Bokelskere.no

Fantastisk bok, fantastisk forfatter. Hver setning virket mer levende enn den forrige.

http://kathleen-bean.blogspot.com

Jeg forelsket meg litt i Demian Vitanza på Litteraturfestivalen i Lillehammer. Jeg var på Café Stift (også kalt Stiften på folkemunne) og så ham i samtale med Vigdis Hjorth. Det var småkleint, som alt med Vigdis Hjorth er, men det betyr ikke at jeg ikke likte det. De snakket om kriminalitet og sex, og så var det to emner til, men det kommer jeg ikke på i farten, og det var ikke en løs samtale, mer en planlagt samtale, nesten som om de hadde skrevet et essay på forhånd. Uansett, jeg ble litt forelska i Demian Vitanza, så jeg leste selvfølgelig det som var skrevet om ham i programmet. Han var debutant, kunne programmet fortelle meg, og jeg noterte meg det/han/debutboka bak øret og i forrige uke lånte jeg denne boka. Urak. Først skjønte jeg ikke hva ordet betydde, et fancy ord tenkte jeg, som hovedkarakterene kanskje kommer til å sette seg fast i, i en slags ordlek, kanskje en forkortelse for noe (noe jeg trodde fordi ordet er skrevet med bare små bokstaver på omslaget). Senere, etter å ha lest boka, skjønte jeg jo at det måtte ha noe med det å ikke være rak å gjøre, altså urak, for eksempel ikke rak i ryggen (som jeg blir når jeg sitter på lesesalen i altfor mange timer, dessverre, tror jeg må kjøpe meg en sånn bokstøtte).

Boka er delt opp i tre deler, hvor alle historiene har noe til felles. Altså man tror at de dreier seg om den samme historien alle sammen, bare fra tre forskjellige vinkler og med forskjellige navn på karakterene. Men så skjønner man at de tre historiene ikke korresponderer. Hvis dette skjedde i historie en, så kan jo ikke det der ha skjedd i historie tre osv. Det minner meg litt om David Vanns Legender om et selvmord, og apropos det, så så jeg faktisk David Vann i samtale med en journalist, et forfatterintervju, på akkurat samme sted som jeg så Demian Vitanza og Vigdis Hjorth, bare et par timer før jeg så de to (det er forresten et helt skrekkelig sted å ha slike arrangementer, på Café Stift, for det renner rundt av servitører med burgertallerkner stadig vekk, til alle de som er der utenom arrangementene). Og da jeg skrev notater om Urak rett etter å ha lest dem, kjappe notater, og skulle skrive initialene til begge disse forfatterne (for det går mye fortere enn å skrive hele navnet), skjønte jeg etterpå at det gikk jo ikke. Jeg hadde risikert at jeg en dag ikke kom til å huske hvem som var hvem i notatene mine. Men nok om sånne sammentreff, jeg er ikke helt konspirasjonsteoretiker heller.

Urak. Den handler om sex. Nei, ikke akkurat sex, men seksualitet. Nei, ikke akkurat det heller. Det er mer en roman med seksuelle undertoner. Og galskap. Jeg blir aldri riktig klok på hvem som har rett, hvem er det som har gått bananas og hva skjuler fortiden til alle sammen. I den første historien, som handler om Markus i skogen måtte jeg bare le litt, for jeg kjenner noen som snakker på samme måte som hovedpersonen tenker. Ikke hele tiden, men en setning her og der. Og jeg blir aldri klok på ham, eller, jeg skjønner egentlig ikke hva han er interessert i, er han ikke interessert i noe, og jeg blir aldri klok på mennesker som ikke er interessert i noe. Jeg skjønner nemlig ikke hvordan det går ann. Markus derimot, han er interessert i tretoppene i skogen, og han er interessert i å lese, for da han stakk til skogs tenkte han at han skulle bruke all tiden på å lese og tenke, men når broren hans kommer på besøk viser det seg at han har gjort mest at det sistnevnte, over det noe han har gjort i forkanten av sitt skogsopphold, som broren hans, som virker som en redelig mann i den første historien, sier Markus er uskyldig i. Men Markus sier at broren ikke kan vite det, for det er ikke godt å si, som om Markus var utilregnelig i gjerningsøyeblikket. Men hva var gjerningen?

