Jeg vokste opp med svensk fjernsyn, ikke så mye å velge i på 60-70-tallet.

Jeg har akkurat vært inne på den svenske versjonen av adlibris, Mondo, og lastet ned Flugan och evigheten av Håkan Nesser. I det siste har jeg kjøpt mange e-bøker der, og det er både billig og enkelt.

Håper også jeg får rett :) Som jeg skrev til Bjørg, når du har lest spesielt kapittel 12, klikk på linken kjell k oppgir. Du behøver ikke se hele episoden, men spol deg frem til scenene fra varietéteateret. Det veksles mellom de og scener fra den Psykiatriske klinikken hvor Ivan Hjemløs akkurat har truffet Mesteren.

I Marietta Tsjudakovas/Chudakovas biografi som nevnt lenger ned finner vi på side 453 utdrag av et brev Mikhail Bulgakov skrev til sin kone den 15. juni 1938. Han har tatt seg en pause i renskrivingen av M&M og tillater seg å vurdere sin egen roman, den eneste i sitt slag som er funnet:

"Jeg har liggende foran meg 327 maskinskrevne sider (omlag 22 kapitler). Får jeg beholde helsen, så er vi snart ferdig med renskrivingen. Da gjenstår det viktigste –– forfatterkorrekturen –– et stort, komplisert og viktig arbeid, med mulig omskrivning av noen sider.

Du spør hva som vil skje. Jeg vet ikke. Antakelig vil du legge den i skrivebordet eller i skapet, der mine andre døde arbeider ligger, og av og til vil du minnes dem. Vår fremtid kjenner vi forøvrig ikke. Jeg har allerede oppgjort min dom over denne saken, og dersom jeg greier å løfte slutten litt, så mener jeg saken er verdt korrektur, også dersom den blir lagt ned i den mørke skuffen.

Nå er jeg interessert i din dom. Om jeg får høre lesernes dom, er det ingen som vet."

Det håper jeg også :) Når du har lest kapittel 12 og 13 anbefaler jeg deg å se på YouTube-klippet kjell k har lenket til. Selv om talen er uforståelig, så er forestillingen i Varietéteateret beskrivende og morsom.

Novellekunst på sitt beste!

Ingvild H. Rishøi (f. 1978) debuterte i 2007 med novellesamlingen "La stå". Siden har hun kommet ut med novellesamlingen "Historien om Fru Berg", og dessuten et par billedbøker for barn. "La stå" er den eneste jeg så langt har lest av henne - før "Vinternoveller".

"Vinternoveller" inneholder tre noveller som alle har det til felles at barn står sentralt, at de voksne har falt litt utenfor det veletablerte og at de alle gjør så godt de kan, men så er det på en måte likevel ikke nok.

I novellen "Vi kan ikke hjelpe alle" møter vi en ung mor og hennes datter på vei hjem fra barnehagen. Den lille datteren er bare fem år, men har likevel måttet lære seg livets harde realiteter. Hun kan i motsetning til de fleste unge mennesker i dag (får vi inntrykk av) ikke få alt hun peker på, og dette forstår hun så inderlig godt. I møte med morens utilstrekkelighet, vet hun likevel råd, og vi aner en sterk integritet hos det lille barnet - en integritet som får moren til å føle seg enda mer utilstrekkelig, men som likevel redder verdigheten deres på et vis. Som at neida, de kan ikke hjelpe alle, men den unge mannen som tigger om penger, han kan de gi nesten de siste pengene de har, fordi han har så mye, mye mindre enn dem. Men så har de bare 60 kroner som helst skal vare over helga, fordi jentas far har sluttet å betale ... Og så kan man spørre seg hvem som tar vare på hvem ... Morens oppgave er jo å ta seg av datteren, mens det i realiteten er datteren som passer på moren - slik det jo ofte er i familier der de voksne ikke håndterer livet sitt slik de bør når de tross alt har ansvar for barn.

I "Riktig Thomas" møter vi en mann som nettopp har kommet ut av fengsel, og som i forbindelse med samvær med sønnen skal kjøpe en pute til ham. Vi aner en svært institusjonalisert mann som knapt er i stand til å ta et eneste valg, og da han ikke klarer å komme på hvor gammel sønnen er når han står i butikken og får spørsmål om dette, rakner det for ham.

