Nei, det er ikke nevnt, og det var gått i glemmeboka for meg. Da forstår jeg bedre forklaringen i forordet på Bokklubbutgaven.

Jeg synes den forklaringen i forordet til boka, både er noe vag og generaliserende.

Intervjuet jeg leste ble foretatt når boken kom ut i 1940, faktisk på et svensk forlag før den kom ut i Norge i november 1940. Han har sikkert fått spørsmål om tittelen mange ganger siden og noe har han sikkert måttet si.

I Einar Døhls biografi om Johan Falkberget har jeg nettopp lest fra fortellingen Svarte Fjelde som kom ut i 1907. Her skriver han:

Langt inne på fjellet ligger malmgruvene. Disse gruver er folkets levevei ved siden av de små gårder i dalen. Når gutten er i 10 årsalderen, møter han sin skjebne ved å vandre dit opp. For der oppe ligger brødet i glitrende stener, og da brødet er livet, vies han til de svarte fjelle, inntil kirkegårdens hellige muld krever ham.

I tillegg bruker Falkberget mange døgn- og årstidssymboler i bøkene sine. Hva han legger i de kan være forskjellig fra bok til bok.

Jo mer jeg tenker over tittelen Nattens brød, jo bedre synes jeg den er. Jeg føler meg ganske overbevist om at han var fornøyd med den selv også. At tittelen kan ha mange forskjellige meninger, kan også være en god grunn for ikke å begi seg inn i for eksakte forklaringer, tenker jeg. Og som Marit Håverstad nevner lenger opp, forfattere liker å være gåtefulle.

Det skulle du ikke ha behøvd å gjøre, Lillevi. Dette er min feil. Ser også nå at den utgaven jeg har faktisk ligger inne i systemet, men uten omslagsbildet. Lurer nå på om jeg skal gjøre om på det, men det gjelder bare den første boken, så kanskje jeg bare lar det passere for denne gang.

Jeg beklager og trekker tilbake henvendelsen min angående sitatene. Det skyldes at jeg selv har lagt inn den utgaven hvor jeg har skrevet sitatene fra, hvis ikke hadde de dukket opp under de andre utgavene. Nå er jeg oppmerksom på det.

Ja, du gjør nok det. Jeg oppdaget det nå når vi leser An-Magritt. Alle sitatene havner ikke under en og samme bok. Jeg har en annen utgave enn for eksempel Karin Jensen og Lillevi. De sitatene jeg har skrevet står ikke under boken som Lillevi og Karin leser. Sånn var det ikke før.

Eventyrlig!

Som kjent er Thor Heyerdahls Kon-Tiki-ekspedisjon nylig filmatisert, og filmen med Pål Sverre Hagen i hovedrollen som Heyerdahl går fremdeles på norske kinoer. Etter at filmen hadde premiere, har det oppstått en del støy rundt den fordi slektninger av ett av besetningsmedlemmene (Herman Watzinger) hevder at produsenten har tuklet med historiske fakta rundt ham - angivelig for å gjøre filmen mer severdig. Dermed bidrar man til å svekke ettermælet etter vedkommende, hevder de. Noe av dette har vært med på å bidra til at jeg har ønsket å gjenlese Heyerdahls opprinnelige bok om ekspedisjonen, samt å se hans egen film fra denne, før jeg ønsker å se 2012-filmen.

Jeg leste "Kon-Tiki-ekspedisjonen" første gang mens jeg gikk på videregående skole på begynnelsen av 1980-tallet. Dette førte til en økende interesse for Heyerdahls øvrige ekspedisjoner, og jeg leste en periode alt jeg kom over om og av ham. Noen bøker i boksamlingen min ble det også etter hvert. Ikke alle påstander Heyerdahl har kommet med, har vist seg å holde vann. Viktigst for meg har imidlertid alltid vært det eventyrlige preget ved alt han utforsket, utfordret og leverte i løpet av sitt liv.

Jeg har denne gangen valgt å høre en lydbokopplesning, som opprinnelig ble utgitt av Fono Forlag i 2004. Rettighetene til boka er det imidlertid Cappelen Damm som sitter med i dag, og den er gitt ut på nytt i forbindelse med 2012-filmen. Selv har jeg et gammelt eksemplar av boka fra 1971 - antakelig den samme utgaven som forfatteren utga i 1948, året etter at ekspedisjonen fant sted. Mens denne boka ikke akkurat kan sies å være et høyverdig litterært verk, er det åpenbart at lydbokutgaven er forbedret på alle mulige vis - både i detaljrikdommen og hva gjelder språklige kvaliteter.

