Bokelskere.no

Jeg har lest Fuglane flere ganger og det er mye å si om den. Jeg ser at mange skriver at de føler med Mattis, og jeg gjør også det, men av og til blir jeg også irritert på ham. Å, tenker jeg, kan du ikke bare la være å snakke om det der nå da. Jeg føler med de andre i romanen, som blir irretert på ham, f.eks. Hege som flere ganger ber Tusten om å gi seg med det han begynner å snakke om, eller når hun blir kjølig og trekker seg tilbake. Jeg kjenner meg også igjen i oppgittheten til flere av de andre.

Det finnes en haug med filmer og litteratur om å reise gjennom USA, og bra er det, for jeg blir visst aldri lei. Denne gangen har jeg lest Morten A. Strøksnes reiseskildring av veien fra Boston til Los Angeles. Tidligere i høst leste jeg Simen Kartvedts Vest for Eden, også en skildring av en reise fra øst til vest. Men mens Kartvedt stoppet ved de mest opplagte byene (og stedene) og skrev om dem, har Strøksnes i tillegg besøkt de mindre stedene, byer jeg aldri før har hørt om, og om bensinstasjonene, naturreservatene, om prærien, om rancher og menneskene der, om elver, indianere, hester, om jernbanen og Walmart. Strøksnes kjører og kjører, stopper, og han snakker med folk overalt. Han ender opp på feil kant av Detroit (men som han sier, finnes det egentlig noen riktig side av Detroit?); han spiller bort en haug med penger i Deadwood, et slags Las Vegas i miniatyr; han havner på en anti-Bush-fest i Salt Lake City, hvor han btw møter en haug med mormonere; går seg vill oppe på et fjell, men blir funnet av noen campere; besøker og skriver om The Black Hills, som ble lovet å være i indianernes eie for all eternity - helt til det ble oppdaget gull der. Samtidig skriver Strøksnes troverdig om de historiske hendelsene knyttet til stedene han besøker, med et nyansert blikk, i motsetning til Kartvedt i Vest For Eden, hvor jeg stadig vekk måtte stille spørsmål ved alle anekdotene og det som virket mer som halvsannheter enn virkelige fakta. Flere av tingene var det ingen referanser til heller. Det var syltynt og jeg kunne ikke la være å tenke at det var slett arbeid. Strøksnes derimot, har, uten å kommmentere med syrlige, europeiske USA-fordommer bak, skrevet en interessant og lærerik bok om vanlige amerikanere og myten Amerika, krydret med litterære referanser. Et Amerika som finnes langs veien, landet hvor alt er større enn her. Jeg har bare den amerikanske forfatteren og borgerrettighetspionéren Henry David Thoreaus ord om Amerika gjennom Strøksnes, men nevner dem likevel: Thoreau skriv at månen -- og sola -- ser større ut i USA enn i Europa. Lufta er klårare, himmelen verkar høgre. Torebraka har meir smell, lyna er skarpare. Fjella er høgre, elvane braiare og meir frodande, innsjøane, er større, skogane djupare. Og det er rart, men det er sant, himmelen ser høyere ut der, og himmelen er så blå som jeg aldri verken før eller siden har sett. Mens jeg leste boka, foruten å stadig vekk fortelle om det jeg leste til kjæresten min som lå i senga mi med mac-en, kjente jeg en lengsel etter å igjen sette meg i en bil og kjøre ut på highway-en og drikke kaffe langs veien. Apropos det skriver Strøknes om 'service areas': Eg stansar for å fylle bensin, for å få meg ein kopp kaffi eller noko å ete, for å finne eit motell - eller kanskje alt dette på ein gong. På vegen ser eg hundre slike plassar kvar dag. I utgangspunktet er dei uinteressante. Men dei er så uinteressante at dei overskrid alle grenser og blir mystiske. Dei er overalt, dei er kvardagen til svært mange folk. Deretter skriver han om svina Walmart, ikke hyggelig lesning, men interessant.

Rett vest er et prosjekt som det ikke går rett vest med. Strøksnes fanger Amerika-myten. Mens Vest for Eden føles som en samling brokker uten sammenheng med hverandre, er det en fin helhet i Rett vest. Stedene glir inn i hverandre, som nettopp når man kikker ut av bilvinduet og kjenner på avstandene mellom sted til sted, på verdens størrelse, fremfor f.eks. en flyreise, som kan gi inntrykk av at stedene i verden ikke er knyttet til hverandre, men uavhengige øyer, verdener uten sammenheng med hverandre. Jeg minnes da jeg var et veldig lite barn og så for meg hvert land i verden som sin egen planet, og mellom hvert av disse landene var det en hengebro (som forøvrig så ut som veldig store versjoner av Varoddbroa i Kristiansand alle sammen). Av og til lurer jeg på om det ikke er slik noen mennesker tenker at verden er. Poenget er: folk burde reise mer på jorda, på veien, og ikke tenke så mye på stedene de skal nå.

Enn så lenge, mens jeg venter på at tiden for å sette meg i en leiebil med automatgir er inne, får jeg nøye meg med å gå på kino og se filmatiseringen av Jack Kerouacs moderne klassiker On the Road. Rett vest: Fra Cape Cod til Big Sur har jeg allerede lest, hvis ikke hadde jeg anbefalt den også.

