Bokelskere.no

Eg ser òg alltid for meg Romeo og Juliet som minst 16-17 år gamle… Men, i Shakespeares tid var ein vel gifteferdig nokre år før ein er no, så sånn sett passar det at dei to er yngre.

Skjebnen er ein fæl fiende å råke ut for! Som seg hør og bør i ein tragedie vert vi åtvara frå første stund (prologen); dette kjem ikkje til å ende godt!

Tybalt; eg er ikkje sikker på at han er så mannevond som du skal ha det til.. Trass alt er det hans familie som først blir fornærma, sidan Romeo, Mercutio og gjengen deira kjem ubedt på familien Capulets fest. Men; han er framstilt mindre sympatisk enn resten av karakterane, det har du rett i. Drapet på Mercutio trur eg òg var eit uhell, hadde ikkje Romeo kome mellom dei to kamphanane kunne det gått annleis.

Eg har ikkje merka nokon seksuell spenning mellom Tybalt og tanta hans; kanskje eg må lese stykket enno ein gong? I filmen Romeo+Juliet verka Fru Capulet ganske seksualisert, men i stykket får eg meir inntrykk av at sinnet hennes mot Romeo er der på grunn av at ein slektning, som ho var glad i, er død…

Uten Mercutios død, ingen tragedie… Er eining i at mordet er ein katalysator.

Stakkar Paris; han framstillast som ein fjott som ikkje skjøner noko som helst. Han vil jo berre ha vakre Juliet til kone, ingenting veit han om dramaet som utspeler seg bak hans rygg. Han blir framstilt som snill, men godtruande. Om han hadde overlevd, ville han nok vorte ein god ektemann for ei eller anna dame. Trur han er på kyrkjegarden fordi han faktisk sørgjer over at Juliet er død; ho skulle jo gifte seg med han… Men; Shakespeare får ved Paris sin tilstedeværing på kyrkjegarden enno eit tragisk dødsfall å pryde tragedien med.

Eg har stor sans for Luhrmanns Romeo+Juliet - så utruleg bra at det originale språket og handlinga er så godt tatt vare på! Eg likar òg at regissøren gjer ein del grep som passar inn med originalen, som til dømes å kalle pistolmerket som nyttast ”sword” – fiffig. Når det er sagt sett eg òg pris på Franco Zeffirellis 1968-versjon av stykket. Han nytta ukjente skodespelarar i dei berande rollande og resultatet er ein svært gripande film. Her er eit klipp frå balkongscena, om du er interessert .

Sjølv veit eg ikkje kor mange gonger eg har lest Romeo and Juliet, sidan stykket er pensum i tiande klasse på skulen der eg jobbar. Eg har laga eit eiget Shakespeare-temaarbeid rundt stykket, faktisk.. Det rare er at eg aldri blir lei, stadig dukkar det opp nye vendingar eg ikkje husker eller nye innfallsvinklar til enkelte av scenene.

Eg har òg sansen for både Friar Laurence og Nurse. Begge vil det beste for Romeo og Juliet og dei prøver å hjelpe dei som best dei kan, dessverre til inga nytte. Trur Friar Laurence eigentleg er ein svært klok mann, men som menneske flest kan han ikkje spå framtida… Humoren som Nurse bringer til stykket, spesielt når ho masar på at Juliet må kome inn frå balkongen, er eit kjært avbrekk frå all tragedien.

”Kjærleik ved første blikk” er som oftast ganske heftig, men som du seier kjølnar han ofte ganske fort… Trur nok utfallet hadde vore eit anna om Romeo og Juliet hadde hatt litt meir tid på seg. Samstundes; utan dette hastverket og denne lidenskapen hadde det jo ikkje vore noko Romeo and Juliet.

Favorittscena mi er kampscena (akt 3, scene 1). Eg er einig i at det er mykje humor å spore i den heftige diskursen mellom Tybalt og Mercutio. Dei yppar seg både med ord og våpen, heilt til alt går gale… Vane tru er min favorittkarakter han som kjem med dei, etter mitt syn, drøyaste kommentarane; Mercutio. Sjølv når han er i ferd med å døy, greier han lire ut av seg frasar som:

No, 'tis not so deep as a well, nor so wide as a
church-door; but 'tis enough,'twill serve: ask for
me to-morrow, and you shall find me a grave man. I
am peppered, I warrant, for this world. A plague o'
both your houses! 'Zounds, a dog, a rat, a mouse, a
cat, to scratch a man to death! a braggart, a
rogue, a villain, that fights by the book of
arithmetic! Why the devil came you between us? I
was hurt under your arm.

og

Help me into some house, Benvolio,
Or I shall faint. A plague o' both your houses!
They have made worms' meat of me: I have it,
And soundly too: your houses!