I løpet av sitt liv utga Thor Heyerdahl (f. 1914 d. 2002) femten bøker i følge Wikipedia. Disse bøkene omhandler bl.a. de i alt åtte ekspedisjonene han gjennomførte i løpet av sitt liv. Kon-Tiki-ekspedisjonen fant sted i 1947, og var den tredje i rekken. Det var nettopp de to foregående ekspedisjonene hans til Polynesia i hhv. 1938-1939 og 1939-1940 som inspirerte ham til å gjennomføre Kon-Tiki-ekspedisjonen. Teorien hans om at Polynesia var befolket av mennesker fra Sør-Amerika og ikke Asia, ble nemlig ikke akseptert av det vitenskapelige miljøet. Nettopp ved å foreta en ekspedisjon fra Peru til Polynesia på en balsaflåte, ønsket Heyerdahl å bevise at det var mulig å forflytte seg over denne havstrekningen. Årsaken til at Heyerdahl var så sterkt overbevist om at menneskene i Polynesia kom fra Sør-Amerika var at det på øyene ikke finnes spor etter at det har funnet sted en utvikling fra et laverestående til et høyerestående samfunn. Han mente dette styrket hans teori om at disse menneskene kom fra et annet sted enn det som hadde vært hevdet - noe han ikke minst har funnet støtte for på sine senere ekspedisjoner - bl.a. til Påskeøya.

I boka forteller han om jakten på økonomisk ryggdekning for turen og arbeidet med å finne de rette folkene til å bemanne flåten. I alt seks menn ble med på turen - alle med sine dedikerte oppgaver for å gjøre det hele mulig. Disse var - i tillegg til Heyerdahl selv - Herman Watzinger, Bengt Danielsson, Erik Hesselberg, Knut Haugland og Torstein Raaby.

Og mulig var det, skulle det vise seg. Reisen tok 101 dager - fra Callao i Peru og til øya Raroia i Tuamoto-arkipelet (stadig i følge Wikipedia).

Selv om man sitter med fasiten (dvs. at de kom frem - alle i levende live), er det like fullt en spennende historie som fortelles i boka, med Frank Tangen som en utmerket oppleser. Etter at besetning var i gang med sin strabasiøse reise over havet, kommer de tett innpå naturen. Fiskearter ingen frem til da hadde sett, dukket opp. Flyvefisk havnet ombord i flåten, men mer mystisk var det f.eks. at de fant blekkspruter på taket og i masten. Hvordan hadde de klart å havne der, om de ikke kunne fly? Underveis ble de også utsatt for kraftig uvær, og mot alle odds klarte de seg likevel. Mest dramatisk var det likevel da ett av medlemmene havnet over bord, og med små marginer ble reddet etter noen kraftanstrengelser og et mot som ikke kan sies å være annet enn meget heroiske. Alt de opplevde ble sirlig notert ned i tillegg til at de laget film underveis, og resultatet ble en bok som ble oversatt til 70 språk og en film som fikk Oscar (den første og eneste i sitt slag helt frem til 2007) som beste dokumentar i 1951.

Alt i alt en svært spennende bok og en interessant innfallsvinkel når jeg senere skal se Heyerdahls dokumentarfilm (som er tilgjengelig i disse dager pga. 2012-filmen). Her blir det terningkast fem!

Ingenting å beklage. Før ble alle sitatene samlet under én bok, nå er det forandret. Ingen kan forlange at vi skal lete under de forskjellige utgavene for å se om noe er skrevet før. Håper også at det kan bli fikset på.

Jeg har lagt merke til at sitatene vi skriver ikke lenger knytter seg til bare én bok,som de gjorde før, og som bokomtalene gjør. Da jeg ikke ønsker å repetere sitater som er skrevet før, må jeg gå inn å sjekke hver enkelt utgave for å se at ingen har skrevet sitatet tidligere.

Er det vanskelig å fikse på?

Hvilke andre muligheter hadde de til å spre budskapet? Det gikk vel ikke lang tid før de fleste var innforstått med hva som sto på kirkedøra, og de som ikke visste, ble nok fortalt det, hvis de brøt reglementet.

Denne artikkelen fant jeg på arkivverket.no og den gir et interessant innblikk i hva som foregikk i og rundt Røros på denne tiden.