Skrevet opprinnelig på bloggen min:

For et års tid tilbake leste jeg Ørstaviks 48 rue Defacqz. Etter det skulle jeg ikke lese Hanne Ørstavik igjen noensinne. Så bestemte jeg meg for å ta faget Nordisk litteratur etter 1900 nå i høst. På pensumlista var kallet - romanen. Hvis den var noe i nærheten av 48 rue Defacqz, skjønte jeg ikke hva den gjorde der, for alle norske debutantforfattere som har gått på skriveskoler skriver sånn, og jeg hater det. Svevende og med vage skikkelser, en haug med gjentagelser alá: Ja, det var slik det var, det var sånn det skulle være, ja, sånn skulle det være, det kunne ikke være på noen annen måte, ja, det måtte være sånn, javisst, det var ingen annen mulighet, det var sånn det var osv. Ja, vi forstår at det var sånn det måtte være. Dag Solstad skriver også litt sånn, av og til, men han har i hvertfall noe å si ved siden av. 48 rue Defacqz var en haug med ingenting. Bare noen skikkelser som bodde i en fransk by, Paris antok jeg, men det var egentlig ikke noe i boka som gjorde at det måtte være Paris, i så fall har jeg glemt det. De bodde i en leilighet og det var en masse tanker, men om hva? Jeg vet ikke. De gjorde ingenting. En hel bok om det! Misforstå meg ikke, jeg kan godt like bøker om ingenting. Jeg kan godt like bøker om mennesker som bare sitter på kjøkkenet og drikker kaffe, om mennesker som vandrer rundt i byen på måfå. Men i 48 rue Defacqz gjorde de ikke dét en gang. Med andre ord, jeg gledet meg ikke til å begynne på kallet - romanen. Jeg antok den skulle gå i lignende baner.

Småklagende begynte jeg på kallet - romanen mens jeg satt og fortalte kjæresten min som satt i sofaen om hvor dårlig 48 rue Defacqz hadde vært, som en radio i bakgrunnen. I begynnelsen var jeg forutintatt. Det er bare tanker her, en masse ikke noe, akkurat som 48 rue Defacqz. Jeg leste etterhvert videre for meg selv. Jeg vet ikke hvor i boka det hendte at jeg la bak meg alle mine fordommer og bare lot meg flyte med. Sammen med hovedpersonen som drar til Paris (denne gangen er det Paris) på et oversetterstipend, sammen med henne i tankene. Hun sitter et sted i Paris (på et hotellrom?) og snakker med Bill som intervjuer henne til et litteraturmagasin. De snakker om litteraturen og det å skrive. Innimellom kommer det passasjer hvor hovedpersonen bare tenker; hun tenker på sin pappa som hun er så glad i, hun tenker på sin datter, hun tenker på han som hun har skilt seg fra, og ikke minst tenker hun på sin farmor som hun har tenkt til å skrive om. Farmoren hennes som var misjonær i Kina. Historien om hvordan hovedpersonen ikke klarer å skrive om farmoren sin, går som en parallell til historien om farmoren som får dette kallet om å dra til Kina og misjonere. Det er opplagt, selvsagt, at det snakker sammen med kallet om å skrive.

Hovedpersonen (et jeg) får ikke til å skrive om farmoren. Hun er forfatter, hun har skrevet mange bøker, men nå får hun det ikke til lenger. Farmoren drar til Kina som misjonær etter mye om men. Så gifter hun seg. Hun er ikke lenger noen misjonær. Noe annet gikk foran kallet. Hun giftet seg og fikk barn. Men er ikke det også en viktig oppgave, tenker hun på. Eller er det hovedpersonen som tenker på at farmoren kanskje må ha tenkt dette? Hun har tilgang til dagbøkene til farmoren, men sier et sted at de ikke ligner typiske dagbøker, at de er mer beskrivelser, logg-aktige tenker jeg. Hvordan kan hun da vite hva farmoren har tenkt? Det er ikke sikkert hun vet det. Hovedpersonen har også blitt tvunget til å ta valg. Det er som om hun kunne levd i en evig tilværelse av avstandsforhold, før S. sier til henne at hun må velge. Vil hun være sammen med ham eller ikke, og vil hun det skal det være på ordentlig. Ikke noen flere mellomting. Hun velger ham. Så får de et barn. Om det er dette som gjør at hun ikke kan skrive mer, det vet jeg ikke. Kommer skrivesperren etter dette, eller har hun skrevet bøker i mellom disse hendelsene?

Dette tenker jeg ikke på før jeg er ferdig med boka. Mens jeg leser den bare er jeg med, i en flyt av språk, jeg er med på hoppene i tanker, de forskjellige tankene, de forskjellige stedene, som på mange måter virker vage, og kanskje litt svevende, disse overgangene. Men det gjør ikke noe her.