Og helt til slutt i novellen "Søsken" møter vi den unge jenta som flykter sammen med småsøsknene med Valdresekspressen for å unnslippe barnevernet. Og under flukten får vi høre om familiens lovende start i livet og om alt som til slutt gikk fullstendig galt. Alt fortalt så skjørt at det faktisk var vanskelig å holde tårene tilbake ... Særlig når vi aner at det kanskje likevel er håp om en bedre fremtid? For det var kanskje ikke barnevernet likevel som dukket opp til slutt?

Men selv om det lysner for noen hver i disse tre novellene, skjønner vi at lysningen ikke er det samme som en varig løsning. Kanskje fungerer likevel det fnugg av håp som dukker opp i hver av novellene som en fortellermessig godt grep for å unngå at disse vipper fullstendig over i det sentimentale? I det virkelige liv er det imidlertid både høydepunkter og nedturer, uansett hvilken klassetilhørighet man måtte ha. Og når man er som lengst nede, er det som regel bare en vei, og den går oppover. Akkurat dette poenget har Rishøi fått svært godt frem. Det er håp når det ser svartest ut! Eller som en venninne av meg pleier å si: enhver krise er egentlig en skjult gave ...

Det er noe med språket i Rishøis noveller som imponerer meg. Det forhold at hun skriver nærmest autentisk slik personene i novellene hennes snakker, et nokså muntlig språk med a-endinger og det hele, gjør tekstene hennes levende og skaper en veldig nærhet mellom fortelleren, leseren og personene historiene handler om. Vi er der vi også, sammen med hovedpersonene, og vi blir nesten ett med dem etter som dramaene utspiller seg. Lettelsen de føler når ting ikke er riktig så ille som man først skulle tro, smitter over på oss som lesere. Rishøi spiller på hele vårt følelsesregister, uten at det hele ender som tåreperse.

Jeg måtte høre et par av novellene om igjen, fordi jeg så nødig ville gi slipp på personene som jeg hadde rukket å bli så glad i. Kaia Varjords opplesning gjorde lytteopplevelsen til noe stort! Denne novellesamlingen bør man ikke gå glipp av!

Det er et faktum at Ingvild H. Rishøis noveller blir lengre og lengre, så kanskje er det et håp om at det kommer en roman fra henne etter hvert?

Fint med denne typen diskusjonar, for her er alltid ein eller ei som opnar nye vindauge til verda og litteraturen!

Ja, ikke sant, jeg sitter og leser om Marx og Engels i Carl Grimbergs "Menneskenes liv og historie". Et undervurdert verk, etter min mening.

Jeg har lyst til å gjengi et brev fra Pavel Popov, Mikhail Bulgakovs mangeårige venn til hans enke Jelena Bulgakova. Brevet er datert 27.12.1940, 9 måneder etter Bulgakovs død. Pavel Popov var den første som skrev en biografi om Bulgakov, men brevet jeg referrerer til står i Marietta Tsudakovas/Chudakovas biografi fra 1988, norsk oversettelse 1990, s 13:

"Jeg lever stadig under inntrykkene av romanen. Jeg har lest første del ... Jeg hadde ikke engang ventet noe så glimrende og uensartet: Alt lever, alle ting er flettet inn i hverandre og alt er i bevegelse - linjene deler seg og samler seg igjen. Før dette hadde jeg bare kjent til enkelte deler, og følte ikke noen enhetlig komposisjon, men da jeg leste det nå ble jeg slått av hvor harmoniske delene var: Alt er tilpasset. Jeg følger alt sammen, som om det skulle være ekte realisme, selv om hovedelementene er fantastiske. En av de mest realistiske personene er en katt.

... Den andre delen er for meg den rene åpenbaring. Dette var helt ukjent for meg. Her er det nye personer og forhold. Margarita - det er jo Dem, og Misja har trukket inn seg selv også. (min utheving) Og jeg som trodde at mesteren og Margarita etter den nye tittelen henspeilte på Woland og hans venninne. Først ville jeg lese dette i en jafs, men nå har jeg besluttet å ta for meg andre del etter en pause. Jeg vil forberede meg på den, og tenke gjennom første del.

