Henter frem denne tråden igjen. Nye medlemmer, nye bøker, nye titler, nye dikt. Kom igjen, det er gøy!

Villa Europa

Et forargelsens hus
i helvetes forgård
Selsomt selskap
Hva nå - lille mann?
Lasso rundt fru Luna
til siste åndedrag.

Ketil Bjørnstad, Gabriel Chevallier, Michele Weldon, Roald Dahl, Hans Fallada, Agnar Mykle, Anne Swärd.

Kvinnen som kledde seg naken for sin elskede

Madame Bovary
Monsignor Quijote
Syndere i sommersol
Honningfellen
En passende ung mann
for hva det er verdt.

Jan Wiese, Gustave Flaubert, Graham Greene, Sigurd Hoel, Unni Lindell, Vikram Seth, Odd W. Surén.

Nei, og det overrasker vel ikke, dessverre.

Lurer du ikke på hvordan det går med han? Jeg tror ikke du behøver å angre på om du leser Damen i dalen.

Ja, og det gleder meg hvor forskjellige vi er her inne.

Spennende debutant!

Stig Beite Løken (f. 1983) debuterer med novellesamlingen "Det finnes ingenting mer livsbejaende enn å være mørkeredd". Boka er rykende fersk, og jeg for min del er imponert både pga. de språklige kvalitetene ved novellene, samt spenningsnivået i hver og en av dem.

Novellesamlingen inneholder ni noveller, som alle kan sies å ha som gjennomgående tema hva det vil si å være mørkeredd, liten og/eller ensom. Felles for alle novellene er dessuten at vi står overfor en jeg-person, som noen ganger er en kvinne og andre ganger en mann. Novellene varierer i lengde - fra den korteste som kun er på et par sider til den lengste som er på litt mer enn 40 sider. Jevnt over benytter forfatteren seg av en deskriptiv fortellerstil og et nokså enkelt språk uten bruk av mye metaforer, men kanskje med desto mer bruk av symbolikk. I flere av novellene glir dessuten virkelighet og fantasi over i hverandre, og det makabre ligger veldig nær. Styrken i novellene ligger utvilsomt i forfatterens evne til å beskrive stemninger og bygge opp en uhyggestemning, noe som gjorde at jeg ble sugd inn teksten og bare måtte lese videre. Og som alltid når jeg står overfor en så vidt ung forfatter som Løken, imponeres jeg stort når spennvidden i stoffet er så bredt som i denne novellesamlingen.

Vi møter bl.a. en skoleklasse som plutselig finner glassmaneter ute i en skog (Konkylien), to gutter som stjeler seg til å bade i skolens svømmebasseng om natten (Bassenget), journalisten som flytter inn i det feilslåtte høyblokkprosjektet hvor det kun bor to familier og hvor det skjer mystiske ting i de ubebodde leilighetene (Blokken), det unge kjæresteparet som har sin siste natt sammen før hun skal flytte til USA (Mørkeleken) og hun (eller han?) som har handlet inn til jul og er på vei hjem da hun får øye på Karlsvognen (Karlsvognen). Den sistnevnte novellen er nærmest lyrisk:

"Den nest siste bilen på parkeringsplassen rullet forbi meg. Jeg kastet fra meg den halvrøykte sigaretten, satte med inn i førersetet, startet bilen og svingte ut av parkeringsanlegget. Mens jeg kjørte den tilårskomne Volvoen, stappfull av bæreposer, også den en slags handlevogn, forsiktig opp det bratte dalstrøket som vinteren hadde pakket inn i frost og mørke, klarte jeg ikke å riste av meg det jeg hadde sett på parkeringsplassen utenfor kjøpesenteret: De syv stjernene som avbildet en enslig handlevogn flere titalls lysår unna." (side 118)

I profileringen av novellesamlingen fra forlagets side heter det at novellene tar oss med til situasjoner og steder hvor livet stilles i relieff. Dessuten beskrives novellene som et møte mellom skrekkfilm og kortprosa. Når et så seriøst forlag som Cappelen Damm står bak utgivelsen, borger det for kvalitet, er min påstand. Denne novellesamlingen bør å nå ut til mange lesere! Jeg mener at novellesamlingen fortjener terningkast fem! Det skal bli spennende å følge denne forfatteren!