En ting jeg derimot tenkte på, var at jeg en gang hadde en bekjent (en bekjent langt uti periferien) som sa hun skulle dra ut på misjonsreise. Hun hadde hatt en misjonsoppvekst, kunne en haug med språk, og alt det der. Det var altså ikke bare tull. Så traff jeg henne igjen, lenge etterpå, kanskje ett og et halvt år etterpå eller noe sånt. Vi lurte begge på hva den andre gjorde. Jeg spurte om hun hadde blitt misjonær. Hun hadde ikke det. Hun hadde ombestemt seg. Jeg husker ikke hva det var hun skule gjøre istedenfor. Det jeg tenker om det, er at hun kan umulig å ha hatt det som et kall. Det er interessant det med hva som er et kall eller bare noe man kunne tenke seg å gjøre, hvorfor ikke liksom? Jeg ble spurt her (relativt) forleden om det var sånn at jeg bare måtte skrive. Ja, sa jeg. Jeg føler meg uggen hvis jeg ikke gjør det på en stund, eller: Som om jeg har en haug med våte klær i en bag og jo lenger jeg lar dem bli der, jo eklere blir både bagen og klærne. Det beste er å henge klærne opp til tørk med en gang. Hun som spurte meg sa selv at hun ikke hadde noen følelse av at hun måtte skrive, selv om hun var en som skrev, hun skrev noveller og sånt, sa hun. Hun sa at kanskje hun ikke var ment til å skrive, siden hun ikke hadde den følelsen. Jeg vet ikke. For jeg vet ikke hvordan det føles å ikke føle at man må noe (på den måten). Det er ikke sjeldent jeg ønsker meg at jeg bare kunne drite i det. Hvorfor ønsker jeg så sterkt å skrive, skrive, skrive? Jeg får så dårlig samvittighet når det er lenge siden jeg har gjort det, men hvem er det jeg har dårlig samvittighet ovenfor? Det er ingen som dør hvis jeg lar være. Jeg er jo ikke forfatter en gang, jeg har ikke noe publikum å skuffe. Kan jeg ikke bare slutte? Det er mange andre ting jeg kunne tenkt meg å gjøre. Men det går ikke.

Hovedpersonen i kallet - romanen lurer også på dette. Hvis det er sånn at hun ikke klarer å skrive mer, kan hun ikke bare begynne å gjøre noe annet? Hun har jo en utdannelse (i psykologi og sosiologi) til å gjøre andre ting. Det er ingenting i veien for det. Jeg tror hun snakker om bedre arbeidstimer og bedre lønn også. Men nei, hun må skrive denne boka om farmoren sin. Hun må skrive videre.

Om hun får skrevet den? Jeg lar være å si noe om det. Det jeg derimot vil si er at dette er fin roman, denne salige blandingen av tanker, samtaler, minner; om kjærlighet, skriving og identitet. Jeg liker den.

Ildfuglen er en erotisk roman, men den er også noe (litt) mer enn det. Gjennom to venninners helg forteller den to historier: historien om Simone som bruker sex som en slags selvskading, og Amalie som er helt forblindet av forelskelse.

Simone og Amalie bor sammen i en leilighet i Oslo med tre rom. Det ene står tomt, for hun som bodde der før, Malene, døde i en bilulykke hvor Simone var sjåføren. Det er mulig Simone bebreider seg selv, men det er ikke noe hun sier høyt. Hun tviholder på en hard og kjølig fasade, og har bare forakt til overs for Amalies hodestupse forelskelse i den ti år eldre foreleseren på universitetet. Thomas heter han og er så godt som gift. Amalie er så forelska at hun finner seg i alt fra hans side. Amalie er en ung, vellykket kvinne på egne ben og under en utdannelse hun både liker og får til, og hennes totale underkastelse i forelskelsesrusen leser jeg først ikke som en usikker, redd, ung jentes klamring til et ankerfeste i et liv som hun ellers ikke vet hvordan skal gå, men som rett og slett en forblindende forelskelse. Hun vet at han aldri kommer til å bli kjæresten hennes. Hun vet at de aldri kommer til å gifte seg og bo i et hus sammen og få de to barna de snakker om. For selv om han snakker om dem med henne, mener han ingenting med det. Han skal bli far, men med en annen kvinne; kvinnen han elsker som han allerede bor sammen med. Likevel tilbringer Amalie timer med å drømme om et liv med Thomas. Hun trenger ham ikke. Hun setter ikke noe på spill ved å gå, ved å si nei, nå er det nok. Hun kan bare kutte ham ut, men nei. For hun er jo forelska. Hun mister seg selv i en streben etter å gjøre en annen til lags, og det er jo ofte sånn forelskelse er når den ene parten er mindre forelsket enn den andre. Og det er farlige saker, for finner man ikke ut av det før det er for sent, kan man ende opp som en bitter kjerring.

Jeg synes Robertsen har skrevet en grei nok beskrivelse av dette, men jeg synes kanskje det er litt for opplagt, denne "reisen" Amalie foretar seg, som er motsatt den Simone tar (fra å være tilsynelatende hardhudet til et nærmest påkjørt dyr på veien). På grensen til irriterende perfekt er hun også. Amalie, forhenværende ballettdanser; har myk hud og hyllene fulle av franske 1900-talls romaner, klarer å holde seg til å bare spise vaniljeyoghurtis, og kler seg opp i pent undertøy. Jeg skimter små hint til at hun har et slags behov for kontroll ellers i livet, alt er på stell (jeg ser for meg henne litt som Marnie i TV-serien Girls). Kanskje er det at hun lar seg forføre av denne forelskelsen et behov for å kaste seg ut av all kontrollen som gjelder ellers i livet. Robertsen skriver et sted at Amalie til vanlig er streng med seg selv når det gjelder å spise mat, men når hun spiser sammen med Thomas gjør det ikke noe å spise for mye hvis han sier til henne at hun må (han synes hun er for tynn). Og når jeg da får tenkt meg om, så er kanskje hennes stup ut i forelskelsen et uttrykk for et behov hun har for å løsrive seg fra denne kontrollen, som hun tror (i underbevisstheten) at hun kan få sammen med Thomas, men som hun ikke ser er feil sted å gå. Noen ganger tror man at man finner løsningen på alt hos andre, det er jo egentlig hos en selv svaret skal være. Det er som å flytte til et nytt sted og tro at alt skal bli bedre da. Bare jeg kommer meg dit, så skal alt bli så bra. På den måten er det kanskje ikke bare Simone som bruker sex som en form for selvskading (det virker som om hun bruker det for å glemme en sorg hun har, ikke fordi hun har så lyst), men også Amalie, indirekte; sex som en naturlig følge av forelskelsen, forelskelsen som en bedøvelse. Underkastelse fremfor å ta den vanskelige styringen over sine egne liv.