Kanskje det er lærargenet i meg som slår inn for fullt; eg ser for meg denne sinte ungguten som berre vidareførar foreldregenerasjonens aggresjon - er kjepphøg, fritalande, tøff, sint, sårbar… og som må bøte med livet på grunn av denne feiden han eigentleg ikkje har noko med å gjere…

Eg veit i grunn ikkje kven av dei to elskande eg synst er mest tragisk.. Romeo og Juliet, og hjelparane deira, greier å rote det skikkelig til.. Sjølv om Romeo er den mest aggressive og på den måten roter det heile til, er det jo Juliet som ikkje vågar fortelje foreldra sanninga og veljar å forgifte seg sjølv… Både Friar Laurence og Nurse må nok òg ta på seg ein del av skulda, sidan dei ikkje var betre til å rådføre dei unge…

Romeo and Juliet er en av verdens mest kjente kjærlighetshistorier, og det selvsagt ikke uten grunn. Våger å påstå at det nesten er umulig å ikke la seg røre av de to ungdommenes møte og de tragiske konsekvensene dette møtet får.

Som kjent kommer Romeo og Julie fra de to rivaliserende familiene Montague og Capulet. De har hatt en feide pågående i mange år og denne feiden påvirker alle som er i kontakt med de respektive familiene. Når de to unge, uvitende om hvem den andre er, møtes og forelsker seg, ligger det i kortene at dette ikke kommer til å ende godt. Romeo og Julie trosser familiene sine og gifter seg i all hemmelighet, men snart blir de innhentet av skjebnen.

Det er slett ikke bare Romeo og Julie som får lide for ”fedrenes synder” i dette skuespillet. Likeså tragisk som kjærlighetshistorien, er Mercutio og Tybalts endelikt. De to havner i kamp fordi de vil redde familienes ære. I ungdommelig overmot går de for langt, og Tybalt dreper Mercutio. Dette får den unge og lidenskaplige Romeo til å se rødt; han dreper Tybalt og med det blir han bannlyst fra Verona og må forlate Julie.

Friar Laurences plan om å gjenforene de to elskende slår feil og det hele ender som alle vet med at de to tar livet sitt. Familiene Montague og Capulet forenes i sorgen over Romeo og Julies unødvendige død, og stykket ender med disse visdomsordene fra the Prince of Verona:

A glooming peace this morning with it brings;
The sun, for sorrow, will not show his head:
Go hence, to have more talk of these sad things;
Some shall be pardon'd, and some punished:
For never was a story of more woe
Than this of Juliet and her Romeo.

Jeg leste dette stykket første gang da jeg var i ungdomsskolealder. Husker at jeg lot meg fasinere av historien og dens paralleller til den verden jeg kjente; flere ganger kunne man lese i avisen om Romeo og Julie-par fra for eksempel Øst-/Vest-Berlin eller (tidligere) Jugoslavia. I dagens verden, der religionene ofte ser ut til å stå steilt mot hverandre, finner vi nok også mange slike tragiske par. Etter mitt syn er Shakespeares tragedie slett ikke utdatert, den er fremdeles like aktuell i dag som da den ble skrevet.

Unorsk thriller med bred, internasjonal appell.

Kan Karen Blixens Babettes Gjestebud passe inn i dette selskapet?

Hun lengter nok etter andres selskap, selv om hun hardnakket fornekter det... Tror hun på en måte har stivnet i rollen sin og avfunnet seg med at hun ikke går sammen med andre mennesker. De fleste rundt henne misliker henne og hun gjengjelder disse negative følelsene ovenfor andre i full monn. Men, gifte seg, det gjør hun og dette ekteskapet virker å være svært så vellykket, selv om hun fortsetter å oppføre seg på alt annet enn kvinnelig vis.. Her finner du tråden der skuespillet og Katherine-figuren blir diskutert.

Jeg er enig i at Shakespeares sjangerbrudd i Love's Labour's Lost er svært interessant. Tror nok det er sundt for noen og en hver å la blodets brus roe seg noe får man lar seg smi i hymens lenker!

Jaquetta og hennes appetitt og påvirkning på menn moret meg også. Shakespeare lar som oftest mennesker fra samme stand finne hverandre, så det var ganske oppfriskende med en slik variasjon. Jaquetta er jo en wench og det må man bare like!

Ja, er tilbake fra Firenze og har svært lyst til å lese Den Guddommelege Komedie på nytt etter all inspirasjonen jeg fikk under oppholdet!

Hva med Katherine i The Taming of the Shrew, passer hun ikke inn?

Tror ikke jeg-personen blir kalt noe annet enn "eg" i Naustet...