Trivelig roman om den engelske landsbygda

I "Majorens siste forelskelse" - eller "Major Pettigrews siste forelskelse" som boka også omtales som - møter vi den aldrende major Ernest Pettigrew, som lever på den engelske landsbygda - nærmere bestemt i Edgecombe St. Mary. Dvs. aldrende og aldrende ... Majoren er i slutten av 60 årene, og er høyst vital og oppegående. Han er enkemann og har kun sønnen Roger, som for tiden huserer i London sammen med amerikanerinnen Sandy, hvis drømmer Roger stort sett lar gå for lut og kaldt vann, angsfylt som han er i forhold til å skulle forplikte seg ...

Majoren er av den gamle typen. Han setter pris på erkebritiske tradisjoner, og for eksempel går kravet til høflighet, ære og utsøkte omgangsformer foran absolutt alt. Da broren hans dør og han endelig øyner muligheten for å få de to geværene som faren en gang etterlot til dem, forenet, skal dette vise seg å bli alt annet enn enkelt. Hver for seg er geværene lite verdt, men sammen - sammen kan de utgjøre en hel formue dersom man bare finner den rette kjøperen. Det er imidlertid et problem at broren ikke har skrevet et ord i sine etterlatenskaper om at geværene skal overtas av den lengstlevende av de to brødrene, slik faren deres forutsatte. Og fordi majoren er oppnevnt som testamentfullbyrder, risikerer han at spørsmålet om hans habilitet kommer i et uheldig lys dersom han stresser dette for meget. Brorens enke har heller ikke under noen omstendighet tenkt å gå glipp av gevinsten dersom geværene selges.

I kjølevannet av brorens død vil tilfeldighetene det slik at majoren og landsbyens pakistanske butikkinnehaverske - fru Ali - blir venner. Fru Ali er enke og barnløs, men har en nevø som går og venter på å få overta butikken hennes, slik at han skal få råd til å gifte seg. Før majoren vet ordet av det er fru Ali fullt involvert i planleggingen av den årlige festen i golfklubben både hva gjelder matservering og utsmykning av lokalene.

Sønnen Roger er en vandrende katastrofe, idet alt han tar i ender med forferdelse. I tillegg er han helt sjokkert over at faren i det hele tatt omgås fru Ali - for ikke å snakke om nevøen, som kan være terrorist for alt de vet. Han kjemper innbitt mot at faren og fru Ali skal bli bedre kjent. I mellomtiden merker majoren at han er svært tiltrukket av fru Ali, som er i slutten av 50 årene. Ja, ikke bare det - han er forelsket! Fru Ali er både en vakker, interessant og meget belest kvinne, og de har mange felles interesser gjennom litteraturen. Så spørs det om majoren klarer å formidle overfor fru Ali hva han føler før det er for sent ...

Denne romanen tok meg med storm! Jeg ble fullstendig sjarmert av fortellingen om den godmodige major Pettigrew, som fører et stillferdig liv i den lille landsbyen Edgecombe St. Mary, men som det viser seg at livet har mer å by. Selv om det ikke skjer så mye i landsbyen, er han involvert i det meste som skjer der - det være seg golf, jakt, nabolag og et lite knippe venner og bekjente. Vi møter fordommer engelskmenn og innvandrere i mellom, og det faktum at f.eks. fru Ali er født og oppvokst i England, endrer ikke det faktum at hun er og blir pakistansk. Jeg flirte meg gjennom episode etter episode i boka, og aller morsomt var det når majoren gjorde seg noen heller mindre sympatiske tanker om sin bortskjemte sønn, som kun tenker profitt og penger, enten det gjelder kjærlighetsforhold eller ønsker om forskudd på arv. Og som kommer på uanmeldte besøk, låser seg inn i farens hus og roter og etterlater seg kaos .... Når er f.eks. barna så gamle at det ikke lenger er okei at de tar seg til rette i barndomshjemmet på denne måten?

"Majorens siste forelskelse" er svært elegant og godt skrevet! Noe av æren må utvilsomt tilskrives den erfarne forfatteren og oversetteren Jørn Roeim. Dette gjorde det til en fin leseopplevelse, i tillegg til at jeg elsket humoren! Jeg somlet meg gjennom boka i håp om at den skulle vare lenge. Boka var kos, kos, kos! Her blir det terningkast fem!