Opprinnelig skrevet på bloggen min.

Jeg har ikke engang telling på hvor mange rare blikk jeg fikk fra de andre som også tok nattoget i går kveld. Utrolig morsom og inspirerende bok full av gode råd. Anbefales.

Nei, man fortjener ikke å bli lest bare fordi man har skrevet en bok og noen har den liggende.

Det var med lave personlige forventninger jeg åpnet dette skuespillet av Jon Fosse med første gang jeg åpnet den. Ikke nok med at jeg skulle til å lese et stykke av Jon Fosse, som jeg har gjort før og slettes ikke likte, men formatet til boka var gult og i samme størrelse som Fosses Jente i gul regnjakke, et av de nyeste skuespillene til Fosse og mitt første. Altfor mye han sa det og ho sa det og gjentagelser i det uendelige om akkurat det samme. Jeg tror han og ho i Jente i gul regnjakke stod og diskuterte opp i mente om de skulle gå eller ikke, noe som høres ut som et superkjent absurd teaterstykke, muligens husker jeg feil, kanskje det var noe annet de diskuterte opp i mente. Han og ho i Nokon kjem til å komme - for også der er personene han og ho - samtaler også om det samme hele tiden.

Først kommer de til et hus som de har kjøpt, det ligger ved havet, og dette snakker de om frem og tilbake, om hvor fantastisk det er at de nå skal bo sammen bare de to, langt vekk fra alle andre, bare de to alene. Dette gjentar de for hverandre en god stund, noe som får meg til å tenke på kosimosebloggere som stadig vekk skryter av hvor fint de har det med kjæresten sin, de som poster kjærestebilder hvor de kysser eller ligger i senga sammen og ler. Stadig vekk gjentar de det, som om de ved å forsikre oss som observerer dem om at kjærligheten blomstrer, også forsikrer seg selv om at den faktisk gjør det, ...ikke sant? Forskjellen her er at bloggere har observatører, vi som stikker innom bloggene og titter på andres liv. Han og ho i Nokon kjem til å komme er ikke bevisst på noen observatører. Vi som observerer er jo teaterpublikum eller lesere. Vi eksisterer ikke for disse fiktive personene. Vel, spiller de for seg selv da? Vil de overbevise hverandre om at det er en lur idé å stikke fra alle andre for å leve sammen bare de to?

Bare de to alene, er det en av dem som sier. Jeg spurte en gang ei venninne om hva som var poenget med å være sammen med noen i et forhold, når man uansett, til syvende og sist, er alene i verden. Hun var enig med meg i at alle mennesker egentlig er alene, men hun mente at det var bedre å være alene sammen med noen enn alene for seg selv. Og det er kanskje det den ene parten (han) i Nokon kjem til å komme har forstått. Han vil være alene sammen med ho. Mens ho, hun stiller seg, etterhvert som stykket går, sine tvil om det er et bra prosjekt, akkurat som jeg gjorde til min venninne. Ofte er det verre å føle seg alene sammen med noen, enn å føle seg alene når man ikke er sammen med noen. Sistnevnte er forståelig, og gjør ikke så vondt. Førstnevnte gjør at det ikke er noen grunn til å føle seg alene, likevel gjør man det, og da føles det uutholdelig.

Jeg har lest en annen bok som handler om dette, den korte romanen Forenkling av Geir Gulliksen. En av de mest intense beskrivelsen av et kjæresteforhold som stenger ute alle andre, som tror de kan leve for seg selv. Den handler om et kjærestepar som lukker seg inni hverandre ('aleine i kvarandre'er en setning Fosse skriver flere ganger i Nokon kjem til å komme). De har fraskrevet seg sin tidligere familie og alle vennene sine (om de noensinne hadde noen). Akkurat som med paret hos Fosse er det når de flytter til et nytt hus at forandringene skjer, og også i Forenkling er det kvinnen i forholdet som stiller seg spørsmålet. Ho i Fosses skuespill tar vennlig i mot en mann i nabolaget som kommer på besøk til dem. Ho-ets han blir sjalu og mutt. Han blir sjalu på den andre mannen. Kim i Forenkling blir sjalu bare Kristin finner på noe med andre, om det er kvinner eller menn. Felles for begge partene er at ingen av kvinnene har ligget med noen andre. Mennene deres er bare sjalu uansett. Det er som om de vil ha alt av kvinnene sine, alt kvinnene deres tenker på, alt hva kvinnene deres føler, alt, alt, alt sammen. Det går selvsagt ikke, man kan ikke kjenne noen andre helt og fullt, det går ikke. Og det er det jeg mener med at alle til syvende og sist er alene. Å være 'aleine i kvarandre' er et umulig prosjekt. Ho og Kristin forstår det etterhvert. Først var det kanskje en fristende tanke, kanskje så de på det som en mulighet, før de innså at det ikke gikk. Kanskje kunne de levd med sine menn for alltid om de ikke stilte slike umulige krav. Kristin forlater Kim, som fortsetter å leve alene resten av sitt liv, mens hun finner seg en annen mann, antagelig klokere i dette forholdet enn i det forrige. Hva som skjer med ho og han i Nokon kjem til å komme, får vi ikke vite. Kanskje blir de, kanskje innser han at hans planer om hvordan de skal leve er umulige, en ønskedrøm, eller kanskje det er for sent; kanskje går hun, kanskje går hun fordi den andre mannen er bedre, eller kanskje hun bare går til seg selv.

