"Farlig midtsommer" og "Hvem skal trøste knøttet" er begge bra bøker. Den første tar opp Mummifamiliens møte med noe konkret ukjent (teateret), samtidig som boken følger opp mønsteret med naturkatastrofer fra de andre bøkene. Av disse liker jeg "Hvem skal trøse knøttet best, fordi det er en historie som enkelt tar opp historien til Knøttet, som ønsker å være med i fellesskapet, men er for sjenert til å ta sin plass i disse. Samt hvordan han oppdager at han ikke er alene og at noen har det verre. Jeg liker hvordan historien, med et så universelt tema, er fortalt med få ord og fargerike bilder.
Av alle mummibøkene og tegneseriene til sammen liker jeg nok best "Trollmannens hatt" (favoritt fra barndommen), Trollvinter og Tove Janssons første tegneserie med Mummi.
"Pappaen og havet" og "Sent i November er bøker jeg har lært å sette pris på først som voksen. Jeg liker "Trollvinter" bedre, fordi jeg alltid finner noe nytt å sette pris på i den. Da jeg var liten likte jeg dens vinterstemning og mystikk. Senere ser jeg at det også handler om Mummitrollets indre kamp med det ukjente (vinteren, Herr Brisk osv.), i tillegg til å lære å sette pris på det som er her og nå. Mummi-tegneseriene liker jeg rett og slett på grunn av humoren og tegnestilen.
Hun fikk meg til å innse at det ikke handler om å eie rein, språk, fjell eller skog. Det handler om å være en del av kulturen, det samiske samfunnet.
Det finnes en bakside med at samer med tradisjonelle klær har en så kraftig signatur. Alle kan si "Der går en same". Men samer er jo ikke bare tekstiler. Det blir som om en same bare forsvinner når han tar av seg kofta si.
Å kle seg i kofte eller i fjærboa og bærer de ytre tegnene på sin identitet som er så djevelsk styrkende og herlig. Men samtidig, når man gjør det, så er det lett å bli et objekt for det normale blikket. Sånn at alle turistene står der og bare "Se på samen!" Eller "Se på homsen!".
Det har skjedd at folk sier det er rart at jeg er homo. "Det er rart fordi du er så mye mann". "Men hallo, det er vanskelig å være homse om man ikke er mann!", sier jeg da.
Mennesker med en så generell innstilling til livet og til andre mennekser synes jeg er ignorante og de vil jeg heller ikke ha med å gjøre. Da går jeg heller derfra. De kan aldri forstå min tilnærming. Det er litt som med religion. Enten tror du eller så tror du ikke. Det er ikke noe å diskutere for du føler og vet hvem du er.
Det samiske er så hardt knyttet til en dårlig samvittighet i meg. At jeg ikke lærte meg språket, at jeg ikke bidrar mer i å synliggjøre det samiske. Dårlig samvittighet for at jeg ikke deltar i samfunnsdebatten og står opp mot alle de som tror de har rett til å si noe som helst om meg og mitt liv.
Hvis man slutter å utfordre seg selv er det på en måte over. Da slutter man å utvikles som menneske.
Jeg tror at de som slenger ut en viss sjargong og aktivt vil vise at de ikke er homo, ofte er usikker. Tryggheten med normer, stereotype og idealer er forrædersk, for den forutsetter at ingen er annerledes og gjør slik at vi stopper opp. Normer gjør at folk blir redde og kjenner ubehag, kanskje også blir sinte hvis noen avviker. Men hvis man er trygg på seg selv, trenger man ikke holde på sånn, da spiller det ingen rolle hva andre mener.
Jeg kunne ikke gjøre hva jeg ville for jeg visste ikke lenger hva jeg ville. Jeg kunne ikke lenger si imot for jeg visste ikke lenger hva jeg mente. Det var bare hans ord som gjaldt og det gikk alltid ut på det samme: At jeg var verdiløs.
Fordi mye er tapt er man livredd for å tape enda mer, og så har man fått det for seg at det er en måte å gjøre det riktig på.
Hvordan kan spørsmål om hvem som eier en rein være viktigere enn å løse en kvinnes voldtekt?
