det utenkelige, om sjokk, sorg og plutselig berømmelse, om å virke uberørt av tragedien på overflaten, men ha det vondt inni seg.
Jeg er Prableen er en bok om å være AUF-er, sikh og nordmann i 2012 – skrevet av en av de tydeligste representantene for de overlevende fra Utøya.
Denne må du være over gjennomsnittlig glad i bøker for å lese. Du kan jo f.eks. være bibliotekar, som hovedpersonen er, og glede deg over konkretiseringen av ordenes makt. Bare så synd at det ikke blir noen stor bok ut av det. Litt for mange enkle løsninger, men ganske morsomt til tider. Kun for spesielt interesserte :-)
Det Susanne sa. :-)
Nemlig! Og da ble jeg i alle fall sur...
Så morsomt! :)
Ooooh! Very very good! :-) Er glad i Fables-universet og denne tar den mørke sida til nye dybder.
Skikkelig krim i tegneserieformat. Liker særlig kontrastene mellom den mørke nåtida og det mer naivistiske i tilbakeblikkene på ungdomstida.
Når eventyrfigurene begynner å komme ut av bøkene, er det lett å havne i alvorlig trøbbel. Artig tegneserie hvor Robin Hood er akkurat passe kjekkas og Herkules i overkant irriterende. Baba Yaga holder en seg helst unna... :-)
Noe av det skumleste jeg har lest i tegneseriegenren! Spenning, ja vel, men denne fikk det til å gå kaldt nedover ryggen på meg. Anbefales!
Denise Mina kan dette med å balansere krimintrigen, personskildringene og samfunnskritikk. Ble oppslukt, forbanna og rørt om hverandre.
Grei nok. Men det var jo ikke grenser for overforklaringer, gjentagelser og supertydelige frampek. Hallo, jeg hører boka på bærtur, men jeg er da ikke dum! Men skildringene av klassesamfunnet i datidens Storbritannia, likte jeg. Sier noe om hvor langt vi har kommet på 100 år.
I søvnen, i timene de glemte oss, tenkte jeg på hva som skadet dem hver dag, hva som formet dem eller var med på å forme dem, hva de var redd for, som jeg ikke visste om, ikke hadde forutsetninger for å fange opp, men som var synlige for dem der inne. Jeg følte meg så hjelpeløs. De virket og virker så nœr meg, men likevel lever de sine egne liv, jeg vet ikke om jeg kjenner dem så godt.
En gang må jeg ha tenkt at det ville beskytte henne. Å ikke vite, at det ville gjøre henne, gjøre dem, tryggere. Men når jeg ser henne nå, tenker jeg at det har virket motsatt. Kanskje er det sånn, at det man aner skremmer mer enn noe man blir fortalt. Det uskarpe, navnløse gjenferdet,
Tysk er et språk der man tilsynelatende kan snakke et helt kapittel til ende, setning på setning, uten å sette punktum og røpe hvem og hva som blir snakket om, før de siste stavelsene. Selve innholdet er pakket elegant inn, som plommen i et egg, man knakker forsiktig mot en kant og innholdet renner, selvsikkert, seigt, men vakkert og fyldig, ned i bollen. Man sier at man har observert, man har gjort seg noen tanker om. Man hat sich Sorgen gemacht.
Jeg vet selvfølgelig hvorfor, jeg er klar over hvordan hjernen stenger ute innrykkene som er der hele tiden, alt som gjentar seg og gjentar seg, det ville vœrt umulig å ta inn alt på en gang, konsentrere seg om å kjenne alle lukter hele tiden, høre alle lyder, tenke alle tanker; hvis den ikke gjorde det, ville vi ikke holde ut. Vi kan bare konsentrere oss om en liten del av gangen. Er det sånn med samvittigheten også?
Jeg er lœrt opp til å bekymre meg. Det viktige er å kle seg, gå på do, spise drikke, prate. Uansett hvor vondt det gjør, alt det andre.
Et tegn
Du skal ikke tro. Du er noe.
Dag Evjenth
SPILLOPPMAKERI
Et trekkspill
trekker pusten
Før helvete
bryter løs
ORD I NŒRHET
Han sa han var
ekstraordinœr
Hun så han var
ekstra ordinœr
Evjenth er en stor humorist, - og melankoliker... Anbefales!