For hvem går til seg selv? For ikke så lenge siden leste jeg Ikke forlat meg av Stig Sæterbakken, og også den handlet om et kjærestepar hvor den ene parten ville at det bare skulle være de to. Han kunne ikke forstå hvorfor kjæresten ville gjøre andre ting enn å henge med ham. Etterhvert går også det forholdet skeis, hun slår opp med ham til fordel for en annen gutt. Jeg så også en film for ikke så lenge siden, Take This Waltz, om et par som har vært gift i fem år. Mannen er ikke av det sjalu slaget (ikke som vi får vite), de menger seg med andre mennesker. De lever ikke for seg selv på den ekstreme måten. Hun elsker sin mann, det er helt opplagt, men velger likevel å gå. Og hun går til en annen mann. En forøvrig veldig bra film, jeg anbefaler den, men også her går kvinnen fra et forhold til et annet. Jeg så nemlig Take This Waltz og tenkte at det hun følte ville vært grunn nok til å gå til seg selv. Trengte hun virkelig en annen mann til å gå fra det forholdet hun allerede var i? Det hadde vært mye sterkere hvis det var det hun gjorde. Kanskje gjør kvinnen i Fosses stykke også det, går til en annen mann, men det er uoppklart. Det som er sikkert er at hun stiller seg sine tvil om 'bare de to alene' før den andre mannen banker på døra, men likevel er det han som utløser problemet. På den måten er dette stykket likt de andre historiene jeg her har nevnt. Det er ikke før den andre mannen dukker opp at den første mannen blir bekymret. Før det er han optimistisk, selv om hun lufter sine tvil. De føyser han bare bort, han tror hun vil det samme, hvorfor skulle hun ønske seg noe annet (i det hele tatt) forresten, de elsker jo hverandre, ikke sant? Men det er ikke alltid man ønsker seg noe annet som i noen andre, kanskje er det bare noe. Eller så er det bare noe man ikke vil ha, uten at man nødvendigvis vet hva man vil ha, en negativ måte å se ting i livet an på: jeg vet ikke hva jeg vil, jeg vet bare hva jeg ikke vil.

Bloggen til Linnéa Myhre, som nå er avsluttet, har vært en av mine favorittblogger. Jeg har digget sarkasmen, alle sparkenne i hytt og vær mot alt hun ikke liker (som er omtrent alt bortsett fra taco og mammaen hennes), galgenhumoren og ærligheten. Jeg fikk også med kommentarene til serien La Linnéa leve som gikk på NRK nett-TV i fjor vinter, hvorav mange kommenterte at var det ikke bare å skjerpe seg, trengte hun å være så sur, hva vet hun om livet, hun er bare tjueén år, get a grip, livet er verre for andre, du har ikke noe å klage på. Det tenker jeg ofte selv når folk griner over småting. Jeg tenker det når jeg ser jentene på Top Model grine etter at de har fått klippet av alt håret sitt (noe jeg forøvrig gjorde selv da jeg var seks år og mamma hadde lovet meg at vi bare skulle klippe litt av luggen, men sagt noe annet til frisøren; selv om jeg riktignok da gråt av at hun hadde løyet og lurt meg, ført meg bak lyset, ikke fordi håret var blitt kort), for å nevne et eksempel. Noen ting er faktisk små.

Andre ting er ikke små. Selv om man tilsynelatende har alt, kan livet være deprimerende og meningsløst. Jeg kjenner på den selv med jevne mellomrom, men fortsetter likevel fordi jeg klarer å lage en mur hvor jeg bak den stuer det faktum at livet er meningsløst (fordi det er den jo) så jeg slipper å la det ta helt over tankesettet mitt. Ikke alle klarer det. Det er såvidt Linnéa klarer det. Hun har selv sagt at boka startet som et selvmordsbrev. Hvor den slutter å være det, vet jeg ikke. Kanskje det er da hun bestemmer seg for å gå til psykolog, for det gjør hun, hun begynner å gå til Finn. Slik begynner boka som følger henne og spisefortyrrelsen gjennom et år. Den sarkastiske tonen fra bloggen er tonet ned, men fortsatt er hun gjenkjennelig. Hun kommer med en refleksjon over ordet 'hverdagslykke', sier hun ikke forstår den, for hvordan kan en kaffekopp være lykke, er den ikke heller en glede? Noe mindre en lykke. Som om lykke er noe vedvarende, noe som varer lenger, noe større. Siden skriver hun om hvordan hun ser over et visst landskap og føler et øyeblikks lykke ved dette synet, ja, virkelig et øyeblikks lykke, for i neste sekund, når hun går derfra igjen, er alt som før. Så hva er lykke?