Jeg må si at selv om de flyktige småscenene er sekundære episoder, for å si det slik, er de fulle av en kunstnerisk tanke. For eksempel når Rjuskhin vender tilbake fra sykehuset; naturen og miljøet som beskriives fra et humpende lasteplan eller funderingene ved Pusjkin-monumentet - alt er uhyre uttrykksfullt ...

Men det finnes om De vil, en trist side. Det kan selvfølgelig ikke komme på tale å trykke dette. Romanens ideologi er forferdelig, det er helt sikkert. Mesterskapet er altfor stort, alt trenger enda klarere gjennom det, enkelte steder er ikke bare sløret trukket for - han har til og med satt prikk over "i" en. I så henseende kunne jeg sammenligne den med Dostojevskijs De besatte ...De besatte fengsler meg også med sin kunstneriske skjønnhet, men ideologien er ekstrem. Misja gjør det like krasst. Det går ikke an å beklage det. En forfatter skriver etter det han selv føler i sitt indre. Skulle en fjerne ideologien fra De besatte, så ville det ikke ha blitt så uttrykksfullt.

Det var nok feil av meg å først tro at Misja hadde begynt å skrive mer avslepent og likevektig, det stemte overhodet ikke! Sånn sett er det bedre jo mindre man vil vite om romanen. Et genialt mesterverk vil alltid forbli genialt, men nå kan ikke romanen aksepteres. Det må gå 50-100 år.

...Jeg kysser Deres hånd, og forblir deres
Pav. Popov, 27.12.1940."

Helt Konge! Mer fantastisk fremstilt enn jeg kunne forestille meg. Vet du om denne serien er å få kjøpt med engelsk tekst.

P.S. jeg fant nettsiden hvor den er for salg. 50 Euro+tollutgifter blir i meste laget, synes jeg.

Kapittel 12:

Kan dere se for dere scenen i Varitéteateret hvor gjengen til Woland har vært generøse og delt ut de vakreste kjoler, vesker, sko og smykker til kvinnene i bytte mot deres eget tøy. Så annonseres seansen/tilbudet for over og kaoset bryter ut i det flere vil sikre seg ting de ikke har mulighet til å kjøpe i datidens Moskva.

Men denne grådigheten går ikke ustraffet hen, og på kommando forsvinner alt fra scenegulvet, kjolene, veskene, montréne, de innbyttede plaggene. Jeg kan levende forestille meg forskrekkede kvinneansikter i salen i det de observerer seg selv og andre bare iført undertøy eller det som verre er.

De bøkene vi selv legger inn kan søkes på gjennom ISBN-nummeret, men ikke tittelen. Jeg gjetter på at det er en form for sperre eller sikkerhet.

Kapittel 12 og 13 ble vendepunktet for meg. Inntil da tenkte jeg at boken ble en ny skuffelse bygd på skyhøye forventninger. Scenene i Varietéteateret, kapittel 12 er etter min mening rett og slett kostelige, og Mesterens inntreden i kapittel 13 fikk meg omvendt og dradd inn i en magisk og absurd verden, hvor jeg ikke pleier å trives, men jeg gjør et unntak for Bulgakov. Jeg har lest en del om hans kamp og slit både for å overleve og for å bevare verdigheten. Det er nok en fordel å vite litt om det historiske bakteppet, spesielt den kommunistiske ideologien. Selv om mye kan virke tøvete og merkelig, så ligger allikevel alvoret mellom hver eneste linje, mesterlig skrevet.

Det tok meg over 150 sider, men nå begynner jeg virkelig å bli dradd inn i Bulgakovs burleske verden, herlig. Jeg leser nok ut del 1 i helgen, så har jeg nettopp begynt på Jeffrey Archer's Kane and Abel. Dickens' A Tale of Two Cities har jeg på lydbok, været er strålende, lapskausgryta ferdig og alt er bare velstand.

En god helg til dere alle!

Så bra! Denne var det en ekstra snert over :)

Da har du min stemme :)

Herlig!

Denne boken + flere andre av Lagerlöf og Strindberg kom jeg over på svensk til kr 20,- pr. stk. Ser virkelig frem til å lese Selma Lagerlöf.