Jeg har en mistanke om hva gjerningen er, men når historie nummer to kommer, skjønner jeg ikke at det kan være dét. Det passer ikke med visse reaksjoner, men ellers? Ja. Historiene passer liksom inn i hverandre, men samtidig viker dem nok fra hverandre til at det er noe som skurrer, ja, er det egentlig samme historie sett tre ganger, eller er de separate og forteller dermed om likheten, det allmenngyldige, i slike ting som skjer? Det må jeg bare stusse på, om ikke noen andre har lest boka og kan fortelle meg noen teorier om sammenhenger som jeg ikke har sett. Samtidig er ikke dette en bok som jeg synes folk bør lese, for den er ganske tam. Jeg kjenner sinnet i meg komme fram når jeg leser om episoden i bakeriet, det er nærmere slutten av romanen, men bortsett fra det, som er et ganske kort blaff for episoden varer bare i noen avsnitt, griper ikke boka særlig inn i sinnet mitt. Den spiller ikke på noe, får ikke fram noe viktig, noe stort. Jeg hadde ikke gått glipp av noe hadde jeg ikke lest den. Jeg kommer til å glemme den –og dette jeg nå kommer til å skrive er kleint, dere, forbered dere! -- mye fortere enn de mørke krøllene til Demian Vitanza.

Usynlige hender er en krim med menneskelige følelser. Nettopp det litterturbedreviterne sier at krim mangler, og at det er derfor krim er dårlig litteratur (eller tilogmed ikke litteratur i det hele tatt, i følge visselitteraturbedrevitere). Krim mangler dybde, det er overfladisk, handler bare om blod og gørr, mord og kanskje penger, ingenting om menneskene bak hendelsene. Vel, det gjør Usynlige hender.

Usynlige hender handler om politibetjent Kristian Wold som skal avslutte en forsvinningssak, de andre (kollegene) har egentlig gitt den opp, han skal bare avslutte den, og i den anledning oppsøker han kvinnen som er moren til barnet som har forsvunnet. Eller tenåringsjenta da, for det er det hun er, var, jenta som har forsvunnet. Og Kristian Wold, han involverer seg personlig i saken, ja, svært personlig, han innleder et forhold til denne kvinnen, moren til tenåringsjenta, Irene, og så. Så skjer det ting jeg ikke skal si noe om, det er jo en krim vi snakker om, kan ikke si for mye om hva som skjer i en krimbok, det ødelegger jo spenninga -- for spennende, ja, det er boka. Og så hadde den et slags skjær over seg av ... jeg vet ikke, et underlig skjær, et skjørt skjær, om menneskene, om ensomheten, noe sårt. Et slags gåtefult skjær om menneskelige relasjoner. For det er mye som det aldri kommer noe svar på. Noen ting får vi svar på, men de tingene vi får et svar på gir ingen lettelse, jeg tenker ikke nå har knuten løst seg opp, nå er mysteriet løst, for det er andre ting som det ikke kommer svar på, og det setter en demper. Jeg lurer for eksempel på hvordan det gikk skeis i ekteskapet til hovedpersonen, eller sannheten om hva som skjedde med kona til hotellkongen. Var det en ulykke, eller? Og hvis det ikke var en ulykke, hvordan kunne hun finne seg i det? Eller kanskje er det ikke noe å spørre om likevel, fordi vi aldri kan vite hvorfor folk finner seg i alt de gjør eller i alle måter de blir behandlet på; folk finner seg i ting hele tiden, folk finner seg i skriking, folk finner seg i voldelige relasjoner, folk finner seg i urettferdighet, folk finner seg i undertrykkelse, folk finner seg i tidsklemmer, folk finner seg i å jobbe døgnet rundt for å betale en milliongjeld fordi de måtte ha det huset til fire millioner kroner (kanskje for å kunne beholde kona, som ikke finner seg i å bo i noe dårligere hus enn bestevenninna fra videregående som har gifta seg med en overlege som driver med eiendomsspekulasjoner på si), folk finner seg i å ha en jobb de ikke liker fordi de ikke har tenkt på å bytte den bort mot en jobb de faktisk liker, ja, folk finner seg i litt av hvert som jeg, vi andre, eller du, ikke kan forstå.

Så det er kanskje ikke noe poeng i å spørre om hvorfor og hvordan er det mulig at det går ann hele tiden. Alle ønsker noe forskjellig. Noen vil kanskje mene at noen bare følger strømmen, ønsker seg alt det alle andre ønsker seg med livet, interesserer seg for det samme som alle andre, og jeg er delvis enig. Jeg tror det finnes noen verdier, normer i samfunnet som vi bare tar for gitt, som vi ikke stiller spørsmål ved, som vi bare tenker skal være sånn, men tenker vi nøyere etter kan vi komme frem til at disse verdiene/normene ikke er så logiske likevel. Og ikke alle ønsker seg den, langt fra alle ønsker seg den.