I serien La Linnéa leve prøver Linnéa en ny ting for hver gang i et forsøk på å føle seg bedre. I en av episodene tar kameraten hennes henne med på healing, og skeptiker som hun er, funker ikke det. Hennes livsgledeskala som går fra 1 til 10 stiger aldri over 5 (som jeg kan huske, kanskje ikke dét en gang), og høyest stiger den i den episoden hvor hun rir på hest og i den episoden hvor hun går tur i fjellet. Det er helt logisk for meg, og det er forresten gjort vitenskapelige studier på at psykisk syke føler seg bedre sammen med dyr og av å være i naturen. Akkurat som forventet, sa en venninne til meg, som forøvrig også syntes det var unødvendig av programmet å rakke ned på alternative behandlingsmetoder, yoga, healing o.l., mens jeg sa at pfft, hva skal vi med dét når så basic ting som å bare være sammen med dyr og ta en tur opp et fjell funker best. Men om det nødvendigvis er lykke, er et annet spørsmål.

Jeg har lest svært mange (mer eller mindre selvbiografiske) erindringsromaner om jenter med spisefortyrrelser, og de fleste suger. De fleste suger på den måten at de fort fokuserer på bare sykdommen, det blir ofte som å lese i en legejournal eller en pensumbok i psykologi, mens mennesket bak forsvinner. Det føler jeg ikke skjer i Linnéas bok. Hun forteller ikke bare om at det er to ting som besetter henne: mat og det å få tiden til å gå raskest mulig. Hun forteller om sparkesykkelen som hun transporterer seg rundt med. Hun forteller om hvor glad hun er i sin mor. Hun forteller om pakken som kommer fra USA. Hun forteller om at hun skal dra til Costa Rica og at hun gleder meg, selv om det blir med det, hun skriver aldri noe om hvordan det var på turen. Dette er i slutten av boka, og her synes jeg det går for raskt, som om hun har skyndtet seg litt for å bli ferdig og nøste opp trådene. Jeg har lest flere omtaler av boka hvor omtalerne har ment at Linnéa fokuserer for mye på seg selv og for lite på hvordan menneskene rundt henne forholder seg til henne og hva hun snakker med Finn om. Det synes jeg er irrelevant. Boka handler om henne, det er ikke en tittebok for nysgjerrigper-er. At den handler så mye om hva hun gjør når hun er alene, om vanene hennes som hun må holde (hvis ikke er det krise), om hva hun planlegger å gjøre til de nøyaktigste tidspunkt, og om hva hun tenker, forsterker bare bildet av hvordan det ofte er når man lider av en spisefortyrrelse, og også en slags følelse av forlatthet, fravær. Selv om det finns folk som bryr seg om henne, for eksempel hennes mor, som, når Linnéa sier at hun vil dø, sier at i så fall skal hun (moren) dø med henne. Det er vanskelig å si om det er boka alene som klarer å fortelle hvordan forholdet dem i mellom er, eller om jeg noen ganger leser inn det jeg tidligere har lest på bloggen til Linnéa, men jeg velger likevel å påstå at ut av det lille i boka som Linnéa skriver om sitt forhold til moren, får vi likevel vite en del. Om ikke mye, så nok.

Jeg liker også at bokas forfatter ikke prøver å lage et utgangspunkt for spisefortyrrelsen, dvs. en såkalt begynnelse. Det var da den begynte, etterfulgt av hendelsesforløpet siden den gang, men at den fokuserer mer på nåtiden, dog med noen tilbakeblikk til hvordan sykdommen har vært tidligere. Altfor mange bøker om spisefortyrrelser prøver å finne en løsning i Freud-style: noe skjedde i barndommen som har skylda. Det trengs ikke her. Evig søndag har verken en klar begynnelse eller en klar slutt, det er rett og slett en skildring av et år, en evig søndag.

Kjenner til den der med at folk bare gir et referat av det som skjer i boka, etterfulgt om de likte den eller ikke. Vips, så kaller de det en anmeldelse. Dårlig ass.

Men uenig med deg i det om at forfattere som er mystiske er dårlige. Jeg kan godt like at ikke alt blir sagt (men på en annen side, kanskje jeg er i en litterær krets?), men jeg liker ikke når noe spriker. At ting motsier hverandre som de gjør i denne boka, viser bare at karakterene er lite troverdige, og jeg mener at litteratur skal si noe om livet.