Om en gutt er homo svekkes hans status i reindriften, som er veldig maskulin og macho. En homo blir ikke respektert og han er derfor verdiløs i familiens krig om landet og reinen. Han kan like gjerne dra derifra.
Vi satt ute i lavvoen og hadde bål og snakket og da sa jeg "jeg er også same". Da spurte hun nysgjerrig "jaha, fra hvilken sameby da?". Det visste jeg ikke da, min slekt er jo fiskere og gårdsbrukere, ikke reindriftssamer. Da så jeg hvor uinteressert hun ble. Hun tittet nedlatende på meg og byttet emne. Jeg var ellve år og følte meg avvist.
Når et folk er sykt lenge, begynner de å tro at det er dette som er oss, dette er vår kultur.
Alle traumene som det samiske folket har opplevd, har vi arvet i så mange generasjoner og de har blitt så dypt plantet, at vi har begynt å godta skadene som en del av den samiske kulturen.
Tausheten som finnes i den samiske og den finske kulturen tolkes som en nasjonal karakter - de nordlige folkenes personlighet. Men dette er helt feil! Tausheten er ikke et personlighetstrekk eller et medfødt karaktertrekk, men et symptom på våre ubearbeidede traumer.
Jeg tror undertrykkelse arves. Norge ble undertrykket av Sverige, og senere undertrykte nordmennene samene, og nå undertrykker vi andre, hverandre og mennesker som skiller seg ut. Når vi snakker om den samiske historien glemmer vi, som alle andre, å se helheten.
Da har jeg endelig pløyd meg igjennom denne boken, som har tatt meg over ett år å lese. Det var tyngst i starten, og kanskje fikk jeg ikke med meg alle detaljer (naturbeskrivelser osv.), men når man først kom over dette så er det en veldig spennende og gripende historie. Det blir også så mye nærmere når man vet at det virkelig skjedde, på de omtalte stedene med flere av folkene som er med i historien.
Historien begynner med at en gruppe folk fra Børselv flykter til fjells, fordi de ikke vil la seg tvinge til å reise sørover. Synsvinkelen skifter mellom flere av de som er i gruppen, og som i Sju brødre av Aleksis Kivi og Ukjent soldat av Väinö Linna så er det en kollektiv synsvinkel. På den måten så kommer det frem hvordan krigen påvirket folk flest (foreldre, barn, elder mennesker, folk som var med i slaget om Narvik osv.). Hver enkelt av dem takler situasjonen på sin måte.
Samtidig lever de med usikkerhet om hvor det ble av familiemedlemmer, om de fortsatt er i livet osv. Sulten og vinteren viser seg likevel å bli den største fienden. Nesten hver dag blir et spørsmål om hvor de skal få tak i mat, f.eks. prøve å jakte eller lure seg ned til bygda om natten i håp om ikke å bli tatt av tyske utkiksposter. På denne måten er boken nesten som et historisk dokument over hvordan krigen kunne utarte seg for folk i Finnmark under 2. verdenskrig. Samtidig er historien en etisk tankevekker, f.eks. om det er riktig å ta liv hvis man blir beordret til det av staten, om det er riktig å stjele hvis det er eneste måte å holde seg i livet på osv.
Man får nesten følelsen av hvordan folk var nødt til å innrette seg de tyske og østerriske soldatene, som var flerdobbelt antall folk fra bygden. Boken er på kvensk, men tyske fraser og ord er brukt som krydder til å virkeliggjøre hvor tett innpå tyskerne folk levde. Det er også interessant å lese om hvordan krigen og nøden styrket samholdet mellom folk, hvordan de hjalp hverandre med å holde humøret oppe ved hjelp av sanger og mimring osv.
Jeg er veldig glad for at jeg omsider har lest ut boken, for der sto ting jeg ikke visste. Det gjør også godt å vite at jeg nå kan nok finsk til å lese og forstå historien, for det har vært et mål jeg har hatt over lengre tid.
Det er naivt å tro at man har funnet en retning bare fordi ballen plutselig triller en litt annen vei enn man trodde den skulle gjøre.
Den har bare skifta retning.
Livsballer gjør det til stadighet.
Den gjør det nok igjen.