Den var ikke mynta på deg, Brit, mer generelt. Jeg blir litt oppgitt når "folk" nærmest forventer eller krever at alle bøker i for eksempel en serie, skal være like gode.

Jeg holder på å lese Damen i dalen nå, har bare noen få sider igjen. I løpet av 3 til 4 dager har jeg lest hele triologien og jeg er enig med folk at den siste er den svakeste.

Allikevel mener jeg at alle tre er verd å leses. Av og til synes jeg vi er så "himla" krevende, en forfatter får ikke lov til å prestere svakt ett eneste sekund før noen begynner å kritisere. Akkurat som det er menneskelig å "lykkes" med hver eneste utgivelse.

Juni 1971. Dagene står for resten av mitt liv som flekker på et vindu. Noen ganger er flekkene alt jeg ser. Andre ganger kan jeg se forbi dem og frata dem deres betydning, skimte landskapet bakenfor. Men det vet jeg ikke ennå. Jeg vet bare at jeg skal ta farvel med Marianne, med barnet som var fremtiden vår, med livet jeg kunne levd, et helt annet liv enn det jeg nå må leve, at jeg skal møte familien hennes og måtte forholde meg til deres sorg.

«Damen i dalen» av Ketil Bjørnstad.

Da vet jeg ikke. Du skal kunne klikke deg videre fra mailen og inn på den siden hvor tilbudet står. Skriv eller ring og spør de i tilfelle du ikke finner ut av det.

Sånn jeg har forstått det, gir de bort to gratisbøker i året til de medlemmene som bare har en e-post konto i stedet for å bli tilsendt medlemsblad i posten. Billigere selvfølgelig, og så får du tilsendt en mail med overskriften "Gratisbok til deg!" Ved andre tilfeller har jeg fått utdelt gavekort, alt ettersom hvor god kunde du er.

Du går inn på "Din side" og der står det spesialtilbud og lenger ned på siden BOKGAVE, under den igjen "Velg din bok her".

Det skjønner jeg, Brit, men synes det er vanskelig å komme med anbefalinger.

Jeg tenkte på "De udødelige" jeg også, men så titta jeg i hylla og der hadde jeg flere uleste bøker av Ketil Bjørnstad. Fant 3 stykker på loppemarked for noen uker siden i tillegg til Alvebergtriologien som du også kjenner. Da falt valget i stedet på den mystiske "Middagen". Har plukka opp litt rundt omkring når det gjelder den. Håper du finner noe som fanger interessen din!

Takk, jeg koser meg virkelig med disse bøkene, har alledere begynt på «Elven.» Synes Ketil Bjørnstad skriver godt.

Kanskje folk kan komme med forslag når det gjelder perioden 1990 til 2012?

Jeg tenker at Stieg Larssons Milleniumstriologi ville fått plass på en oppdatert liste.

Ikke veldig mange jeg har lest på de to listene.

Nei, det er ikke sikkert at jeg vil fortelle far hva jeg eventuelt skal oppdage den dagen. Jeg går på trikken litt over ni, har sagt ha det til Cathrine en halvtime før, så hun skal være sikker på at jeg for lengst sitter bak skolepulten og pugger franske gloser. Far har dratt grytidlig til byen, slik han har for vane. Hver morgen er et nytt håp, og hver ettermiddag en ny desillusjonenes tid.

«Til musikken» av Ketil Bjørnstad.

Elven renner nederst i dalen. Den kommer fra vannet opp ved sagbruket, bukter seg nedover mot broen, over runde stener og små, blankskurte skjær som står opp midt i strømmen, fastfrosne og urokkelige, i en kald og merkelig stillhet. Mor liker å sitte på toppen av den største, Taterberget, våt i håret, og med den blå hvitprikkede badedrakten. Hun kunne legge bena omhyggelig til rette, slik at hun mest mulig likner på Den Lille Havfrue på Langeliniekaien i København, der vi var da hun og far feiret femten års bryllupsdag. Vi vinker til henne fra elvebredden. Far roper at hun er den vakreste kvinnnen i verden.

«Til musikken» av Ketil Bjørnstad.

Om et meget spesielt oppdrag!