Reglemente mot fyll, hor og bråk i bergstaden 1666

Med etableringen av kobberverket vokste det fram et bysamfunn på Røros. 20 år etter at verket hadde startet, fant presten på Røros, Peder Dettelffsen, seg tvunget til å klage over det usømmelige liv han mente hadde utbredt seg på den nye bergplassen. Etter hans syn var det langt verre på Røros enn i andre gruvesamfunn i riket, både når det gjaldt øldrikking, ansamling av løsaktige kvinner, horeri og slagsmål. Han gikk til bergmester Tax, som med bergverksoffisererne og kongens medhold utferdiget en forordning som ble hengt opp på kirkedøren. Her ble det slått fast en rekke regler som måtte følges i bergstaden. En interessant regel er at arbeiderne ikke får forlate plassen i helgene for å bo på setrene sine der de kunne leve utenfor verkets kontroll.
Reglemente for Røros 1666

Reglemente fra 1666 for innbyggerne på Røros

1) Ingen som bruker øltappen må selge øl etter kl. 10 om aftenen

2) Ikke under preken

3) Ikke om uken- eller soknedager når arbeiderne skal gå til deres arbeid, unntatt en kanne per mann, som kan regnes til deres nødtorft under en bot på en ort (hver gang det skjer) av de som kjøper – tolv skilling (for hver person) av dem som selger. Hvilke penger av ”knapschafftz forstanderne” skal innfordres

4) Den som forsettlig, eller uten lovlig forfall forsømmer Gudstjenesten: eller kommer med full buk i kirken, så de under prediken og gudstjeneste må løpe ut av kirken, og eller de som foretar forbudt arbeid eller gjerning; eller og etter kl 10 om aftenen skriker og hujer på gaten: bøter for hver gang 1 riksort. Etter tredje advarsel gis større straff og kirkens disiplin

5) Alle forseelser som skjer ved leiermål, slagsmål, munnbruk eller annen usømmelighet vil plassfogden antegne og overlevere til meg hver gang jeg kommer hit så at de skyldige kan straffes etter loven

6) Alle løse og ledige kvinnfolk skal innen en måned ta seg husbond og tjeneste, ellers må de forlate verket, dersom de ikke har fått særlig tillatelse

7) De som to ganger eller flere ”lader seg belige” (får uekte barn) skal flytte seg utenfor verkets priviligerte Cirkumferens innen en måned. Såfremt de ikke ved skarpere midler vil bortdrives og føres til tinget for å lide etter loven

8) Presten og verksoffisererne beklager høylydt at mange av folket ligger borte på helgdagene,( i deres mange sæterhus) og dermed ikke bare forsømmer gudstjenesten, men bedriver også mye uskikkelig virksomhet: Og når de best på en eller annen måte behøves finnes ikke mange til stede. For disse og mange viktige årsakers skyld befales at deres stuer må flyttes hit og de må holde til her på plassen. Hvilket og i seg selv er rimelig. Det anbefales hermed på min allernådigste arveherre og konges vegne, at de retter seg heretter, og straks flytter sine våninger og sæterhus, dog kan de som synes dette er umulig denne vinter, (for husroms skyld) bli igjen over vinteren, (men ikke lenger) og at ingen underslag skjer, såfremt de ikke vil at deres hus skal bli revet.

9) Og på det ingen skal kunne unnskylde seg med uvitenhet, skal pliktsfogden publisere dette på kirkedøren

10) Røros kobberverk, den 6. September Anno 1666.

(L:S:) Jacob Mathias Tax

Kilde: Røros Kobberverks arkiv, PA 211, 18.1.11. Statsarkivet i Trondheim.

1. Du finner boken ved å søke i feltet øverst til høyre.
2. Under boken finner du en grønn knapp hvor det står boksamling, klikk på den.
3. Til høyre befinner det seg rubrikker hvor det stårlesetilstand. Klikk på den og alternativer som blant annet leser og har lest dukker frem. Klikk på den som passer.

Jeg har søkt på de bøkene du lister opp her inne og ikke fått ett eneste treff. Du må nok lete på nettet, bruktbutikker, kanskje fortrinnsvis danske nettbutikker. Her inne er det lite trolig at noen har bøkene. Lykke til!

Kammertjeneren møter jeg allerede på side 17 i min utgave. Så langt jeg har lest, har ikke Falkberget nevnt han ved navn, bare gjennom økenavnet "kammertjeneren". Vi forstår ganske fort at dette er en forhatt mann. Han heter Joachim Irgens, født 1611 i Holstein. Kammerherre for både Christian IV og Fredrik III.

I 1647 hadde Joachim Irgens gjennom tvilsomme transaksjoner blitt eier av tre fjerdeparter av Røros kopperverk som han skulle sitte med til sin død i 1675. Det hører med til bildet av den ekspansive, brutale og selvbevisste finansmann og forretningsmann at han gikk med planer om å omdøpe Røros til Irgenstal.

Irgens bodde på sine gods i Danmark, Amsterdam og de Ost-indiske øyer og var sjelden i Norge. Ved sin død i 1675 var han konkurs.

Hentet fra Norges historie bind 7, red. Knut Mykland, Cappelen (1977).