Sist helg var jeg på hytta sammen med brødrene mine, et sted hvor vi alltid snakker om ulven, hvilket ledet til varulv og siden hvem ville du helst blitt drept av, en zombie eller en varulv? Jeg svarte varulv, for da ville jeg sikkert vært død med en gang, mens en zombie er sykt treig av seg, noe en foreleser noen dager senere var enig i. Ikke at det var jeg som spurte ham om det, vil du helst bli drept av en zombie eller en varulv, nei, han begynte bare å snakke om zombier, det var i relasjon til at forelesningen handlet om Nathaniel Hawthornes novelle "Young Goodman Brown", om den unge Brown som går tur i skogen sammen med djevelen og siden ender på et heksemøte i skogen. Hawthorne ble født i Salem omtrent et hundreår etter heksejakten, i frykten for det djevelske og alt som gikk i mot Gud. Gry, moren til hovedpersonen i Mamma er en countrysang, har også vokst opp i et gudfryktig hjem, i bibelbeltet på Sørvestlandet. Familien til Gry, som bare består av kvinner (jeg vet ikke hvor det er blitt av mennene, er de døde alle sammen?), er en haug med arbeidsomme, gudfryktige og pietistiske damer som ikke kikker med blide øyne når Gry kommer på besøk med sin snertne, lille kropp og sprettrumpe dekket av det mintgrønne skjørtet (som sikkert ikke er mer enn relativt langt/kort). Som om det ikke er ille nok at hun fikk barn da hun var seksten. Nemlig den lille Stig, som jeg ikke skjønner alderen på: han er for gammel til å få noe ut av Lassie, men ikke så gammel at han ikke lenger bryr seg om skumbananer på fredagskvelden (nå, jeg gleder meg til kakao kommende fredagskveld). Jeg tenkte ofte at han måtte være i syv-åtte-års alderen, men så gjorde han av og til ting som fikk meg til å tenke at han måtte i hvertfall være tolv, men så syntes jeg tolv var litt for gammelt igjen når det var sånn at han stadig vekk ble med sin mor på jobb på Skagen Grill og fikk servert iskrem på bakrommet av den feite kokka. Det forblir uklart, og det er også en av grunnene til at jeg ikke liker boka. Jeg tror ikke helt på at en som er så ung at han må være med sin mor på jobb fordi han ikke kan være alene hjemme, kan tenke og gjøre så mye av det som skjer i boka. Vi er heller aldri helt inni hodet til Stig, og han sier nesten ikke noe. Vi får bare høre en masse om det han observerer. Og det han observerer, det er ganske kjedelig spør du meg.

Stig observerer sin far, som er dykker, men kanskje kan han ikke lenger være det for han har fått dotter i ørene. Stig observerer en venninne, men jeg skjønner ikke helt hva det skal bety. Stig observerer sin mor, som fikk et uønsket barn da hun var seksten, såpass har Stig skjønt, men han skjønner også at moren er veldig glad i ham (jeg tror det, selv om jeg synes det er rart at foreldrene drar på en ukes sydentur mens de lar ham bli hjemme hos en bekjent, for hvor vanskelig kan det være å ta med seg et barn på sydentur hvor man uansett bare ligger på en sandstrand). Stig observerer mange ting om sin mor, at hun nok er smartere enn hva folk flest tror og at hun egentlig er eslet for mer enn å jobbe som servitør på Skagen Grill. Dette fås fram av at hun av og til leser russiske bøker. Hvor klisjé er ikke det? Nå intellektualiserer vi oss ved å snakke om russiske forfattere, dere. Og disse russiske forfatterne leder til hva Stig kaller for 'russiske aftener', noe som jeg tolker som kvelder hvor Gry ikke er i så godt humør, men heller litt deprimert, er for seg selv og ikke gir sin samboer og sønn nok oppmerksomhet. Kvelder hvor hun ikke synger og steller (hun synger ellers på countrysanger) og de ikke sitter i sofaen sammen, ser på tv og kosidosemoser seg.

Stig observerer også kollegene til Gry på Skagen Grill, og de besøkende. De besøkende mannfolka som ikke mener at Gry har noe i toppen. Hun er bare en dum dame (men hvilke damer er ikke dumme i følge denne typen av mannfolk? Ingen!). Stig observerer også Lisa, den andre servitøren, den breikjefta dama fra Nord-Norge, som jeg ser for meg som en bikerdame, som hun dama i tv-serien Sons of Anarchy som i de første episodene ligger på sykehuset etter å ha tatt litt for mye heroin, men som etterpå (når hun holder seg unna heroinen) blir en skikkelig tøff dame som ingen (ihvertfall ingen andre damer) får kødde med; og den feite kokka Sissel på kjøkkenet som fôrer ham med pølser, is og potetbåter. Og det høres kanskje litt spennende ut, dette her, denne verdenen som for meg er helt fremmed; bygdemiljø, tenåringsmødre, kristne, mannssjåvinister, men nei, det er ikke noe spenndende og interessant i Mamma er en countrysang. Jeg syntes den var kjedelig, jeg satt hele tiden med følelsen av at jeg burde legge den fra meg, at det ikke ville komme noe mer ved den som jeg ikke allerede hadde lest (og ikke kommet inn i) i løpet av de ti første sidene, altså noe ufengende og dølt, et ikke noe. Likevel fortsatte jeg å lese, men det skulle jeg ikke ha gjort, jeg hadde rett aller først, denne boka ble ikke noe mer enn det jeg kunne ane i begynnelsen av den.

