Bokelskere.no

Nå skjønte jeg og jenter i håret, var ikke noe særlig i en periode av livet ditt.

Den skjønte jeg ikke, jeg.

Jeg husker den også når du nevner den nå, selv om disse minnene sitter langt inne.

Morsomt, får meg til å smile bredt:)

Jeg trodde den ble brukt mye før din tid, men noe overlever tydeligvis, selv om det er aldri så enkelt, eller kanskje nettopp derfor.

Så herlig, sånn er det jo bare. Vi gjør det vi ikke skal gjøre.

Denne husker jeg, den lekte vi ofte. Herlig med gode minner.

PÅ LIVETS LANDEVEI

Du Anders vil du ride på livets landevei,
med Mona Cecilie på din side
svar «ja» eller «nei».

Ja, jeg vil gjerne ride
på livets landevei
med Mona Cecile på min side
for hun elsker/liker jeg.

ALT:
Nei, jeg vil ikke ride
på livets landevei
med Mona Cecilie på min side
for hun hater jeg.

Der jeg fant den var det ingen forfatter. Jeg skulle ønske folk kunne vært litt mer seriøse mht sånne ting.

Da fører jeg han opp som forfatter.

Alle bokstaver
er lure som rever,
kloke som paver
og rike som grever.
Kommer de sammen og synger i kor,
danner bokstavene
levende ord.
Ord som er ville
og ord som er snille,
ord som kan more
og ord som kan slå,
ord for de store
og ord for de små.

Svein Ellingsen

Det var det jeg visste, at det var noe kjent med teksten.

Denne passer godt, i hvert fall der jeg bor.

REGN

En er en, og to er to-
vi hopper i vann,
vi triller i sand.
Sikk, sakk. Vi drypper på tak,
tikk, takk,
det regner i dag.
Regn, regn, regn.
Øsende regn,
pøsende regn.
Regn, regn, regn, regn.
Deilig og vått,
deilig og rått!
En er en og to er to-
vi hopper i vann,
vi triller i sand.
Sikk, sakk.
Vi drypper på tak.
Tikk, takk.
Det regner i dag.

Sigbjørn Obstfelder

Atskillig mindre innsiktsfull, interessant og leseverdig

Hvor finner du disse tullerimene?

Jeg er selvfølgelig enig, men når følelsene tar overhånd blir ting litt svart/hvitt.

For å vri det til noe positivt. Hva hadde kunsten vært uten disse tankeløse menneskene, foreldre, lærere, prester osv.

Så sant, dessverre, sånn har det alltid vært og kommer fortsatt til å være.

Junikveld

Vi sitter i slørblå junikveld
og svaler oss ute på trammen.
Og alt vi ser har dobbelt liv,
fordi vi sanser det sammen.

Se - skogsjøen ligger og skinner rødt
av sunkne solefalls-riker.
Og blankt som en ting av gammelt sølv
er skriket som lommen skriker.

Og heggen ved grinda brenner så stilt
av nykveikte blomsterkvaster.
Nå skjelver de kvitt i et pust av vind,
- det er som om noe haster...

Å, flytt deg nærmere inn til meg
her på kjøkkentrammen!
Den er så svimlende kort den stund
vi mennesker er sammen.

Hans Børli

Herlig, Inger Hagerup er stor.

Ja, jeg har aldri glemt det, og det satt foreldre, voksne folk i den salen den gangen. Ville tro de skulle ha visst bedre.

Selvfølgelig, sårbarhet er noe vi bærer med oss hele livet.