Og så gjør de noe annet. De tar ansvar for sine egne liv, gjør noe med det, gjør noe annet. Som kona til hotellkongen. Hun har sine grunner. Hun har sine ønsker for sitt liv som Kristian Wold ikke kan forstå. Og slik går mange av relasjonene i Usynlige hender, det er ikke alt vi forstår hvorfor folk gjør.

Usynlige hender anbefaler jeg til de som liker krim og de som ikke liker krim. Selv regner jeg meg selv som en som ikke liker krim, og jeg likte denne boka veldig godt. Forøvrig en perfekt bok å lese på en strand i sommer, mens vinden blåser og får deg til å glemme at det egentlig er mye sol og at du dermed risikerer å bli solbrent.

Jeg har ikke klart å rive meg vekk fra denne, og jeg klarer ikke å bearbeide sorgen over å være ferdig med den. Denne sitter fortsatt fast i meg. Den er utrolig, utrolig vakker. Anbefaler den sterkt.

For tre dollar kjøpte jeg Lorrie Moores novellesamling Birds of America. Det var i et antikvariat i New Orleans i vinter. Boka fulgte med meg gjennom Texas (vet dere at Texas er større enn Tyskland, Storbritannia, Nederland og Belgia til sammen?) og New Mexico, og da vi var kommet til Phoenix, Arizona var jeg så frelst at jeg gikk rett inn på Barnes & Nobles og kjøpte meg A Gate at the Stairs. (Og så glemte jeg at jeg hadde kjøpt den, så mannen i butikken måtte løpe etter meg ut i ørkenkvelden.)

Nå er det juni og jeg har ikke lest den før nå. Kanskje var jeg redd for å bli lei. Muligens. Kanskje var jeg redd for at Lorrie Moore ikke skulle være like bra som romanforfatter og bli skuffet. Jeg hadde jo bare lest novellene hennes. Muligens. Men nå har jeg lest den og jeg skjønner ikke hva jeg var redd for. A Gate at the Stairs er så BRA. Men jeg vet ikke helt hvorfor jeg synes den er bra. Jeg klarer ikke å peke på hva som gjør den så bra. Alltid når jeg virkelig elsker en bok er det fordi den sier noe om livet, noe ekte; at den har fanget noe av livet og klart å putte det ned i en tekst, gjort det om til litteratur. Det gjør også A Gate at the Stairs. Men jeg klarer ikke å forklare hvorfor den gjør det. At hovedpersonen i boka er ei jente bare et par år yngre enn meg, er ikke nok å si. At jeg kanskje identifiserer meg med henne er ikke nok å si. Jeg gjør det, men det er ikke bare dét som kan være grunnen. For de fire første arkene av min versjon av A Gate at the Stairs er stappa av anmeldelsessitater fra en haug med aviser og tidsskrifter, og alle er de enige om at A Gate at the Stairs er briljant, og alle som har skrevet disse kan jo ikke være noenogtjueår gamle jenter. Det er selvfølgelig noe mer enn det.

Hør bare her: "Fifty years from now, it may well turn out that the work of very few American writers has as much to say about what it means to be alive in our time as that of Lorrie Moore." (Harper's Magazine)

"Lorrie Moore's writing is everything that life is, funny and heart-breaking--and rich." (The Denver Post)

"Readers of contemporary fiction who don't love Lorrie Moore just haven't read her. . . A rich, expansive and singularly quirky feast." (Salt Lake Tribune)

"Breathtaking . . . You'll want to have some tissues ready--and we're not even getting to half of it. But the saddest part will be when it's over." (Daily Candy).

Jeg stiller meg bak alt, nikker meg enig, ja, ja, ja, JA!, les Lorrie Moore! Å ikke lese Lorrie Moore er å gå glipp av noe. Og da mener jeg ikke bare A Gate at the Stairs, men Birds of America også. Eksemplarene mine av begge disse bøkene er stappa av eselører og pennestrekinger. F.eks. ved dette avsnittet: "I tried not to think about my life. I did not have any good solid plans at all--and the lostness of that, compared with the clear ambitions of my friends (marriage, children, law school), sometimes shamed me. Other times in my mind I defended such a condition as morally and intellectually superior--my life was open and ready and free--but that did not make it any less lonely."

Jeg kommer til å lese begge to om og om igjen. Jeg akter å lese mer av Lorrie Moore. Straks jeg får min første sommerjobblønn skal jeg kjøpe resten av bøkene hennes til lesebrettet mitt, sette meg i en campingstol under et tre og lese Lorrie Moore resten av sommeren.

http://kathleen-bean.blogspot.com