Er ikke så inni krim fordi jeg ikke liker sjangeren så godt, men har nå likevel lest to dette året som jeg likte godt. Stig Sæterbakkens 'Usynlige hender' og Jens Lapidus 'Cash.'

sitat

Jeg vandret rundt på måfå på biblioteket da jeg så denne boken. Navnet Annie Proulx virket kjent, men jeg kunne ikke komme på fra hvor, og dessuten tiltrakk omslaget meg, et bilde av en bilvei i ørkenen som bare går og går, som forsvinner et sted i horisonten, hvor det også ligger noen fjell som man aldri kommer til, og over den er himmelen klar blå, du har aldri sett den så blå før, et landskap som gjorde dypt inntrykk på meg den ene gangen i mitt liv jeg reiste gjennom det. Under tittelen leste jeg dessuten undertittelen Nye historier fra Wyoming, og på omslaget leste jeg: «Annie Proulx er en mester i å skildre Amerika utenfor byene, utenfor mainstream. Hun viste det i novellesamlingen Brokeback-fjellet, og viser det igjen i Ville veier, med nye historier fra Wyoming.» Aha, det er der jeg har navnet hennes fra, det er hun som har skrevet novellen filmen Brokeback Mountain er basert på. Og Amerika utenfor byene, det vil jeg gjerne lese om. For jeg vet ikke hvor mange bøker jeg har lest om vellykkede amerikanske middelklassefamilier fra New York, østkysten generelt eller Midwest den siste tiden. Sikkert er at det har vært mange. Å lese Ville veier (Bad Dirt på originalspråket) var et befriende avbrekk. Ville veier handler om trailer trash, rancheiere, cowboyer, indianere, bartendere, viltvoktere, trailersjåfører og svorne republikanere med gevær under armen. Ville veier handler om high school drop outs som tar seg småjobber og flytter inn i bobiler og får fire unger før de er tjue; om rancheiere som får det til (jeg begynner med en gang å tenke på Bush og en dokumentar jeg en gang så hvor han gikk rundt på ranchen sin i cowboyhatt og støvler, eller muligens det var i filmen W) og rancheiere som ikke får det til; om indianere som flykter langt fra et alkoholisert liv i reservatene; om fraskilte menn som gror skjegg og henger ved bardisken; om viltvoktere som ikke er nådige mot noen som skyter et dyr for mye; om folk som sliter for livets opphold; om gleden av å kjøre rundt i dette golde landskapet; og om sand og døende kveg.

Det er et tøft landkskap, det er beinhardt, det går ikke bra med alle, det går bra for noen; jeg har lyst til å bruke ordet realisme, samtidig skjer det underfundige ting, ting som ikke er særlig realistisk i det hele tatt, som f.eks. historien om hun som ønsker seg en grevlingkåpe. Det skjer også svært overraskende ting; jeg skal ikke røpe noe, men det har noe med et kveg på ville (av)veier å gjøre, og så skjer det fæle ting som beskrives på en nøktern måte, som om det bare var noe som måtte skje, hadde vi lesere forventet noe annet, kanskje? Jeg tror ikke de var en eneste novelle jeg ikke likte, men jeg vil gjerne trekke fram 'Dominoeffekten', 'Hva slags møbler ville Jesus valgt?' og 'Mann kryper fram fra trærne.' Ja, det er sant, helt fri for middelklasseamerikanere fra østkysten er denne boka ikke, sistnevnte novelle handler faktisk om et newyorker-par som bestemmer seg for å flytte til Wyoming, til livet i vest. Livene deres blir naturlig nok helt annerledes etter det.

Annie Proulx hopper fra generasjon til generasjon, og mange av personene møter vi flere ganger. Noen av hovedpersonene dukker opp som bipersoner i andre noveller senere, og motsatt. Og alle sammen husker jeg. Jeg tenker ikke «Hvem var nå det igjen», jeg husker hvem de er, alle sammen. Spesielt Deb Sipple, spesielt han.

Da jeg bare hadde én novelle igjen av boka, gikk jeg for å spise lunsj med en venninne. Hun kunne fortelle om en annen venninne, en felles venninne av oss begge, som snart skulle dra til USA for å treffe en fyr, ja, de hadde noe på gang, en amerikaner, og jeg spurte hvorhen da. Hun kunne ikke svare på det, det var i en by hun ikke kunne huske navnet på, men det var stress å komme seg dit, det var ikke bare å sette seg på et fly. Og jeg sa: å, jeg vil også dra til USA, jeg vil bo i en campingbil i Texas og jobbe på en ranch! Hvorpå hun ristet på hodet, hva skal man med det. Jeg mente selvsagt ikke evigvarende, jeg hadde sikkert blitt lei, det hadde sikkert blitt et kulturkrasj uten like, om ikke med en gang, så etterhvert; noen tøffing er jeg heller ikke, og i et avsnitt i en av novellene i Ville veier beskriver Annie Proulx hvordan han som har et bibliotek hjemme blir sett på, ja, ikke at de ikke liker han, men at det er så fremmed for dem at noen kan ha en hylle med bøker hjemme hos seg, hvordan i helvete har han dessuten fått tak i alle disse bøkene? Og de setter jo pris på den ene boka som kommer fra samlingen, den som bartenderen går for å finne for å få slutt på alle spørsmålene om et visst emne som florerer i baren under et veddemål, et veddemål som jeg faktisk ikke husker hvem som vinner, men nå er det jo ikke det som er det viktigste, det er det veddemålet i seg selv som er. Og det er også livene til menneskene i Ville veier, det er det som skjer på veien dit de kommer fram som er det viktigste, hva som skjer senere kan Annie Proulx finne på å bare nevne i to setninger, som om: å, det er så lenge til, det trenger vi ikke bry oss om nå. Selv om de runger der, de få setningene, nesten som en slags skjebne.