Naustet: Etter hendelser i fortida har hovedpersonen mer eller mindre trukket seg unna andre mennesker. Han holder seg for seg selv og vil aller helst ikke ha kontakt med noen, siden han føler seg mobbet og uglesett av andre. Han er en skikkelig einstøing som aller helst vil sitte på loftet og skrive, upåvirket av omgivelsene. Med andre ord; han er asosial og mistror andres motiver...

Trekantdramaet du nevner utvikles når barndomskameraten og hans kone kommer tilbake til hjemstedet for å feriere. Hovedpersonen føler seg delvis tvunget til å innlede et slags forhold med dem, delvis tvinger han seg selv på grunn av det kameraten gjorde mot han i ungdommen.

Forresten… Prøver å finne en kvinne som passer inn i dette selskapet og den eneste jeg kan komme på akkurat nå er Katherine i The Taming of the Shrew…? Og kanskje Miss Havisham fra Great Expectations (Dickens – igjen. Jeg synes slett ikke at han alltid er trivelig!) - hun hater ”alle” fordi hun har blitt sviktet selv og ”alle” i byen frykter og unngår henne…

Flott og interessant liste! Har etter litt fundering kommet fram til noen eventuelt listeutvidende forslag:

• Richard III (William Shakespare) – Kong Richard hater ”alt og alle” og dreper sine fiender fordi han føler at han har blitt dårlig behandlet og fordi han mistror de fleste rundt seg.. Han er en outsider på mange måter; ikke bare er han av sine fiender uønsket på tronen, hans svorne menn sviker ham også etter hvert.
• Portrettet av Dorian Grey (Oscar Wilde) – hovedpersonen bryr seg ikke om andre mennesker og tar aldri hensyn til andre enn seg selv. Er usikker på om han er drevet av rent hat, men forakt for andre mennesker innehar han i alle fall.
• Et dukkehjem (Henrik Ibsen) – kanskje litt på siden, men Nora mistror etter hvert de fleste rundt seg og ender så absolutt opp som en outsider (digresjon: er det ikke merkelig at alle misantropene som til nå er nevnt, er menn..?)
• Den Guddommelege Komedie (Dante Alighieri) – Dante var fylt av hat etter at han ble forvist fra Firenze. Dette hatet tar han ut i komedien, der han lar sine fiender pines i sitt selvkreerte helvete…
• Naustet (Jon Fosse) - hovedpersonen tviler på de flestes motiver og skyr stort sett andre mennesker. Når han så, mot sin vilje, blir utfordret, går det hele galt…
• Kimen (Tarjei Vesaas) – en fremmed og plaget mann kommer til øya, han er en outsider og får derfor lide for dette…
• Dr Jekyll and Mr Hyde (Robert L. Stevenson) – hva annet enn hat til mennesker kan ha fått den gode doktoren til å utføre de nedrigste handlinger mot sine medborgere gjennom sitt alter ego?
• Frankenstein (Mary Shelley) – monsteret må være en av de største misantropene i litteraturhistorien; han er så definitivt en outsider og hatet hans mot menneskene øker i takt med hvert eneste møte…
• A Christmas Carol (Charles Dickens) – Scrooge mistror de flestes motiver og misliker stort sett alle andre mennesker… Men kanskje han ikke passer inn i dette selskapet, siden han endrer seg mot slutten av boka.

Tja.. Er ikke sikker på om disse forslagene er helt hva du er ute etter, men her er de i alle fall..

Jeg har også vært en svært begeistret leser av dette stykket! Etter nedturen (det er det vel lov å si?) The Two Gentlemen of Verona, var det godt å igjen få bekreftet hvorfor Shakespeare er en av mine absolutte favoritter.

Som du sier er stykket fullspekket av ordspill, til fornøyelse for oss lesere. Her er også kjente Shakespeare-grep, som for eksempel maskespill, skuespill-i-skuespillet og forveksling av brev (etter hvert er det ganske enkelt å kjenne igjen elementene den store dikteren ofte benytter seg av..). Ofte er det bi-karakterene som står for størstedelen av komedien, i dette stykket syntes jeg det var veldig morsomt å blant annet lese samtalene mellom Armado og Mote.

Det virker som om kvinnene i Love’s Labour’s Lost er mer modne enn mennene; tross alt er det ganske barnslig å tro at man kan bestemme seg for å holde seg unna kjærligheten til fordel for studiene i hele tre år... Prinsessen og hennes venninner vet selvsagt om dette løftet mennene imellom, men lar seg ikke stoppe av det. En etter en faller mennene for kvinnene, og kvinnene blir like begeistret. Scenen der de fire kameratene innser at de alle har ”tapt” til fordel for forelskelsen er ganske så fornøyelig; tross alt står den mannlige stoltheten på spill.