Etter mer enn 20 år med borgerkrig mellom det muslimske Nord-Sudan og det kristne Sør-Sudan, ble det omsider inngått en fredsavtale i 2005. Sør-Sudan fikk indre selvstyre, og uten å ha noen demokratisk tradisjon, skulle landet styres som et demokrati. Med president Salva Kiir i spissen, en mann som virkelig ønsket at alt skulle gå riktig for seg, begynte man forsøksvis å etablere en statsadministrasjon. Salva Kiir slo hardt ned på alle forsøk på korrupsjon. Og som om ikke det var nok, ønsket han også at kvinnenes stilling skulle bli mer frigjort. Å bygge en statsadministrasjon med en egen økonomi, utgjorde en formidabel utfordring i et land hvis ledere i grunnen kun hadde geriljasoldat-bakgrunn. Massemedia fantes ikke.

I forbindelse med etableringen av den selvstendige republikken, sendte den nye regjeringen bud på Tomm Kristiansen, tidligere NRK-korrespondent og Afrika-kjenner. De ønsket at han skulle hjelpe den nye regjeringen med å spre budskapet om fred både internt i Sudan og i verden for øvrig. Kristiansen var kommunikasjonstådgiver for presidenten i årene 2006 - 2008, og det er dette oppdraget denne boka handler om.

Noen av de største utfordringene den nye regjeringen i Sør-Sudan sto overfor var etniske motsetninger - ikke bare mellom det muslimske nord og det kristne sør, men også blant deres egne, hvor muslimer utgjorde et mindretall. President Salva Kiir skulle være president også for det muslimske mindretallet - ikke bare for de kristne. Det var dessuten sterke krefter i sving som ikke ønsket fred, og som gjorde alt for at fredsprosessen skulle mislykkes. Bl.a. ble det satt ut rykter om at president Salva Kiir var død. Forfatteren forteller om at det ikke var gjort i en håndvending å få avkreftet slike rykter, fordi infrastrukturen i landet var ødelagt etter den mangeårige borgerkrigen. En av de største utfordringene var for øvrig at det er i sør Sudans oljeforekomster ligger. Eller rettere: i området på midten av det tidligere Sudan - området de fremdeles ikke kunne enes om hvem som skulle ha rettighetene til. Noe som kompliserte det hele var at oljen måtte fraktes i rør gjennom Nord-Sudan for å nå ut til Rødehavet - der den eksporteres videre. Var det kanskje mest rettferdig at oljeforekomstene ble delt mellom nord og sør?

Å være stasjonert i Sør-Sudans hovedstad Juba, uten tilgang til egen bil, var og ble en utfordring for Kristiansen. Underveis forteller han også om bistandsarbeid, og om hvordan dette virket på befolkningen og de styrende myndigheter i Sudan. Spørsmålet om "kunne kanskje Norge betale ditt og datt" dukket stadig opp. Sør-Sudan hører for øvrig med til det land i Afrika som visstnok har mottatt flest bistandskroner fra Norge.

Kristiansen forteller om Norges-besøk og om en bistandsfinansiert folketelling som holdt på å gå i vasken, men hvor han brukte sine kunnskaper til å påvirke presidenten til å ta hensiktsmessige beslutninger. Presidenten trengte også råd om når det sømmet seg å ta av seg hatten under ulike representasjoner.

På Wikipedia kan jeg for øvrig lese at den omdiskuterte folketellingen ga som resultatet at Sør-Sudan hadde en befolkning på 8,2 millioner mennesker. I januar 2011 stemte et overveldende flertall for løsrivelse av staten Sør-Sudan, og dette landet ble erklært som selvstendig 9. juli 2011.

Nok en gang har jeg lest en besettende spennende og interessant bok av Tomm Kristiansen, lest av forfatteren selv - slik jeg foretrekker det. Denne gangen var det nesten den reneste thriller - selv om jeg visste utfallet på forhånd - fordi forfatteren får oss til å forstå hvor mye som faktisk kunne ha gått galt underveis i prosessen. Med stor respekt omtaler han de grep president Salva Kiir tok, og som førte til at det likevel gikk den rette veien. Balansert og engasjert er forfatteren når han snakker om temaet som opptar ham aller mest: Afrika! Her blir det terningkast fem!