Kvinnene får vite om mennenes planer om å gjøre kurtise til dem forkledd som russere og slår tilbake på samme måte; de forkler seg som hverandre. Når mennene så kommer tilbake som seg selv, etter å ha gjort kur til feil kvinne, blir det ganske pinlig når de skjønner at de var avslørt allerede før de satte i gang sin lille maskerade. Selv om det ikke er tvil om at de rette karakterene har falt for hverandre, viser kvinnene mot slutten igjen mer fornuft enn mennene; de ber alle hver sin utkårede mann om å vente ett år før han igjen erklærer sin kjærlighet… Det er vel en kjent sak at det lidenskaplige blodet i blant kan bruse litt for kraftig og hastig i årene?

Paret jeg likte aller best var den rappkjeftede Biron og den like munnrappe Rosaline. Det er også hun som stiller det største kravet fram til at de eventuelt skal møtes etter ett år:

And therewithal to win me, if you please,

Without the which I am not to be won,

You shall this twelvemonth term from day to day

Visit the speechless sick and still converse

With groaning wretches; and your task shall be,

With all the fierce endeavor of your wit

To enforce the pained impotent to smile.

Selv om Shakespares komedie denne gangen ender uten ekteskapsinngåelse, ligger det i kortene at det innen ett år vil bli avholdt firedobbelt bryllup – som seg hør og bør i Shakespeares univers!

Jeg kan nok ikke peke på en bestemt bok og si at denne, akkurat denne forandret livet mitt. Mange av bøkene jeg har lest har selvsagt påvirket meg og mitt syn på verden, men jeg har egentlig aldri hatt en slik aha-opplevelse som mange i denne tråden beskriver. Det jeg derimot kan si, er at summen av bøkene jeg har lest har gjort noe med meg og lært meg mye.

Om jeg likevel skal trekke fram en spesiell bok, må det bli Ulysses av James Joyce. Ikke fordi den forandret meg som menneske, men fordi den forandret meg som leser. Ikke bare leste jeg boka, jeg satte meg også inn i sekundærlitteratur, lærte en del om samtidas Dublin/Irland og diskuterte innholdet med andre. Da jeg endelig hadde gjennomført den store bragden (ja, slik føltes det!) skjønte jeg at også jeg faktisk kunne lese og få mye ut av litteratur som er sett på som ”vanskelig”. Riktignok hadde jeg lest en god del klassikere før, men ikke noen verker av dette kaliberet. Gjennom Ulysses åpnet en ny verden av bøker seg for meg, så sånn sett har den kanskje forandret livet mitt?

Jeg liker bøker som på en aller annen måte gir meg nytt perspektiv, for eksempel gjennom handling, tidskoloritt eller språk. Og ja; bøkene er oftere melankolske enn humoristiske. God litteratur skal etter mitt syn bevege leseren og skal forfatteren si noe om livet generelt eller samtiden han lever i, er det ofte (dessverre) grimme bilder som males. Personlig synes jeg det er mer interessant å lese om mennesker som har store, gjerne indre, utfordringer, framfor å lese bøker der stort sett alt er hyggelig og greit hele tiden.

Men ”god” litteratur er likevel slett ikke alltid mørk; forfattere som Cervantes, Shakespeare og Holberg kan alle få oss til å le. Forskjellen mellom dem og kanskje mindre velansette forfattere er at de på samme tid som å more oss også har mer å melde. For eksempel: Don Quijote er ikke bare en smågal liksomridder, stykket Erasmus Montanus sier noe om røtter/tilhørighet og Shakespeare har stort sett alltid en seriøs undertone i komediene sine. Min konklusjon må derfor bli; stor litteratur kan absolutt få deg til å le, men det som etter mitt syn her skiller klinten fra hveten er at stor litteratur også gir deg ettertanke, nytt perspektiv - ett eller annet! i tillegg til en latterfylt lesestund.

No er eg i Firenze/Siena/Ravenna/Milano på Dante-inspirert reise og kom på denne tråden. Må seie at det har sine gleder å vere med i eit lese-/reiseselskap! Det er meir enn 30 år mellom yngste- og eldstemann i gruppa, og det er som du seier interessant å drøfte litteratur med menneske som har ein anna ståstad og ein anna livserfaring enn deg sjølv.

Hjerneetinga: det var to som måtte spise hjernene til kvarandre fordi han eine hadde mura den andre og familien hans inne på eit rom. Der svalt dei og til slut åt dei kvarandre... Hjerneeting var med anna ord ein passande straff, sjølv om eg synst synd på han som måtte ete barna sine!

Kjettarane: Ja, det kan vere vanskeleg for mange å akseptere at ein i Dantes univers får straff for ikkje å tru... Å vere kjettar var straffbart på den tida Dante levde. Det å skilje seg ut/vere dissident, anten religiøst eller politisk, var vel ikkje det luraste. Det fikk jo Dante sjølv smake på kroppen etter kvart...